Pakistan har truffet en rekke gjengjeldelsestiltak, og meldt krigstrusler som respons på Indias aggressive og åpenbart illegale grep for å tilstramme sin kontroll over det omstridte Kashmir.

Indias trekk, som Islamabad har kalt en «annektering», er ledsaget av en uforlignelig beleiringstilstand i indisk-holdte Jammu og Kashmir (J&K). På torsdag var J&K for fjerde dagen avstengt fra omverden, med alle internett-tjenester, alt kabelfjernsyn og alle land- og mobiltelefontjenester suspendert, stengte skoler, ansamlinger med flere enn fire mennesker forbudt, og all sivil forflytning sterkt begrenset under et portforbud håndhevet av titusenvis av indiske soldater og andre sikkerhetsstyrker.

Statsdrevne All-India Radio rapporterte i går at mer enn 500 mennesker var varetektsfengslet som del av en «nedstengning», beordret av Indias BJP-regjering – hindu-dominans-partiet Bharatiya Janata Party. De arresterte inkluderer to tidligere J&K-statsoverhoder [Chief Ministers], og andre ledere av den pro-indiske delen av J&Ks muslimske elite.

Pakistans politiske hovedstad Islamabad kunngjorde utvisningen av den indiske høykommissæren [ambassadør] Ajay Bisaria, suspenderingen av all bilateral handel og en gjennomgang av alle bilaterale avtaler med New Delhi, etter av landets nasjonale sikkerhetsråd (NSC) holdt et møte på onsdag. NSC er dominert av Pakistans militære, og ledes av den pakistansske statsministeren Imran Khan.

Dagen før hadde Khan, leder en høyreorientert islamsk populistisk regjering for tiden belagt med implementeringen av rå IMF-dikterte innstrammingstiltak, holdt en tale til en hastig sammenkalt unntaksforsamling i det pakistansske parlamentet, som var delvis en advarsel og delvis en trussel. Khan utmalte et scenario for en rask nedstigning til fullskala krig mellom Sør-Asias rivaliserende atommakter, dersom India opprettholder sin nåværende kurs.

Uten forvarsel, enn si noen offentlig debatt eller konsultasjon, kunngjorde BJP-regjeringen i New Delhi på mandag at den hadde strippet Jammu og Kashmir for statens spesialstatus som en semi-autonom del av Den indiske union. Den delte deretter Indias eneste muslimske flertallsstat i to, og utpekte de to påfølgende enhetene til Union Territories, som betyr at de effektivt sett vil være underlagt sentralregjeringens kontroll for all tid.

Dette konstitusjonelle kuppet, som ble forberedt og gjennomført i all hemmelighet sammen med toppledelsen for Indias hær og etterretningstjenester, har flere mål. Disse inkluderer: å fremtvinge en rask og blodig slutt på det tiår-lange Pakistan-støttede antiIndia-opprøret i Jammu og Kashmir; styrke New Delhis hånd mot Pakistan og Kina (som grenser til det nå forgrenede Jammu og Kashmir i øst); og piske opp krigshissende indisk nasjonalisme og hinduistisk kommunalistisk reaksjon, for å kunne skyve Indias politikk enda lenger til høyre.

Jammu og Kashmirs «fulle integrering» inn i Den indiske union har lenge vært et av hovedkravene fra BJP og hindu-overherredømme-høyre, helt tilbake til en agitasjon som Syama Prasad Mukherjee, den tidligere lederen for hinduistiske Mahasabha og Jana Sangh, innledet på begynnelsen av 1950-tallet, i fellesskap med RSS og regionens tradisjonelt dominerende hinduistiske storgodseiere.

Pakistans president skisserer hvordan Sør-Asia kunne spinne ut mot atomkrig

I tirsdagens tale i parlament sa Khan at Indias angrep på Kashmir betyr at «hendelser tilsvarende» bombeangrepet den 14. februar i nærheten av Pulwama i J&K, som var rettet mot indiske paramilitære, er «nødt til å skje igjen», og når de gjør det «da kan India angripe oss igjen». Dette var en henvisning til flyangrepene den indiske BJP-regjeringen ledet av Narendra Modi senere beordret dypt inne i Pakistan, og som Khan og det pakistanske militæret besvarte med sine egne flyangrep på J&K, og som brakte Sør-Asia til randen av en katastrofal krig.

«Jeg kan allerede spå at dette vil skje,» sa Khan. «De vil prøve beskylde oss igjen. Angriper de oss igjen, slår vi tilbake.»

«Hva vil skje da? De vil angripe oss og vi vil respondere, og krigen kan gå begge veier,» og potensielt fortsette «til vi har spilt vår siste dråpe blod». Der han stilltiende erkjente at Pakistans militærstrategi krever en rask anvendelse av atomvåpen konfrontert med ethvert større indisk fremstøt inne i Pakistan, gikk Khan videre med å hevde at hans bemerkninger bare var en nøktern vurdering av den militærstrategiske dynamikken som nå er i spill. «Dette er ikke nukleær utpressing,» hevdet den pakistanske statsministeren.

Det rapporteres at Khan på torsdag fortalte et møte med pakistanske medierepresentanter at krisen som er utløst av Indias nylige aksjoner, betyr at det er «en 50/50-sjanse for enten begrenset konvensjonell krig, eller en gylden mulighet til å løse problemet med Kashmir en-gang-for-alle».

Khan sa videre at Pakistan ville «aktivt galvanisere vestlige regjeringer og offentlig opinion om overtredelsene i Kashmir,» og bringe sin sak om at Indias handlinger er brudd på folkeretten inn for FN. Khan uttrykte imidlertid bekymring for at Washington og de andre vestmaktene kunne velge å innordne seg med «fascismen i BJPs bekledning».

Innen Pakistan er det forferdelse over mangelen på internasjonal reaksjon på BJPs konstitusjonelle kupp, som tråkker jernskodd over kashmiri-befolkningens grunnleggende rettigheter og bevisst oppflammer relasjonene til Pakistan, og som representerer et betydelig skritt i retning autoritære styreformer.

Khans borgerlige politiske motstandere har tilsluttet seg regjeringens løfte om å opprettholde «kashmiri-folkets rettigheter», samtidig som de fordømte ham for tidligere å ha kommet med fredsfølere overfor Modi og hans regjering.

Der som i India, har konflikten mellom India-Pakistan lenge vært en sentralmekanisme for borgerlig styre, anvendt til å avlede sosiale spenninger og for å kanalisere disse inn bak krigshissersk nasjonalisme og kommunalisme, så vel som et middel for styringsklassens konkurrerende fraksjoner til å føre deres innbyrdes maktkamp.

Pakistans militære, som tradisjonelt har fungert som hovedpilaren i det nå sterkt oppfrynsede amerikansk-pakistanske militærstrategiske partnerskapet, gjør hevd på en stor del av den politiske og økonomiske makten på grunnlag av å være landets «sverdarm», som beskytter det fra indisk aggresjon.

Den strategiske rivaliseringen mellom India og Pakistan og kashmiri-befolkningens lidelser

Kashmir-konflikten og den bredere strategiske rivaliseringen mellom India og Pakistan er forankret i den kommunalistiske parteringen av Sør-Asia [britenes ‘Partition’] i årene 1947 og 1948, til ett uttrykkelig muslimsk Pakistan og et overveiende hinduistisk India.

Både det indiske og det pakistanske borgerskapet har systematisk manipulert og tråkket på rettighetene og de demokratiske aspirasjonene til kashmiri-befolkningen, som resultat av Parteringen som delte befolkningen mellom det indiske Jammu og Kashmir, og det pakistansk kontrollerte Azad Kashmir [«Fritt» Kashmir].

India har under påfølgende regjeringer, enten de var ledet av Congress Party, BJP, eller en «Tredje front»-koalisjon av regionale og kastebaserte partier, i flere tiår ført en «skitten krig» for å knuse opprøret som brøt ut etter at New Delhi ignorerte og undertrykte masseprotester over riggingen av J&K-valget i 1987.

Pakistan har samtidig forsøkt å manipulere opposisjonen mot den indiske staten i J&K, for å utnytte den for sine egne rovgriske mål, ved å promotere islamistiske kashmiri-separatistgrupper som gjentatte ganger har utført kommunalistiske angrep på J&Ks hindu- og sikh-minoriteter.

Indias styringselite har omfavnet tiltaket som et nødvendig skritt, selv om de innrømmet at BJP-regjeringens angrep på Kashmir er et høyrisikospill. Underliggende for denne støtten for «de eksepsjonelle tiltakene» er dens frykt for at Indias «mulighetsvindu» til å hevde seg som en fremvoksende verdensmakt raskt lukkes på grunn av både den globale og den innenlandske økonomiske krisen, og en intensiverende global geopolitisk konflikt.

Mange indiske mediekommentatorer forsvarer BJPs Kashmir-maktspill ved å hevde at det er en respons på den nylige tilnærmingen mellom Islamabad og Washington, inkludert Khans audiens med Trump i Det hvite hus i forrige måned, og på Indias utestenging fra forhandlingene mellom USA og Taliban om en «politisk enighet» på den 18-år-lange Afghanistan-krigen, som er tilrettelagt av Pakistan.

Dette er tull. Mandagens kupp er ikke bare oppfyllelsen av mangeårige BJP-retningslinjer. Det har oppstått av fiaskoen for «hardline-strategien» som Modi-regjeringen har fulgt vis-à-vis både Kashmir og Pakistan siden den kom til makten i 2014.

I beste fall kan bekymringer for konsekvensen av den veldig tentative oppvarmingen av de amerikansk-pakistanske båndene, og Trumps antydning om at han kunne bistå med tilrettelegging for, eller til og med megling av en løsning på Kashmir-konflikten, ha påvirket tidspunktet for New Delhis angrep på Jammu og Kashmir.

Uansett har Modi-regjeringens handlinger vært basert på kalkylen at Washington ville tillate India ei fri hånd i Kashmir, som quid pro quo for New Delhis stadig dypere integrering inn i den amerikanske militærstrategiske offensiven mot Kina.

På onsdag meldte det amerikanske utenriksdepartementets avdeling for sør- og sentralasiatiske anliggender en uttalelse der de benektet at Washington hadde noen forhåndskunnskap om New Delhis planer om å strippe J&K for statens spesialstatus og plassere den under den indiske sentralregjeringens permanent forvaltning.

«Stikk i strid med pressens rapportering hverken konsulterte eller informerte den indiske regjeringen den amerikanske regjeringen før de gikk inn for å inndra IOKs (‘Indian Occupied Kashmir’) spesielle konstitusjonelle status,» sto det i uttalelsen.

Indiske medier har hevdet at utenriksminister S. Jaishankar informerte USAs utenriksminister Mike Pompeo om den forestående aksjonen da de møttes den 1. august. Indiske pressemeldinger har også hevdet at New Delhi ved flere anledninger har fortalt Washington at de planla et slikt trekk, inkludert da den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Ajit Doval samtalte med sin amerikanske kollega John Bolton etter Pulwama-angrepet.

Etter den samtalen ga Bolton grønt lys offentlig for det påfølgende indiske flyangrepet mot Pakistan, der han erklærte at Washington støttet «Indias rett til selvforsvar mot grenseoverskridende terrorisme».