Washington beordrer internasjonal embargo mot Venezuela, og truer med invasjon

Av Andrea Lobo
8 August 2019

USAs president Donald Trump undertegnet på tirsdag en utøvende ordre som frøys «alt av den venezuelanske regjeringens eiendom, og interesser i eiendom som befinner seg i USA». Trekket er kulmineringen av en serie stadig strengere sanksjoner, og markerer et nytt stadium av USAs kuppoperasjon mot regjeringen til Nicolás Maduro.

Ved fullstendig å kutte tilgangen til finans-, kapital- og forbrukermarkedene kontrollert av USAs regjering, som er sentrum for den globale kapitalismen, er dette angrepet ensbetydende med å pålegge den venezuelanske økonomien embargo, en krigshandling i henhold til folkeretten.

Tiltaket vil ha ruinerende konsekvenser for den venezuelanske arbeiderklassen. Den amerikanske Kongressens forskningstjeneste [US Congressional Research Center] erkjente i et 5. juli-dokument at «selv om den venezuelanske oljeeksporten til USA allerede hadde avtatt ... er noen analytikere bekymret for at hardere sanksjoner mot [det statlige oljeselskapet] PdVSA ytterligere forverrer Venezuelas allerede vanskelige humanitære krise, som er preget av mangel på mat og medisiner og en massemigrasjon, ved å begrense en viktig inntektskilde.»

Amerikansk imperialisme sulter med andre ord venezuelanere til underkastelse, for å få installert et marionettregime under Juan Guaidó for å få full kontroll over de største påviste oljereservene på planeten. Fremfor alt er trekket rettet inn mot å styrte en viktig økonomisk og politisk alliert av Washingtons erklærte geopolitiske rivaler Russland og Kina på den vestlig halvkule.

Det venezuelanske utenriksdepartementet fordømte politikken som «økonomisk terrorisme», mens de erklærte at de vil unngå enhver «opptrapping av aggressjoner» for å fortsette «en politisk dialog», som er en henvisning til pågående samtaler med representanter for den amerikanske kuppoperasjonen, som begynte i Norge i mai og for tiden foregår på Barbados.

Dette er første gang USA fryser et lands eiendeler på den vestlige halvkule på tre tiår. Den forrige gangen var i 1988 mot diktaturet til den forhenværende CIA-operatøren Manuel Noriega i Panama, under oppløpet til amerikanske marinesoldaters invasjon for å avsette ham i 1989 og 1990, der de i prosessen drepte tusenvis av sivile og bombet arbeiderklassenabolag.

Mens foretaksmediene bevisst unngikk å komme med denne historiske referansen, var det Trump-administrasjonens ønske at meldingen skulle være klar.

Kunngjøringen falt bevisst sammen med en «Internasjonal konferanse for demokrati in Venezuela», som ble avholdt i Peru, der representanter for 59 land og flere internasjonale organisasjoner og agenturer deltok, blant andre EU, Den interamerikanske utviklingsbanken og Den latinamerikanske utviklingsbanken.

I forkant av møtet ga Elliott Abrams, USAs sendebud til Venezuela og en krigsforbryter fra hans involveringer i tildekkingen av folkemord og andre overgrep under de sentralamerikanske borgerkrigene på 1980-tallet, et intervju med den peruanske dagsavisa El Comercio. «Vi følger de alternativene vi har,» erklærte han. «Hadde du hadde fortalt George Bush sr. i 1988 at han skulle invadere Panama, ville han ha kalt det galskap. Men to eller tre år senere skjedde det. Så ingen vet hva som vil skje i fremtiden, men det er ikke dagens politikk.»

Toppmøtet ble organisert av Washington for å true verden til å adlyde USAs blokade mot Venezuela. USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton fortalte konferansen: «Vi sender et signal til tredjeparter som ønsker å gjøre forretninger med Maduro-regimet: Gå frem med ekstrem varsomhet. Det er ikke nødvendig å risikere deres forretningsinteresser med USA, for å tjene på et korrupt og døende regime.»

Meldingen var også rettet mot regjeringer som fortsatt er alliert med Maduro. Cuba, Kina, Russland og Tyrkia var også inviterte, men bestemte seg for ikke å delta. Etter at de bøllete ordrene var avlevert så ingen delegasjoner noe behov for å insistere på å føre en faktisk diskusjon. Det ble ikke offentliggjort noe sluttkommuniké, og det ble ikke stemt over noen resolusjon.

Amerikanske finanssanksjoner mot den venezuelanske regjeringen har gradvis blitt trappet opp siden 2006. De var innledningsvis begrenset til toppfunksjonærer i militær- og statsbyråkratiet og deres familier, for tiden rundt 100 individer, frem til august 2017 da Trump-administrasjonen forbød den venezuelanske regjeringen tilgang til amerikanske gjeld- og aksjemarkeder, og drastisk reduserte tilgangen til utenlandsk valuta som er nødvendig for livsviktig import. I mai 2018 ble dette så utvidet til å forby transaksjoner på eksisterende venezuelansk gjeld. Den venezuelanske gullsektoren ble senere også bannlyst.

Rundt tidspunktet for endringen av de politiske retningslinjene publiserte Det hvite hus i desember 2017 en ny nasjonal sikkerhetsstrategi der den åpent proklamerte «stormaktskonkurranse» mot «revisjonistmaktene» Kina og Russland, som sin sentrale prioritering. «Både Kina og Russland støtter diktaturet i Venezuela og søker å utvide sine militære forbindelser og våpensalg på tvers av hele regionen,» advarte dokumentet. Dokumentet advarte for at en av deres «prioriterte handlinger» var: «Vi vil isolere myndigheter som nekter å oppføre seg som ansvarlige partnere for å fremme hemisfærisk fred og velstand,» med klar henvisning til Cuba og Venezuela.

I denne sammenhengen utgjør toppmøtet i Peru og blokaden en del av den nye opptrappingen av USAs tiltak mot Kina. Forrige torsdag kunngjorde Trump nye tolltarifferer for kinesiske varer til en verdi av $ 300 milliarder [NOK 2,67 billioner], satt til å tre i kraft den 1. september. Sammen med eksisterende tariffer vil dette effektivt sett dekke all kinesisk import til USA, landets største handelspartner.

På tirsdag skrev James Carafano, en strateg ved Heritage Foundation og den primære rådgiveren i utenriksdepartementet for Trumps overgangsteam: «USA må søke en 'ikke-fredelig' sameksistens der vi tvinger Kina til å respektere Washingtons andeler på en global skala ... Vi kan ikke, og bør ikke be hvert-et-land i verden velge sider. Men det som er fornuftig er å oppmuntre dem til å handle i sin egen interesse, og legge bånd på kinesisk innflytelse.»

Guaidós selvoppnevnelse som president i januar så en aggressiv utvidelse av sanksjonene, denne gangen direkte rettet mot statsoljeselskapet PdVSA. Dispensasjoner for flere amerikanske selskap som hadde business med PdVSA eller den amerikanske avleggeren Citgo, ble terminert den 27. juli, mens sanksjoner nylig ble pålagt den russiske banken Evrofinance Mosnarbank og flere rederier assosierte med Venezuelas oljeeksport.

Venezuelas internasjonale reserver er så godt som oppbrukt, der året begynte med $ 8,75 milliarder [NOK 78 milliarder], og landet står nå overfor en dypere krise ikke minst med beslutningen fra Verdensbanken (WB) som pålegger Venezuela å betale $ 8 milliarder [NOK 71,2 milliarder] i erstatning til ConocoPhillips for eksproprieringer fra 2007. Den 10. april kuttet Det internasjonale pengefondet (IMF) tilgangen til en kredittlinje på $ 400 millioner [NOK 3,6 milliarder]. Venezuelas oljeproduksjon har falt fra 2,4 millioner fat per dag (bpd) i 2015 til 734 000 bpd i juni.

Tidligere i år forespurte FN internasjonalt om bidrag til et fond på $ 738 millioner [NOK 6,57 milliarder] hovedsakelig for bistand til millioner av migranter som har rømt Venezuela, men per juli hadde internasjonale givere bare bidratt med 23,7 prosent.