Matteo Salvini, leder for ytrehøyrepartiet Lega, som er visestatsminister og innenriksminister, søker nå å få avsluttet regjeringskoalisjonen med Femstjernersbevegelsen (M5S). Under forhold der arbeiderklassens interesser ikke er representert av noe politisk parti mobiliserer Lega sin ytrehøyrebase, og partiet appellerer til det italienske borgerskapet og det politiske etablissementet om å installere Salvini som sjef for en fascistisk regjering.
Sist torsdag avla Salvini regjeringssjefen Giuseppe Conte et besøk. Han ba ham og presidenten Sergio Mattarella om å få en øyeblikkelig slutt på regjeringskoalisjonen, og iverksette et nyvalg. I valget til Europa-parlamentet i slutten av mai fikk Lega fordoblet sin stemmeandel til 34 prosent. Partiet ligger for tiden på rundt 37 prosent i meningsmålingene.
Nå ønsker det å kvitte seg med sin svekkede koalisjonspartner M5S, med sikte på å danne en regjering i fellesskap med de italienske fascistene i partiet Fratelli d’Italia (Brødre av Italia). Dette partiet, som har røtter – gjennom forskjellige avgreininger – tilbake til Benito Mussolinis Nasjonale fascistparti, ligger for tiden på rundt 7 prosent i meningsmålingene. En koalisjon med Forza Italia, ledet av tidligere regjeringssjef Silvio Berlusconi, diskuteres også. Forza Italia ligger også på 7 prosent.
Salvini talte til tilhengere på stranda i Pescara på torsdag kveld, der han sa: «Jeg ber italienerne gi meg full makt, slik at ting kan gjøres slik de må gjøres.» I en bevisst grov tone fortsatte han med at for å få avsluttet regjeringskoalisjonen med et mistillitsvotum, måtte de valgte parlamentarikerene være villige til komme seg av «ræva», og returnere til parlamentet fra sine ferier.
Salvini søker å få dratt nytte av den nåværende situasjonen, ved å forberede for fascistiske styreformer med et overraskelseskupp. Dette målet ble allerede styrket av det italienske Senatets vedtak den 5. august av den nye, strengere sikkerhetsloven. Decreto Sicurezza bis har nok en gang forsterket funksjonene i det forrige Salvini-dekretet, som allerede har drevet titusener ut i illegalitet.
Mens NGO-skipet Open Arms har ventet på det åpene hav i ni dager på tillatelse til å legge til land med 121 bergede migranter ombord, har Senatet nok en gang strammet inn straffene for berging til havs. Den nye loven tilrettelegger for forelegg som går fra € 150 000 til 1 million [NOK 1,5 til 9,96 millioner] og en øyeblikkelig arrestering av kapteiner på skip som seiler i italienske farvann uten tillatelse. Staten kan nå umiddelbart beslaglegge og ekspropriere det aktuelle fartøyet. I tillegg krever loven at hotelleiere og andre overnattingstilbydere må informere myndighetene om nyankomne migranter innen 24 timer, under trussel om alvorlige straffer.
Plikten til å rapportere tilstedeværelsen av migranter viser at forbudene og politi-stat-tiltakene i den nye loven er rettet mot hele arbeiderklassen. Dette blir også tydeliggjort av Artikkel 5, som refererer til offentlige demonstrasjoner og sportsbegivenheter. Artikkelen pålegger tunge straffer for enhver «ødeleggelse, plyndring eller skade» i det offentlige rom, og gjør arrangørene ansvarlige for det. Dette er også rettet mot streiker, demonstrasjoner og samlinger av arbeidere som slåss for sine lønninger og arbeidsplasser, der lederne nå kan stilles til ansvar for enhver skade, selv om de skulle være forårsaket av provokatører.
Den nye loven åpner også for fengselsstraffer fra ett til tre år, for de som unndrar seg de statlige myndighetene under offentlige arrangementer, eller som opponerer mot politiet med «tegn eller andre passive beskyttelsesobjekter», eller med prosjektiler. Økonomiske midler for politiet og skjulte etterforskninger økes også betydelig. Også her tjener loven til å fremme en politistat.
Salvini skylder parlamentetsvedtaket av denne loven til Legas regjeringspartner M5S, ettersom den ikke ville ha passert i Senatet uten stemmene fra M5S. Selv om noen av dem hadde argumentert mot loven, stemte alle M5S-senatorene til slutt for, eller de avsto.
Det var først på onsdag, under avstemmingen over høyhastighetstogprosjektet TAV, at regjeringsleiren ble åpent splittet. Avvisningen av dette jernbaneprosjektet, som forbinder byene Torino og Lyon, Frankrike, gjennom en fjelltunnel, var et av de sentrale valgløftene til Femstjernersbevegelsen (M5S) og som vant stemmer fra mange miljøvernere.
Mens de fleste M5S-representantene i Senatet stemte mot milliardprosjektet, ble det godkjent med et overveldende «ja» fra alle de andre partiene. Til og med Giuseppe Conte, den upartiske statsministeren, som tidligere avviste jernbaneforbindelsen, hadde nylig skiftet kurs og talt nå for å fullføre det EU-sponsede prosjektet.
M5Ss «nei»-stemmer var en velkommen anledning for Salvini til å kunngjøre sammenbrudd for regjeringskoalisjonen. I hvilken grad han vil lykkes med dette er fortsatt usikkert. Regjeringssjefen Conte nekter å tre av frivillig, og i tilfelle et vellykket mistillitsvotum kan beslutningen om å oppløse parlamentet bare treffes av den 78 år gamle presidenten Sergio Mattarella, fra opposisjonens Det demokratiske parti (PD), en som begynte sin karriere med kristelig-demokratene. Han kunne også utnevne en «teknisk», dvs. ikke-valgt overgangsregjering, eller han kunne prøve å få dannet en annen koalisjon.
Ingenting av dette ville imidlertid forhindre en ytterligere skarp forflytning til høyre. Ethvert av alternativene ville bare gjøre alle de borgerlige partienes bankerott mer eksplisitt. Hverken den forrige regjeringspartneren M5S, eller de parlamentariske opposisjonspartiene, og for den del heller ikke fagforeningene, representerer noen seriøse hindringer på kursen mot høyre. Tvert imot, de har alle har skapt betingelsene for det.
Den såkalte «sentrum-venstre-leiren» ledet av PD, har i årevis fremmet en høyreorientert sosial kontrarevolusjon. Under regjeringene Letta, Renzi og Gentiloni ble pensjonssystemet demontert, arbeidslivsloven ble erodert og det ble tilrettelagt for prekære usikre arbeidsbetingelser, alt mens den offentlige gjelden fortsatte å øke, og den arbeidende befolkningens kjøpekraft fortsatte å avta. Pseudo-venstre-partier som Rifondazione Comunista har gitt et venstre-dekke for denne politikken, og gjort alt for å undertrykke en uavhengig arbeiderklasseoffensiv mot den.
Femstjernersbevegelsens rakettfremvekst, med lederen Beppe Grillo som aldri går lei av å skjelle ut politikerne i Roma for deres korrupsjon, var grunnlagt på sosial opposisjon mot denne korrupsjonen. Med valgløfter som for eksempel ei grunnlønn for alle, og restaurering av pensjonene ble M5S det sterkeste partiet, og vant en tredjedel av alle stemmene i parlamentsvalget i mars 2018.
Som World Socialist Web Site allerede i 2013 forutså, viste M5S seg å være et høyreorientert borgerlig parti. Mange arbeidere og medlemmer av middelklassen stemte for M5S av ren forargelse, men som WSWS skrev: «Grillos program står i sterk kontrast til klasseinteressene til de som ble offer for hans populistiske appeller. De vil snart konfrontere virkeligheten og resultatene av hans reaksjonære, høyreorienterte program.»
Da M5S kom til makten tjente partiet hovedsakelig som fotsoldater for Lega, som det inntil forrige mandag tilbød et parlamentarisk flertall, da den autoritære sikkerhetsloven ble vedtatt. Lite eller ingenting gjenstår av partiets fagre ord og løfter.
Bak regjeringskrisen ligger den italienske økonomiens uforlignelige nedgang, og en rask eskalering av sosiale spenninger. Økonomien har egentlig aldri kommet seg siden finanskrisen årene 2007/2008. Bruttonasjonalproduktet (BNP) har falt ytterligere, og ligger nå under 2007-nivået. Italienske privathusholdningers nettoinntekter fortsetter å falle, og de lavere inntektsgruppene opplever opptil 25 prosent lavere inntekter. Mer enn 5 millioner mennesker lever allerede i håpløs fattigdom. Staten er overforgjeldet og banksystemet overbelastet med dårlige lån.
I denne situasjonen forflytter styringsklassen seg i retning fascistiske styreformer. Det kan ikke forventes noen opposisjon fra EU, som har respondert med å kreve at Italia fortsetter å oppfylle unionens målfor budsjettunderskudd og reduserer statsgjeld. Salvinis grunnleggende politiske agenda – dype innstramminger og nedskjæringer, krig og ondsinnede politistatstiltak, og stram antiimmigrasjonspolitikk – slutter de europeiske styringskretsene enstemmig opp om.
Sist tirsdag møtte Salvini de såkalte sosialpartnerene. Ikke bare arbeidsgivernes representanter, men også fagforeningslederne godtok Salvinis invitasjon til Viminale (som innenriksdepartementet kalles). «Selvfølgelig vil CGIL [den største fagforeningen] gå for å møte Salvini i Viminale,» bekreftet fagforeningslederen Maurizio Landini til pressen. Landini bekreftet at forbundet alltid hadde akseptert, når han ble invitert til å diskutere budsjettet i møte med regjeringen.
Dette gjør én ting klart: Fagforeningene vil ikke mønstre noen seriøs motstand mot denne farlige forflytningen i retning fascisme. Denne utviklingen kan bare bekjempes og reverseres gjennom en uavhengig mobilisering av arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalt program.