Portugals sosialdemokratiske regjering kaller ut hæren mot trailersjåførenes streik

Da trailersjåførenes fristløse streik ble innledet i Portugal på mandag samlet statsminister António Costa, fra Sosialistpartet (PS), straks sitt kabinett for et krisemøte. Med 35 prosent av landets bensinstasjoner allerede tomme stemte regjeringen for å innkalle hæren for å bryte streiken og den utstedte sivile rekvisisjonsbeordringer for å tvinge de streikende tilbake på jobb. På tirsdag kjørte hundrevis av soldater tankbiler for å forsyne Lisboa internasjonale lufthavn, politistasjoner og andre fasiliteter med drivstoff.

På tirsdag kveld truet PS-regjeringen også med å sikte 14 trailersjåfører som trosset de sivile rekvisisjonsordrene, deriblant tre den ikke fikk fatt i for å få levert dem rekvisisjonsordrene.

Disse trekkene er et tegn på at finansaristokratiet ikke vil tolerere trailersjåførenes krav – delt av arbeidere i Portugal og over hele Europa – for en dramatisk forbedring av lønninger og arbeidsvilkår, anstendige hvileperioder og en grunnleggende endring av de sosiale betingelsene.

Stilt overfor en internasjonal gjenoppblomstring av klassekampen vender styringsklassen seg til militær-politi-undertrykking. Det siste året har sett lærernes nasjonalstreik i Polen, den første siden den stalinistiske restaureringen av kapitalismen i 1989, lærernes streiker over hele USA, samt ei bølge av streiker mot EU-innstramminger i Tyskland, Belgia og på tvers av Europa. Costa, som hyllet den franske presidenten Emmanuel Macron under EU-valgene da han slo ned på «gul vest»-protestene, forflytter seg raskt mot en konfrontasjon med arbeiderklassen.

Den nasjonale fagforeningen av sjåfører for farlige materialer (SNMMP) ble tvunget til å kalle trailersjåførstreiken etter å ha solgt ut en tidligere streik i april, den gangen for en heving av den månedlige grunnlønna med € 70 [NOK 700]. Fagforeningen frykter utvilsomt at sjåførene etter fjorårets sykepleierstreik, og med «gul vest»-protester både i Portugal og i Frankrike – alle organisert uavhengig, via sosiale medier – kunne trailersjåførene organisere seg uavhengig for en streik om ikke SNMMP først gjorde det. Fagforeningen krever nå en månedlig grunnlønnsheving på € 100 til € 800 i 2020 [NOK 8 003], og til € 900 i 2021 [NOK 9 003], med en heving på 20 prosent i gjennomsnittlig månedlig totallønn fra € 1 400 i år [NOK 14 005] og til € 1 715 [NOK 17 156] innen 2021.

Arbeidernes krav går imidlertid langt utover disse forslagene. Selv om sjåfører som frakter farlig materiale ofte er pålagt å jobbe både 18- og 20-timersdager, er pensjonsalderen satt til 65; dessuten forsøkte PS i 2017, per dekret, å få hevet pensjonsalderen til 67. SNMMP har imidlertid utelatt sjåførenes krav om å pensjoneres tidligere, fra forhandlingsagendaen med PS og arbeidsgiverne.

Mer bredt uttrykker streiken et økende raseri blant arbeidere i Portugal og internasjonalt, mot forhold pålagt av EU og kapitalistsystemet. I første halvår gjorde de portugisiske fagforeningene alt de kunne for å få lagt ned ei mektig bølge av streiker mot PS. Arbeidere ved havner, raffinerier, i utdanningsvesenet og i statsadministrasjonen streiket med krav om lønnsøkninger under det første økonomiske oppsvinget etter et tiår med sosiale nedskjæringer og EU-dikterte lønnsfrysinger siden Wall-Street-krasjet i 2008, og den globale økonomikrisen.

Fagforeningen selv gjør det klart for det politiske etablissementet at de prøver å holde kontroll over en eksplosiv sosial og politisk opposisjon blant sine medlemmer. Pedro Pardal Henriques, en SNMMP-advokat som fungerer som fagforeningens talsmann, sa til pressen: «Det er mye mer med denne saken enn bare lønningene. Det er spørsmål om arbeidernes rettigheter, om hvorfor deres lønninger ikke har vært hevet på 20 år. Det er ikke bare grunnlønna og streiken. Vi må stille spørsmål om hvordan vi kom til dette punktet.»

Den offentlige radiosenderen TSF antydet frykten i styrende kretser for omfanget av det politiske raseriet blant arbeidere: «Ingen unnslipper trailersjåførenes streik – ikke arbeidsgiverne, ikke regjeringen, ikke EU-politikken.»

Oppgaven med å forsvare trailersjåførerne som nå er målrettet av den portugisiske staten og hæren, stilles til arbeidere i Portugal og internasjonalt. Streiken må tas ut av fagforeningenes hender og føres som en politisk kamp mot PS-regjeringen og mot EU. I denne sammenhengen er de portugisiske trailersjåførenes essensielle allierte hele arbeiderklassen i Portugal, i Europa og forbi, mobilisert i et perspektiv for en revolusjonær kamp mot kapitalisme og for sosialisme.

Den vesentlige fordelen PS-regjeringen har i denne situasjonen er at det ikke finnes noe revolusjonært parti i Portugal, som slåss for å mobilisere arbeiderklassen mot militærtruslene. Regjeringen handler etter den velbegrunnede troen, basert på mange års erfaring, at fagforeningene vil isolere streiken og nekte å gjennomføre noen som helst solidaritetsaksjon. Hva angår de høyreorienterte middelklasseorganisasjonene som kretser rundt PS – i flere tiår promotert som det portugisiske «venstre» – signaliserer de til styringsklassen at de vil innordne seg med PS-regjeringens tiltak mot de streikende.

Francisco Louçã, lederen for Venstreblokka (BE), talte i fjor for hele dette sjiktet da han bakvasket «gul vest»-arbeidere i protest mot sosial ulikhet som fascister, og erklærte: «Dette er en ytrehøyreoperasjon. De bruker sosialmedier for å piske opp aggressiv politisering med høyreekstreme termer.» Nå derimot, da kapitaliststaten mobiliserer hæren i et virkelig fascistisk angrep på arbeidernes rett til å streike, har imidlertid BE en markert roligere respons.

I forrige uke, da forberedelsene til trailersjåførstreiken gikk frem, indikerte Catarina Martins, talskvinne for Venstreblokka (BE), at hun godtok PS-regjeringens begrunnelsen for å bryte streiken – nemlig at det må være tillatt å fastlegge hvilke minimumsnivå for tjenester som kan pålegges viktige økonomiske sektorer.

«I visse fundamentale sektorer er det forståelig at det er minimmumsnivåer for service, i andre sektorer er det ikke forståelig,» sa Martins. Angående tilgjengeligheten av drivstoff, la hun til: «Regjeringen vil måtte gjøre det som er essensielt for at landet skal fungere. Jeg forstår at det er sentrale tiltak som må gjøres i en så sensitiv sektor, men jeg må også si at jeg ser noen tiltak som synes å være overdrevne i forhold til det som kreves.»

Det portugisiske kommunistpartiet (PCP) angrep for sin del de streikende på klassisk stalinistisk måte, etter å ha meldt en lunken kritikk av PS-aksjonen for å «begrense retten til å streike»: «En fristløs streik videresføres basert på argumenter som, mens de utnytter reelle problemer og misnøye blant sjåførene, gjenspeiler personlige ambisjoner og uklare politiske mål som søker å nå befolkningen mer enn arbeidsgiverne. Arrangørene for denne aksjonen er tilfreds med at regjeringen anvender dem til å begrense streikeretten.»

Dette var en indirekte henvisning til Pardal Henriques’ rolle, som stiller i parlamentsvalget den 6. oktober for det høyreorienterte Republikansk-demokratiske partiet (PDR). PDR er i Europa-parlamentet tilknyttet Macrons parti Republikken under veis (LRM). Den høyreorienterte avisa Diario de Noticias har mønstret en kampanje som respons på streiken, som fordømmer Pardal Henriques og påstår han har bånd til Frimurerlosjen – nærmere bestemt losjen Grand Orient of Lusitania.

Arbeidere kan ikke feste noen tillit til fagforeningene, eller til noen politiker tilknyttet Macrons voldelige undertrykking av arbeiderklasseopposisjon. PCPs kritikk – å klandre offisielle fagforeningsrepresentanter for statlig undertrykking sluppet løs av PS mot fagforeningsmedlemmer, et parti PCP har flere tiår lange politiske bånd til – er imidlertid kynisk og reaksjonært. Dersom høyreorienterte skikkelser er i stand til fremstå som streikeledere er det fremfor alt fordi organisasjoner som PCP har jobbet i flere tiår for å undertrykke venstreorientert opposisjon i arbeiderklassen, og få knyttet den til PS.

PS-beslutningen om å slå ned på streiken allerede fra den første dagen er en advarsel om at et veldig raskt høyreskifte er på gang i den europeiske styringsklassen. Med opptrappingen av klassekampen er det å mønstre venstresidens politiske brudd med det småborgerlige miljøet representert av BE og PCP oppgaver det haster med, og med det byggingen av uavhengige organer i arbeiderklassen.

Loading