I løpet av de foregående åtte dagene fant det sted tre masseskytinger i USA, der to av tilfellene skjedde med litt over 12 timers mellomrom i løpet av weekenden. Hendelser som drapene i Gilroy, California (4 døde inkludert skytteren, og 15 sårede), El Paso, Texas (20 døde og 26 sårede), og Dayton, Ohio (10 døde inkludert skytteren, og 16 sårede) har blitt en del av dagliglivet i landet.
Nok en gang, og som alltid responder pressen med den nødvendige dosen av klisjéer om tragedie og lokalsamfunn som finner sammen, mens alle seriøse politiske spørsmål tildekkes.
Hvilke er så disse spørsmålene?
For det første skjedde massakrene i Gilroy og El Paso mot bakteppet av Trumps åpne oppildning til vold mot immigranter og etniske minoriteter. Selv om Patrick Crusius, skytteren i El Paso, gikk lange veier for å frikjenne Trump i erklæringen han la ut på internett, er det ingen tvil om at han og andre likesinnede fascistindivider handler med full visshet om at de nyter regjeringens sympati.
Det var Trump som under 2016-valgkampanjen erklærte at han ville legge ut til kausjonen for enhver supporter som utøvde vold mot en protesterende demonstrant, som oppfordret politiet til «ikke å være for hyggelige» når de arresterer mistenkte, og som benådet den lokale politisjefen [Sheriff] Joe Arpaio etter hans domfelling på anklager om forakt for domstolen, relatert til illegal internering av immigranter. Under et kampanjestevne for bare to måneder siden reiste Trump spørsmål om hva som kunne gjøres med flyktninger som søkte asyl ved grensa, og gliste bredt da en supporter skreik ut: «Skyt dem!»
I løpet av den siste måneden intensiverte den amerikanske presidenten sin oppildning til vold. Som WSWS bemerket i kjølvannet av hans angrep på byen Baltimore som et kriminalitetsinfisert, rotteinfisert helvete «der ikke noe menneske ville ønske å bo»: «Trump leker med ilden, og han vet det.» Trump og hans rådgivere kalkulerer med at «hans blatante provokasjoner vil intensivere et allerede ustabilt politisk miljø, med et enormt potensiale for vold, og skaper betingelser som tilrettelegger for at han kan påkalle diktatoriske fullmakter for å opprettholde ‘lov og orden.’»
Crusius detaljerte sin motivasjon i et firesiders manifest publisert på internett, som begynner med en hyllest av massedrapsmannen i Christchurch, New Zealand, som tidligere i år myrdet 51 mennesker ved to muslimske moskéer. Deretter erklærte han, med språk som gjenspeiler utallige Trump-kampanjestevner: «Dette angrepet er en respons på den spansk-etniske [‘hispanic’] invasjonen av Texas. De er utløserne, ikke jeg. Jeg bare forsvarer landet mitt mot kulturell og etnisk erstatning, frembrakt av en invasjon.»
Det er imidlertid mer involvert enn bare Trumps oppildninger. Morderen i El Paso er uttrykk for fremveksten av en utpreget fascistisk tendens i USA, som kombinerer virulent rasisme og et antiimmigranthysteri, samtidig som han appellerer til misnøye med kapitalistsystemet.
Manifestets henvisning til «erstatning» signaliserer Crusius-manifestets fascistiske karakter. Hvitdominansfantastene [‘white supremacists’] som marsjerte i Charlottesville, Virginia i 2017, ropte ut: «Jøder skal ikke erstatte oss» (og Trump uttalte den gangen at de inkluderte «mye bra folk»). Tilsvarende språk anvendes av europeiske nynazister, og ble brukt av drapsmannen Brenton Tarrant på New Zealand, som alle hevder en konspirasjon av big business og/eller jøder, for å erstatte hvite i Europa og i USA, med immigranter trukket fra Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Skytterens erklæring kom med en demagogisk appell til sosial misnøye, som inkluderte arbeidsledighet, lave lønninger, tyngende studentgjeld og avtagende levestandarder for arbeiderklassen, og som beskyldte alle disse fenomenene på foretaksAmerikas angivelig konspirasjon om å erstatte høytlønnede amerikanske arbeidere med importeringen av lavtlønnet utenlandsk arbeidskraft. Dette er også karakteristisk for fascismen, som søker å besørge et nasjonalistisk utløp for de sosiale splittelsene innen kapitalistsamfunnet.
Ingen forståelse av dette fenomenet er mulig uten å undersøke rollen Det demokratiske partiet har spilt for legitimeringen av rasistisk og etnisitetsbesatt politikk i Amerika.
Kampen mot rasisme har historisk alltid involvert avsløringen av dens underliggende illegitimitet. Rase er ikke en genuin kategori for samfunnsanalyse, men en antivitenskapelig konstruksjon, og begrepets fallitt blir stadig mer åpenbar gitt de titalls millioner barn og unge voksne som er født av «blandede» ekteskap. [O. anm.: der engelsk/amerikansk språk gjennomgående anvender ‘race’ (‘rase’) er mitt valg ord som etnisitet og hudfarge, såfremt de er dekkende for tekstens intensjon.]
Det demokratiske partiets politikere, og pseudo-venstre-kreftene som tjener som deres politiske vannbærere er like påståelige som en fascist som Crusius, om at det eksisterer separate og distinkte raser av «svarte» og «hvite». Stacey Abrams, den beseirede demokratiske guvernørkandidaten i Georgia, som har en økende grad av prominens i Det demokratiske partiet på nasjonalt plan, proklamerte i en artikkel i Foreign Affairs at det er «iboende raseforskjeller», samtidig som han fordømte politikk basert på «oppsamlingskategorien kjent som ‘arbeiderklassen’».
New York Times, som uopphørlig har promotert en politikk basert på etnisitet og etnisitetsbasert splittelse, henviste i avisas nyhetsartikkel om drapene i El Paso til «misnøyde hvite menn» som «i hatets tjeneste mot immigranter, jøder og andre de oppfatter som trusler mot den hvite rasen har slått seg på massemord». Times refererer til «hvite menn» og «den hvite rase» uten anførselstegn, ettersom de aksepterer denne kategoriseringens legitimitet og fremmer påstanden om at Trump i hans promotering av rasisme, bare artikulerer sentimentene til «hvite menn».
I siste instans er spredningen av masseskytinger i USA klart forbundet med det amerikanske samfunnets generelle atmosfære av vold og militarisering, som begge partier har promotert de siste 30 årene, og spesielt siden oppstarten av «krigen mot terror» etter 9/11-angrepene i 2001. Patrick Crusius var nettopp født da Columbine fant sted. Hele hans livsløp har utspilt seg under en uopphørlig voldsutøvelse mot verden, regissert av amerikansk imperialisme.
Den kvalmende regelmessigheten av massemordhendelser i Amerika, nå stadig mer direkte kombinert med politikken for ekstrem reaksjon, er et uttrykk for et dypt dysfunksjonelt samfunn.
Den egentlige motsatsen til etnisitetsbaserte appeller er en politisk kamp basert på klasse: foreningen av alle de som arbeider og skaper samfunnets rikdom, mot det lille mindretallet av kapitalisteiere som tilegner seg denne rikdommen og underlegger samfunnet deres stadig mer febrilske krav om å forøke den. Kampen mot veksten av høyreekstrem og fascistisk vold kan ikke føres på grunnlag av demokratenes etnisitetsbaserte politikk, men på basis av marxisme.