På et «Politics in the Pub»-møte i Sydney sist torsdag kveld avslørte den prisbelønte australske journalisten Mark Davis ny førstehåndsinformasjon som eksponerer omfanget av Guardians og New York Times’ svik mot Julian Assange, og han tilbakeviste løgnene begge publikasjonene har anvendt for å sverte WikiLeaks-grunnleggeren.

Davis berettet fra sine erfaringer med dokumenteringen av Assanges livsløp den første halvdelen av 2010, for programmer som ble vist på Australias Special Broadcasting Service (SBS). Journalisten forklarte, der han viste utdrag fra dokumentaren «Inside WikiLeaks», at han var til stede da WikiLeaks jobbet tett sammen med sine mediepartnere, deriblant Guardian og New York Times, med forberedelsene for publiseringen av Afghan War Logs [De afghanske krigsloggene].

Dokumentene, som var lekket av den modige varsleren Chelsea Manning, omfattet 90 000 hendelses- og etterretningsrapporter fra det amerikanske militæret, daterte fra januar 2004 og til desember 2009. De dokumenterte minst 200 sivile dødsfall som tidligere hadde vært skjult for offentligheten, påført av amerikanske og allierte styrker, sammen med klare bevis på krigsforbrytelser, deriblant eksistensen av en hemmelig «svart enhet» i det amerikanske militæret, med oppgave å utføre illegale attentater.

Davis sa at påstandene fra Guardian-journalister om at Assange utviste en kaldblodig og kynisk holdning til amerikanske informanter og andre som kunne bli skadet av publiseringen av dokumentene, var «løgner».

Guardians seniorjournalister David Leigh og Nick Davies, som jobbet tett med Assange for publiseringen av loggene, har gjentatte ganger hevdet at Assange var likegyldig til konsekvensene av publiseringen.

Deres uttalelser har spilt en nøkkelrolle i foretaksmedienes bestrebelser på å sverte Assange, og samsvarer med amerikanske myndigheters påstander om at 2010-publiseringene «hjalp fienden». Faktisk har både det amerikanske og det australske militæret blitt tvunget til å innrømme at offentliggjøringen av De afghanske krigsloggene ikke resulterte i at et eneste individ kom til fysisk skade.

Davis forklarte at han var tilstede i «bunkeren» – rommet Guardian opprettet spesielt for forberedelsene til publiseringen av dokumentene. «Nick Davies kom med den mest tilbakevendende, gjentatte uttalelsen at Julian hadde en nedlatende holdning til menneskeliv. Det er en blank løgn. Hvis det var noen nedlatende holdninger der, så var det fra Guardian-journalistene. De utviste forakt for konsekvensene av dette materialet.»

Davis la til at Guardian-journalistene ofte henfalt til «galgenhumor», men at det hadde Assange derimot ikke gjort.

Bemerkelsesverdig forklarte Davis at det ble overlatt til Assange personlig å redigere vekk navnene til informanter og andre individer fra krigsloggene, til tross for de enorme tekniske ressursene til Guardian og New York Times (NYT), mindre enn tre dager før planlagt publisering. Davis fortale at Assange var tvunget til å jobbe gjennom ei hel natt, der han fjernet rundt 10 000 navn fra dokumentene.

«Julian ønsket å ta vekk navnene,» sa Davis. «Han ba om at publiseringene ble utsatt.» Guardian avviste forespørselen, «så Julian satt igjen med oppgaven å rense dokumentene. På egen hånd fjernet Julian 10 000 navn, og ikke Guardian.»

Davis tilbakeviste forsøkene fra Guardian og Times på å bagatellisere deres egen sentrale rolle i publiseringen av lekkasjene. Han erklærte at forholdet mellom foretaksreporterne og Assange ikke var som mellom journalister og deres kilde. Snarere var begge nyhetskildene intimt involverte i forberedelsene for publiseringen av dokumentene.

Davis sa at dette blant annet inkluderte at Guardian avsatte en teknisk avdeling for tilretteleggingen for et publiserbart og søkbart format av hele settet av logger, for WikiLeaks’ nettsted.

Davis forklarte at Guardian og NYT allerede i 2010 hadde benyttet et fordekt «svik», for å beskytte seg mot juridiske konsekvenser av publiseringen. Til tross for lekkasjenes eksplosive innhold hadde de begge insistert på at WikiLeaks måtte publisere først.

Davis sa at dette ville tillate dem å hevde at de ikke var primærutgivere av materialet, men at de bare rapporterte materiale som allerede hadde blitt utgitt av WikiLeaks. Han sa at dette var det samme som at publikasjonene «skjøv frem Julian, for å gå planken». «Julian sitter fengslet nå, på grunn av det sviket.»

Fortellende nok uttalte Davis videre at denne planen ble forpurret, som følge av tekniske problemer med WikiLeaks’ nettsted.

Guardian and Times publiserte likevel sine planlagte beretninger, der de rapporterte om WikiLeaks’ angivelige publisering av Afghan War Logs, til tross for at dokumentene enda ikke var publisert på WikiLeaks’ nettsted. WikiLeaks publiserte dokumentene først to dager etter at det ble rapportert av foretakspublikasjonene.

«WikiLeaks publiserte ikke på to dager,» sa Davis. Guardian and Times «rapporterte en løgn. De satte opp Julian helt fra starten.»

Davis’ påstand har potensielt betydelige juridiske implikasjoner. Spionasjeanklagene, som Trump-administrasjonen har lagt til grunn for å få utlevert Assange til USA for å få rettsforfulgt ham, inkluderer blant andre angivelige WikiLeaks-lovbrudd også publiseringen av Afghan War Logs.

Davis’ tidslinje indikerer imidlertid at Guardian og New York Times faktisk var de første, og de primære utgiverne av materialet. Disse publikasjonene, som er grunnpilarer i medie- og politikketablissementet, er «innen rammen» av de angivelige lovbruddene som Trump-administrasjonen søker å få rettsforfulgt Assange for. Som Davis åpent erklærte: «Når Julian sitter i fengsel, burde de også vært der.»

Mary Kostakidis, en velkjent australsk journalist og tidligere SBS-nyhetsanker, som også talte på møtet i Sydney, tvitret senere om betydningen av Davis’ åpenbaring. «Hvorfor er ikke Guardian og NYT involvert i tiltalen? Førstnevnte brukte sine tekniske ressurser for å tilrettelegge for WikiLeaks’ utgivelse på nettet, og NYT publiserte to dager før WikiLeaks var i stand til å gå live med dokumentene, på grunn av et teknisk problem,» skrev hun.

Kostakidis erklærte i sin tale til møtet «Politikk i puben»: «Julian blir ødelagt for å ha avslørt krigsforbrytelser. Vi må stå opp for hans menneskerettigheter.» Kostakidis fordømte påfølgende australske regjeringer for å ha nektet å treffe noen som helst tiltak til forsvar for Assange, og hun fordømte etablissementsmediene for å ha bestrebet seg på å forgifte den offentlige opinionen mot ham.

Professor Stuart Rees, den fremtredende fighteren for borgerfriheter som ledet møtet konkluderte, som svar på et spørsmål fra publikum om hva som kunne gjøres, med å si at det var nødvendig å bygge en «massebevegelse i gatene» som krever frihet for Assange. Han sa at dette er den eneste måten for at australske politikere kan bli tvunget til å opprettholde sine forpliktelser overfor den australske statsborgeren og journalisten Assange, for at de forhindrer hans utlevering til USA og sikrer hans fulle frihet.