Sist søndag ble Alejandro Giammattei, lege og nylig grunnlegger av ytrehøyrepartiet Vamos [‘Vi er på vei’], valgt til president i Guatemala. Han fikk 58 prosent av de avgitte stemmene mot 42 prosent for hans høyreorienterte opponent Sandra Torres, fra partiet Nasjonalforening for håp (UNE).
Som demonstrert av valgdeltakelsen, på bare 38 prosent, var valget preget av et folkelig hat mot begge kandidater, som er bredt oppfattet som representanter for den samme korrupte politiske eliten underordnet Washington, som nå ledes av sittende president Jimmy Morales.
Valget ble dessuten overskygget av den folkelige forargelsen over «sikkert tredjeland»-avtalen som ble pålagt av Trump-administrasjonen den 26. juli, via trusler om tolltariffer og økonomiske sanksjoner. Avtalen tvinger migranter som reiser gjennom landet til USA, til å forbli og søke om asyl i Guatemala.
Forrige tirsdag kalte student- og bondeorganisasjoner for en nasjonal streik i opposisjon til avtalen, som ble ledsaget av omfattende veisperringer og massemarsjer over hele Guatemala. Protestene har også involvert studentokkupasjoner ved universiteter, og andre demonstrasjoner. En meningsmåling utført av Prensa Libre i forrige uke fant at 82 prosent av guatemalere opponerer mot avtalen.
Tanken om at Guatemala kan tjene som «sikkert tredjeland» er latterlig. Den sydende uroen mot den utålelige sosiale krisen i landet finner sitt tydeligste uttrykk i den uopphørlige migrasjonen av hundretusener av guatemalere, som utgjør flertallet av migranter som når grensa mellom USA og Mexico. Denne strømmen vedvarer, til tross for de livstruende farene som titusenvis av tropper og umenneskelige konsentrasjonsleire utgjør, både i USA og Mexico, for ikke å snakke om de meksikanske kartellene og Washingtons effektive avvisning av retten til asyl.
Giammattei baserte sin valgplattform på løfter om å styrke «jernneve»-strategien, angivelig mot kriminelle bander, så vel som gjeninnføringen av «dødsstraff», og om å bygge «en mur av investeringer» langs den nordlige grensa til Mexico, for å stoppe migrasjonen på befaling fra Trump-administrasjonen. Denne USA-støttede oppbygningen av den militariserte politistaten, nå også rettet mot immigranter fra nabolandene, vil bli brukt mot all opposisjon fra arbeiderklassen og småbøndene.
Samtidig førte frykten for en massebevegelse mot imperialisme demokratenes lederfigur Nancy Pelosi, Speaker i Representantenes hus, til å besøke Guatemala sist torsdag, der hun ledet en delegasjon av et dusin andre demokratiske amerikanske lovgivere. Intervensjonen, fordømt av noen medier som «innblanding» i andre lands valg, forsøkte å skape illusjonen om at en fraksjon av den amerikanske styringseliten motsetter seg Trumps antiimmigranttiltak, så vel som den høyreorienterte politikken ført av Morales.
Følgelig nektet truppen å møte president Morales og California-kongressrepresentanten Norma Torres, som er født i Guatemala, fortalte mediene at hun er imot «sikkert tredjeland»-benevnelsen. Pelosi selv eksponerte imidlertid denne poseringen ved kynisk å kommentere at delegasjonen senere ville besøke migrantinterneringssentre i Texas, der «vi vil se hvilke endringer som kan ha skjedd siden vi godkjente det siste lovforslaget som sendte flere milliarder dollar til disse sentrene». Det vil med andre ord si at demokratene stemte for å finansiere Trumps konsentrasjonsleire.
Disse pengene finansierte også masseoppsamlingen i Mississippi i forrige uke, med rundt 200 migranter fra Guatemala blant de 680 internerte arbeiderne som ble plukket opp av Trumps immigrasjons-Gestapo på sine arbeidsplasser.
Den mest betydningfulle prosessen avslørt av valgene er imidlertid den økende innflytelsen fra partiene fra middelklassens pseudo-venstre, som i dag leder de pågående protestene bak et fullstendig råttent borgerlig politisk apparat. Partiet Winaq, som er eks-geriljaen fra Guatemalas nasjonale revolusjonære enhet (URNG) og Bevegelsen for folkenes frigjøring (MLP), økte sin representasjon i den nasjonale lovgivenede forsamlingen fra to til åtte plasser.
Nesten tre tiår har gått siden disse småborgerlige nasjonalistiske og småbondeorienterte sjiktene av intellektuelle og aktivister tapte sin massestøtte, etter å ha snudd ryggen til geriljakrigføring og avvist enhver form for klassekamp. De ble integrert inn i det borgerlige politiske etablissementet og svor sine tro tjenester for imperialismen og dens lokale marionetter
De ekstreme betingelsene med lave råvarepriser, tørker, statsstøttet jordplyndring, massedeportering fra USA og en utdypende økonomisk krise, undergraver de allerede sterkt belastede mulighetene for livsopphold, både i landlige og urbane områder. Den økte småborgerlige innflytelsen fra pseudo-venstre reflekterer en forvirret, men betydelig venstreforflytning blant arbeidere, bønder og ungdom.
Thelma Cabrera, presidentkandidat for partiet MLP, nylig opprettet av hennes Komité for utvikling av småbønder (CODECA), fikk mer enn 10 prosent av stemmene i første valgrunde, sammenlignet med de 15 prosentene Giammattei fikk, og de 26 prosentene som gikk til Torres. Cabrera, som er 49-år-gammel og mam-maya-indianer, ble ansett som en sannsynlig vinner dersom hun hadde kommet til andre valgrunde.
Dette kan sammenlignes med de maksimalt 3 prosentene som noen gang ble oppnådd av Rigoberta Menchú, vinneren av Nobels fredspris og grunnleggeren av partiet Winaq, med et lignende urbefolkningsprogram.
MLP-programmet foreslår nasjonalisering av viktige naturressurser, en «pluri-nasjonal» kapitaliststat, større formue- og arvebeskatning, en begrenset vekst av sosiale utlegg, anerkjennelse av kollektivteid jord av småbønder, side-om-side med privateid jord og visse begrensninger for storgodseiendommer.
Selv om programmet er langt mer konservativt enn agrarreformen som ble innført av den borgerlig-liberale regjeringen til Jacobo Árbenz inntil han ble styrtet av CIA i 1954, ville til og med MLPs krav fordre en direkte utfordring for, og i siste instans avskaffelsen av storgodseierskapet og en direkte inngripen mot eierskapsinteressene til store transnasjonale foretak som kontrollerer gruvesektoren og som støttes direkte av de amerikanske og europeiske maktene.
I følge FN kontrollerer 2 prosent av grunneierne i Guatemala 47 prosent av jordbruksarealet, mens 92 prosent av grunneierne kontrollerer bare 22 prosent.
Så langt fra å utfordre den kapitalistiske eiendomsstrukturen og storgodseierne fokuserte Cabrera-kampanjen på å presentere hennes fremste attributter som å være «mam-kvinne», mens hun samtidig fremmet vage borgerlige slagord som «jeg velger verdighet».
Den guatemalske urbefolkningen har historisk lidd den skarpeste kanten av hundrevis av år med kolonial og imperialistisk plyndring. I dag lever mer enn 80 prosent av dem under den offisielle fattigdomsgrensa, sammenlignet med en fattigdomsrate på 60 prosent for landets befolkning under ett. Denne historien har imidlertid også vist at deres økonomiske og demokratiske rettigheter, deriblant retten til å utvikle sine egne kulturer, og tilgangen til moderne landbruksteknologi, helsetjenester og andre grunnlaggende samfunnsnødvendigheter, ikke kan tilkjempes ved å støtte det ene eller det andre sjiktet av det nasjonale borgerskapet eller av urbefolkningenes eliter, som alle har sine posisjoner og privilegier godt forankret i deres økonomiske og politiske bånd til imperialismen og godseieroligarkiet.
MLPs funksjon er å kanalisere den voksende opposisjonen blant den fattige småbondestanden inn bak den borgerlige politikken, mens de anvender urfolknasjonalisme og kjønnsbasert identitetspolitikk for å sette arbeidere opp mot hverandre og maskere partiets høyreorienterte karakter.
I et intervju med Nómada i juni, besvarte Cabrera spørsmålet: «Hva er din ideologi?» med å antyde: «Vi vil ikke si at vi er venstreorienterte, men vi er antinyliberale, antikoloniale og antipatriarki.»
Med disse betraktningene i bakhodet skrev den britiske borgerlige avisa Guardian en artikkel som fremmet hennes kandidatur, under tittelen «Thelma Cabrera, av urbefolkningen, ei kvinne som rister opp i valget i Guatemala.»
Siden slutten på borgerkrigen har hennes organisasjon Codeca – etter å ha deltatt i etableringen av URNG-geriljaene – samarbeidet med studentorganisasjoner, eks-geriljaen, pseudo-venstre-partiene og frivillige organisasjoner for å kontrollere og begrense hver eneste borgerlige krise og derved forsvare den samme styringseliten som førte tilsyn med den USA-støttede antiopprørskrigen [counterinsurgency] som medførte drap på tusenvis av radikaliserte ungdommer og arbeidere, og et folkemord som krevde hundretusener av maya-småbønders liv.
Nyligere, da masseprotester førte til at president Otto Pérez Molina og visepresident Roxana Baldetti i 2015 måtte trekke seg, kanaliserte disse kreftene de sosiale spenningene inn bak støtte for Den internasjonale kommisjonen mot straffefrihet i Guatemala (CICIG), som hadde ledet etterforskningen av korrupsjonen under Molina. Mest betydningsfullt var at de meldte seg med i Den nasjonale plattformen for reform av staten, som også inkluderte studentgrupper, dusinvis av pseudo-venstre-organisasjoner, handelskamre og borgerlige partier.
Ved å drive protestbevegelsen inn i disse blindgatene, var styringsklassen i stand til å kontrollere demonstrasjonene. Det førte til at Obama-administrasjonen «gled fra skepsis til sympati for bevegelsene på plazaen, spesielt forumet Plataforma,» som det ble beskrevet i pamfletten «Forelesninger om 2015-krisen» fra National Democratic Institute (NDI). Dette ble etterfulgt av den nesten sømløse erstatningen av Molina med hans ytrehøyre-visepresident Alejandro Baltazar Maldonado, og valget av to andre av USAs imperialismens marionetter, først Jimmy Morales og nå Giammattei.
Den systematiske orienteringen i retning av CICIG, opprettet av det amerikanske utenriksdepartementet for å utnytte utvalgte korrupsjonssaker for å presse den lokale styringseliten, avslører Codeca som servile og underdanige for imperialismen. Mauro Vay Gonón, grunnleggeren av CICIG, har erkjent mottakelse av finansiering fra den norske og den sveitsiske regjeringen.
På sin reise til Guatemala i forrige uke felte demokratenes kongressrepresentant Norma Torres faktiske tårer da hun krevde at CICIG – «som vi har støttet både moralsk og med midler» – må få lov til å gjenoppta sin virksomhet, etter at Morales sparket organisasjonen ut av landet. Giammattei har også erklært at «CICIG er over».
Transnasjonale foretaks plyndring av Guatemala som en plattform for billig arbeidskraft og naturressurser, og omgjøringen av landet til imperialismens militariserte konsentrasjonsleir, kan ikke motarbeides gjennom noen nasjonalistiske organisasjoner, som alle har blitt omdannet til imperialismens åpne tjenere siden borgerkrigen kom til en slutt i 1996.
Denne perioden har imidlertid også vært vitne til den objektive veksten av arbeiderklassen, og av dens bånd til arbeidere på tvers av hele regionen og internasjonalt. Den urbane befolkningen har vokst fra 5 til 9 millioner, og ble det demografiske flertallet i fjor; nesten halvparten av guatemalere rapporterer å ha et familiemedlem bosatt i USA; og nye bransjer, som produksjon av bildeler og elektronikk, sveist sammen i globaliserte produksjonskjeder, har ekspandert kraftig. Det er denne mektige samfunnskraften som må mobiliseres og organiseres, uavhengig av alle borgerlige og småborgerlige nasjonalister, og på grunnlag av et internasjonalistisk og revolusjonært program for sosialisme.