USAs president Donald Trump har gjentatte ganger bedt sine nasjonale sikkerhetsrepresentanter og de militære seniorkommandantene om å utarbeide planer for en amerikansk marineblokade av Venezuela, for å stoppe alle varer fra både å komme inn i, eller forlate landet.

En slik illegal militærintervensjon ville komme på toppen av det allerede innførte settet av ensidige amerikanske sanksjoner som utgjør en effektiv embargo, og er ensbetydende med en krigshandling.

Ifølge Reuters ble Trump tidligere denne måneden spurt av en reporter om han vurderer en marineembargo, og svarte: «Ja, det gjør jeg», men uten å utdype sine planer.

Nyhetsnettstedet Axios rapporterte at Trump har gått inn for blokaden det siste halvannet året, og refererte til fem navngitte administrasjonsrepresentanter. Pentagons representanter har vært kjølige til forslaget, da de har vurdert en kontroll med Venezuelas 2 700 km lange kystlinje som lite praktisk og ville kreve en vesentlig utplassering av krigsskip, der kapasiteter allerede er strukket tynt av samtidige amerikanske militæroppbygginger både mot Iran og Kina.

En embetsrepresentant uttalte til Axios: «Han sa bokstavelig talt at vi bare måtte se å få skipene ut dit, og pålegge en marineembargo. Forhindre alt fra å komme inn.»

«Jeg antar at han tenker på den kubanske missilkrisen,» la den ikke-navngitte kilden til. «Men Cuba er ei øy og Venezuela har ei massiv kystlinje. Og med Cuba visste vi hva vi ville prøve å forhindre å komme frem. Men her, hva snakker vi om? Det ville trenge enorme, enorme mengder ressurser; sannsynligvis mer enn hva den amerikanske marinen kan besørge.»

Kavingen rundt etter et troverdig «militæralternativ» gjenspeiler den økende frustrasjonen i Det hvite hus over fiaskoen for regimeendringsoperasjonen lansert i januar i år, med selvinnsvergingen som «midlertidig president» til den så-godt-som ukjente høyreorienterte opposisjonspolitikeren Juan Guaidó, og hans umiddelbare anerkjenning fra Washington og deres allierte.

Gjentatte provokasjoner og appeller om et militærkupp har ikke lyktes med å oppnå det ønskede resultat og en velting av regjeringen til Nicolás Maduro, for å få installert et amerikansk marionettregime som ville sikre Washingtons kontroll over Venezuelas oljereserver, de største på planeten, samtidig som det ville unndratt dem for landets nåværende økonomiske hovedpartnere, Kina og Russland.

Guaidós fiasko av et kuppforsøk den 30. april produserte ingen vesentlig sprekkdannelser i det venezuelanske militæret, som er ryggraden for Maduro-regjeringen og den såkalte «bolivarianske sosialismen». Siden den gang har hans politiske stjerne stupt. Washington har vist seg ute av stand til å mobilisere noen folkelig massestøtte bak Guaidó, for å oppnå sitt mål om regimeskifte.

Det er utbredt opposisjon mot, og et raseri over Maduro-regjeringen, som har lagt den fulle byrden av landets krise på arbeiderklassens rygg. Samtidig har den forsvart profittinteressene til både innenlandsk og utenlandsk kapital, så vel som formuer og privilegier for la boliburguesia, et korrupt sjikt av regjeringsrepresentanter, militæroffiserer, finansfolk og kontraktører som har beriket seg gjennom engroskorrupsjon.

Arbeidere erkjenner imidlertid også Guaidó og de høyreorienterte og USA-finansierte partiene han er alliert med, som deres lengetidige klassefiender.

Washington har strammet til den økonomiske løkka de har plassert rundt den venezuelanske økonomien med det formål bokstavelig talt å sulte landets befolkning til underkastelse, samtidig med trusler om militær aksjon. De rullet ut de mest straffende tiltakene hittil med den utøvende ordren signert av Trump den 5. august, som påkalte føderale lover som innvilger USAs president nødfullmakter i møte med ekstrem krise. Lignende handlinger ble tatt under Obama, som klassifiserte amerikanske relasjoner med Venezuela som en «nasjonal nødsituasjon».

Ordren påla en frysing av alle venezuelanske eiendeler, mens den truet enhver som utførte noen form for økonomiske forbindelse med den venezuelanske regjeringen og landets statlige oljeselskap. Der den kom på toppen av tiltak som allerede nekter Venezuela tilgang til kapital- og forbrukermarkeder kontrollert av USA, er målet med ordren å få brakt hele landets økonomi til stillstand, samtidig som befolkningen nektes mat og grunnleggende nødvendigheter.

Konsekvensene av de nye sanksjonene ble reflektert denne uka i rapporter om at Kinas statseide oljeselskap CNPC (China National Petroleum Corporation) har stoppet oljeutskipninger i august. CNPC, en av Venezuelas største kunder så vel som investorer, gikk angivelig til dette skrittet av frykt for å bli rammet av amerikanske sekundærsanksjoner.

På tilsvarende måte har Tyrkias største bank avbrutt sine relasjoner med den venezuelanske sentralbanken.

Selv under innføringen av disse vidtrekkende sanksjonene rettet inn på å avskjære Venezuelas økonomi fra resten av verden, har Trump-administrasjonen godkjent en henstand for Chevron Oil, som er involvert i joint ventures med PDVSA, det statlige oljeselskapet i Venezuela som produserer anslagsvis 200 000 fat olje per dag. Tilsvarende henstander ble også innvilget oljeserviceselskapene Halliburton, Schlumberger Limited, General Electrics Baker Hughes og Weatherford International. Maduro-regjeringen har ikke tatt noen skritt for å gjengjelde mot Washingtons økonomiske beleiring, som å nasjonalisere disse amerikanske kapitalistforetakenes besittelser.

Associated Press publiserte på mandag, under disse betingelsene med intensiverende amerikansk aggresjon og en voksende krise, en beretning som rapporterte at Diosdado Cabello, sjef for Den nasjonale konstituerende forsamlingen og visepresident for regjeringspartiet PSUV, i forrige måned hadde vært involvert i hemmelige samtaler med en representant for Trump-administrasjonen om en potensiell avtale for å få fjernet Maduro fra presidentpalasset.

AP-beretningen er basert på ikke-navngitte kilder, deriblant en «seniorrepresentant for administrasjonen» og en «kilde kjent med sammenkomsten» som snakket, men ikke ville refereres. Ifølge AP sa embetsrepresentanten at «målet med oppsøkingen er å skru opp presset på regimet, ved å bidra til knivkampen USA mener finner sted bak kulissene, mellom konkurrerende maktkretser innen det regjerende partiet.»

Axios pusset på denne beretningen og identifiserte «seniorrepresentanten for administrasjonen» til å være Mauricio Claver-Carone, nasjonal sikkerhetsrådgiver for den vestlige halvkule, og en ekstremt høyreorientert, antiCastro-kubanskamerikaner.

Cabello hånet rapporten på sin Twitter-konto, der han skrev om seg selv i tredje person: «Diosdado møtte i HEMMELIGHET med en gringo HEMMELIG-agent for å bli enig om en HEMMELIG plan for å velte Nicolás [Maduro], som ikke vet noe om dette, for dersom han visste om det, da ville det ikke vært en HEMMELIGHET.»

Implikasjonen er klar. Hvis slike «hemmelige» samtaler faktisk fant sted, hvorfor skulle Trump-administrasjonen bestemme seg for å avsløre dem for foretaksmediene. Det åpenbare svaret er hva «seniorrepresentanten for administrasjonen» antydet. Den er utformet for å «skru opp presset», en psykologisk krigføringstaktikk med formål å oppildne en konfrontasjon innen Maduro-regjeringen.

Uansett sannhetsinnhold i påstandene om hemmelige møter, er Washingtons mål åpenbart. De har valgt å så splittelser mellom presidenten Maduro og den tidligere hæroffiseren Cabello som har langt tettere forbindelser med det venezuelanske militæret og etterretningstjenesten, med Washingtons videreførte forhåpninger om å fremprovosere et militærkupp.

Ethvert regime som måtte oppstå fra et slikt USA-støttet kupp, eller for den saks skyld fra en fremforhandlet avtale mellom den venezuelanske regjeringen og kreftene rundt Guaidó eller en direkte amerikansk militærintervensjon, ville bli gitt oppdrag å privatisere Venezuelas oljereserver og overlevere dem til de USA-baserte energikonglomeratene, samtidig som det ville pålegge sultelønninger og en fullstendig underordning av landets økonomi til Det internasjonale pengefondets (IMF) restruktureringsplaner, med nedskjæringer og innstramminger. Slike politiske tiltak og retningslinjer kan bare implementeres ved hjelp av en politistat og et diktatur.

Venezuelanske arbeidere kan ikke overlate det til hverken Maduro-regjeringen eller til øverstekommandoen for landets militære å beseire konspirasjonene fra Washington og deres marionett Guaidó. Både Maduro og militæret forsvarer den eksisterende kapitalistorden i Venezuela.

Den eneste progressive veien ut av den stadig farligere krisen i Venezuela ligger i arbeiderklassens uavhengige politiske intervensjon, i kamp for bevæpningen av massene, beslagleggelsen av borgerlig eiendom og utenlandske kapitalistbesittelser, og plasseringen av landets enorme oljerikdommer under folkelig kontroll.