Skrankeadvokat Jennifer Robinson, mangeårig medlem av Julian Assanges juridiske team, besøker for tiden Australia, og hun snakket denne uka med reportere fra World Socialist Web Site i Melbourne. Intervjuet etterfulgte hennes juridiske orientering til et møte arrangert av WikiLeaks-supportere i Melbourne, på kontoret til [journalist- og mediefagforeningen] Media Entertainment and Arts Alliance.
I slutten av juli holdt Robinson en forelesning om menneskerettighetsjuss ved University of Sydney's Law School [det juridiske fakultetet], hvor hun er assisterende professor. Påfølgende uke holdt hun en juridisk orientering for anslagsvis 30 parlamentsmedlemmer og deres staber, i det føderale parlamentet.
World Socialist Web Site: Kan du kommentere på den nylige amerikanske rettsbeslutningen om å avvise påstandene fra Den demokratiske nasjonalkomitéen [DNC] om at WikiLeaks konspirerte med den russiske regjeringen om å stjele DNCs e-postmeldinger og lekke dem til offentligheten?
Jennifer Robinson: Beslutningen i DNC-stevningen om vårt «fremlegg om avvisning», som var vellykket, er utrolig viktig som en prinsipiell posisjon for ytringsfriheten, men også for WikiLeaks.
Det bekreftet lengestående prinsipper om at journalister kan motta informasjon som er gitt ut i strid med medieloven, eller som er stjålet, og publisere denne informasjonen. Dette prinsippet er beskyttet under den amerikanske forfatningens første endringstillegg [First Amendment of the US Constitution], for alle journalister og for alle medieorganisasjoner.
Det er også utrolig viktig at dommeren fant at WikiLeaks hører inn under, og kan nyttiggjøre seg av det første endringstillegget, akkurat som alle andre medieorganisasjoner. Han reiste også bekymringer for at dersom DNCs søksmål skulle være vellykket mot WikiLeaks, da kunne dét anvendes mot alle andre medieorganisasjoner og journalister.
Erkjennelsen av at vi kan beskyttes av det første endringstillegget er kritisk viktig, særlig i sammenheng med uttalelsen fra Mike Pompeo – nå USAs utenriksminister – da han var CIA-direktør, om at WikiLeaks er et «fiendtlig ikke-statlig etterretningsorgan», og at Julian Assange ikke nyter beskyttelse av det første endringstillegget. Vi vet nå at Assange så absolutt nyter beskyttelse av det første endringstillegget, og dette vil være viktig for WikiLeaks videre fremover.
WSWS: Du har tidligere sagt at dersom mediene hadde snakket ut den gangen Obama-administrasjonen utviklet saken mot Assange og WikiLeaks, da kunne det være at den nåværende situasjonen ikke hadde skjedd. Kan du snakke om det?
JR: Det er skuffende at det ikke ble et sterkere pushback [‘mottrykk’] mot Obamas beslutning om å nedsette en storjury, og videreførte den relatert til WikiLeaks over så lang tid. Det er først nå, i hendene på Trump-administrasjonen, at mange forstår akkurat hvor farlig det er.
FNs rapportør om tortur [Nils Melzer] sa i sin rapport om Julian Assange at ikke bare har han blitt demonisert av stater, men at medienes deltakelse i hans demonisering har betydelig undergravd Assanges posisjon, og han [Melzer] har rett. Jeg lurer på, dersom det hadde det vært mer støtte fra mediene, og dersom menneskerettighetsgrupper hadde skjøvet hardere imot, om denne tiltalen kunne ha vært politisk gjennomførbar.
WSWS: WSWS har oppfordret til opprettelsen av en Global forsvarskomité for å få løslatt Assange og Chelsea Manning, og vi har organisert demonstrasjonssamlinger, protester, møter internasjonalt på universitetscampuser og på arbeidsplasser. Kan du kommentere på dette, og er Julian klar over den voksende støtten for hans frihet, internasjonalt?
JR: Han har selvfølgelig ikke tilgang til internett, og han kan ikke se hva som skjer, og han har veldig liten tilgang til medier, men ja, jeg og andre viser ham alltid bilder av hva som skjer rundt om i verden, og støtten. Det har virkelig en betydning – Julian blir oppmuntret av det. Solidaritetskampanjen er ikke bare viktig for å løfte humøret hans i fengselet, men er kritisk for å sikre at han blir beskyttet på lang sikt, for WikiLeaks’ arbeid.
Selv om WikiLeaks er beskyttet av det første endringstillegget, vil det ta veldig lang tid å komme til en overlevering til USA, for at dét juridiske argumentet noen gang kan bli fremsatt. Så solidaritetskampanjen er viktig i forhold til hva som skjer med ham i mellomtiden. Det er avgjørende at det er en sosial bevegelse, her i landet og rundt om i verden, for å stille statsmaktene til ansvar for hva denne tiltalen betyr, ikke bare for ham men for alle medier.
Tidligere, på slutten av juli, under en spørsmål- og svarrunde etter hennes forelesning ved University of Sydney, snakket Robinson om australske myndigheters avvisningav å forsvare Assange, og om hans helsetilstand.
WSWS: Kunne du kommentere på den nesten ti-år-lange avvisningen fra australske regjeringer, både Liberal og Labor, for et forsvar av Julian? Canberra hevder de tilbyr konsulær bistand, men hva består den av? I hvilken grad er Julian, nå som han er i Belmarsh Prison, klar over den enorme internasjonale støtten for ham?
JR: Australske regjeringers passivitet med hensyn til Julian Assange er utrolig skuffende, og noen vil si en skandale.
Den australske regjeringen har truet med å kansellere hans pass, Julia Gillard anklaget ham for en illegal handling selv om det ikke var noen slik illegal handling, og påfølgende regjeringer nektet å innhente forsikringer, før han gikk inn i den ekvadorianske ambassaden, om å beskytte ham mot en utleveringsforespørsel fra USA. De har nektet å iverksette noe som helst tiltak på politisk nivå, for å beskytte ham mot nettopp den situasjonen han nå står overfor.
Den australske regjeringen hadde alltid anledning og evne, som vi har påpekt overfor dem ved flere anledninger, til å utøve diplomatisk beskyttelse over Julian som en australsk statsborger. Det taler bind om Australias posisjon i verden at landet ikke er villig til å ta et standpunkt mot USA, og vil beskytte en australsk statsborger. Dette bør være grunn til bekymring for oss alle.
Den australske regjeringen tilbyr konsulær assistanse, men konsulær assistanse ser ut til å bety veldig forskjellige ting, under veldig forskjellige omstendigheter. Hvis du er Peter Greste i et fengsel i Egypt, da betyr det mye. Hvis du er Julian Assange i London, konfrontert med tiltale fra USA, da betyr det ikke så mye, og jeg tror dét burde reises med den australske regjeringen. Vi har så visst reist det ved flere anledninger.
Den australske regjeringen både kan og burde innta en mer pro-aktiv rolle i å snakke ut mot behandlingen han utsettes for, og om hva som har skjedd med ham, og absolutt om hva som vil skje med ham, hvis og når en utlevering blir beordret.
Jeg var sammen med Julian i fengselet i forrige uke. Han er veldig isolert. Da han først ble arrestert tok det oss fire dager å få vår første videokonferanse med ham, og det var bemerkelsesverdig å se en som er så tilkoblet til verden, og som forstår hva som skjer over alt, være avskåret fra internett. Han hadde ikke sett reaksjonene på hans arrestering, og han visste ikke at Ola Bini, hans venn og kollega, hadde blitt arrestert i Ecuador.
Julian er virkelig avskåret fra informasjon, men han er klar over støtten over hele verden. Da jeg gikk inn dit for å treffe ham, brakte jeg ham bilder av protester fra hele verden, slik at han kunne se dem selv. Det er en fange-e-posttjeneste, og hans venner og kolleger, noen av dem er her i dette rommet, gjør sitt beste for å sende informasjon til ham.
Han er i en veldig vanskelig situasjon, og han har vært på helsestasjonen siden han ble innsatt i Belmarsh. Han lider av de langsiktige virkningene av isolasjonen i ambassaden, uten tilgang til helsehjelp og fysisk uteaktivitet, og han står overfor utsikter til å prosedere i årevis for å beskytte seg mot utleveringen til USA.