Onsdag den 21. august var det syttini år siden Leo Trotskij døde av de alvorlige skadene han dagen før ble påført av en stalinistisk attentatsmann. Sammen med Vladimir Lenin var han medleder av Den russiske revolusjon, han var sjef for Den røde armé og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale.
Denne århundrets forbrytelse var produkt av en massiv internasjonal operasjon organisert av GPU, det sovjetiske stalinistiske byråkratiets hemmelige politi. Det innebar en konspirasjon for å infiltrere agenter inn i trotskistbevegelsen og i Trotskijs husstand i bydelen Coyoacán i Mexico City, for å tilrettelegge for den blodige jobben som ble utført av GPU-attentatsmannen Ramon Mercader.
Attentatet representerte kulmineringen av stalinistisk og fascistisk reaksjon, og kom på dagen ett år etter at Stalin inngikk en ikke-angrepspakt med Hitler, og med det ga Tysklands naziregime en fri hånd for å starte den andre verdenskrigen.
Trotskij hadde vært forvist fra Sovjetunionen siden 1929, og han konfronterte det han kalte en «planet uten visum», der Mexico var det eneste landet som tilbød ham asyl. GPU-attentatsmenn hadde allerede myrdet mange av hans nærmeste samarbeidspartnere, deriblant Trotskijs sønn Leo Sedov, hans politiske sekretær Erwin Wolf og Rudolf Klement, sekretæren for Den fjerde internasjonale.
I Sovjetunionen hadde det stalinistiske byråkratiet gjennomført Moskva-prosessene i løpet av årene 1936 til 1938, som var innrettet på utryddingen av all politisk opposisjon. Hovedmål var Trotskijs tilhengere, der hundretusener av sosialister – resultatet av en enorm utvikling av revolusjonær kultur, både i Russland og internasjonalt – som ble slaktet ned i det som utgjorde et politisk genocid. Som Trotskij skrev i 1937, var fra da av stalinisme og ekte marxisme separert av ei «hel elv av blod».
Likevel fryktet Stalin med rette at med krigsutbruddet og en resulterende krise i Sovjetunionen og internasjonalt, kunne Trotskij reises opp av et nytt oppsving av arbeiderklassen, og utgjøre en revolusjonær utfordring for det regjerende byråkratiet.
Som Victor Serge skrev i 1937: «Det er ingen annen forklaring på de sinnsyke beskyldningene som ødelegger regimets struktur, enn hat og frykt ... Erstatningsteamet har blitt skutt, som et føre-var tiltak. Bare Den gamle mannen er igjen ... Så lenge Den gamle mannen lever, vil det ikke være noen sikkerhet for det triumferende byråkratiet.»
Der den stalinistiske drapsmannen var i stand til å avslutte den store revolusjonærens liv, ved å slå ei isøks inn i hodeskallen hans, så mislyktes samtidig Stalins operasjon totalt i sitt mål om å utrydde Trotskijs ideer, og den bevegelsen som hadde blitt bygget basert på disse ideene.
Den fjerde internasjonale, grunnlagt av Trotskij i 1938, overlevde ikke bare Stalin og hans attentatsmann, men det stalinistiske byråkratiet i sin helhet, som likviderte seg selv og Sovjetunionen et-halvt-århundre etter attentatet på Trotskij.
Trotskij hadde advart for at, såfremt ikke arbeiderklassen gjennomførte en politisk revolusjon for å styrte stalinistregimet, ville det sovjetiske byråkratiet ødelegge Sovjetunionen og gjenopprette kapitalismen. Mens borgerlige analytikere så det stalinistiske byråkratiet som et permanent element i verdenspolitikken, og pseudo-venstretyper og revisjonister hyllet Gorbatsjov og Jeltsin som initiativtakerne for en «politisk revolusjon», viste derimot Trotskijs analyse seg å holde stikk, og Den fjerde internasjonale (ICFI) var den eneste bevegelsen som forutså og var politisk forberedt på denne utviklingen.
Hva angår de stalinistiske kommunistpartiene, som hadde dominert og forrådt arbeiderklassen i land etter land, gikk de raskt i oppløsning og bekreftet Trotskijs prognose fra 1938, da han forutså at «de store begivenhetene som velter mot menneskeheten vil ikke etterlate den ene steinen på den andre, av disse utlevde organisasjonene.»
I sin uopphørlige kamp mot stalinismen la Trotskij fundamentene for utviklingen av revolusjonær strategi i det 21. århundre, sammen med de programmatiske og politiske fundamentene for kampen for sosialisme. Ingen andre personligheter i marxistbevegelsens historie er like relevante for den nåværende verdenssituasjonen, og for de oppgavene den internasjonale arbeiderklassen og dens revolusjonære fortropp står overfor.
Kampen Trotskij førte mot den stalinistiske degenereringen av Sovjetunionen og Den tredje internasjonale var basert på en vidtrekkende global visjon, og forståelseen av den sosialistiske revolusjonen som en internasjonal prosess.
Alle de grufulle forbrytelsene som Stalin vil bli husket og avskydd for av kommende generasjoner, ble utført for å forsvare det sovjetiske byråkratiets avvisning av et internasjonalt sosialistisk perspektiv, og byråkratiets omfavnelse av «sosialisme i ett land». Denne oppfatningen av Sovjetunionens utvikling, som et autarki og en nasjonalstat, gjenspeilte byråkratiets identifisering av sine egne privilegier med sitt grep om den nasjonale statsmakten.
Denne retrograde teorien berettiget underordningen av verdensrevolusjonen til det konservative byråkratiske apparatets interesser. Trotskij forutså denne politikkens konsekvenser for den internasjonale arbeiderklassen, som led en serie katastrofale nederlag og som kulminerte med at Hitler kom til makten i Tyskland.
Fra han i 1923 initierte Venstreopposisjonen baserte Trotskij denne bevegelsen han ledet på teorien om permanent revolusjon, som også hadde styrt Oktoberrevolusjonen.
Denne teorien tok ikke den tidens tilbakestående økonomiske forhold og de eksisterende relasjonene mellom klassekreftene i Russland som sitt utgangspunkt, men snarere en forståelse av Den russiske revolusjonen i dens verdenshistoriske kontekst. Trotskij og hans teori slo fast at under betingelsene gitt av utviklingen av en verdensøkonomi og en internasjonal arbeiderklasse, kunne de demokratiske oppgavene assosierte med tidligere borgerlige revolusjoner – i land som Russland, med en forsinket kapitalistisk utvikling – bare fullføres av arbeiderklassen. Den russiske arbeiderklassen ville bli tvunget til å gripe makten og vedta tiltak av en sosialistisk karakter, men denne revolusjonen kunne bare finne en vei ut av begrensningene pålagt den av Russlands tilbakeståenhet, innen rammene av den sosialistiske verdensrevolusjonen.
Kampen Trotskij førte mot stalinismen utviklet seg på grunnlag av denne strategien for sosialistisk verdensrevolusjon, som fant sitt politiske uttrykk i grunnleggingen av Den fjerde internasjonale i september 1938.
Han hadde utlagt dette strategiske konseptet et tiår tidligere, i sin kritikk av utkastet til program for Den kommunistiske internasjonale [o. anm.: Den tredje internasjonale], der han skrev:
«I vår epoke, som er imperialismens epoke, dvs. der verdensøkonomien og verdenspolitikken er underlagt finanskapitalens hegemoni, kan ikke noe kommunistparti etablere sitt program ved å ta utgangspunkt utelukkende, eller i hovedsak ut fra forholdene og utviklingstendensene i sitt eget land. Dette gjelder også, helt og holdent, for partiet som utøver statsmakten innen Sovjetunionens grenser. Den 4. august 1914 lød dødsklokka for nasjonale programmer for all tid ... I den nåværende epoken, i langt større grad enn tidligere, må og kan proletariatets nasjonale orientering bare ha en verdensorientering som sitt utgangpunkt og sin kilde, og ikke omvendt. Heri ligger den grunnleggende og primære forskjellen mellom kommunistisk internasjonalisme og alle varianter av nasjonal sosialisme.»
Trotskijs insistering på at en revolusjonær strategi bare kan utvikles på grunnlag av en analyse av verdensøkonomien og verdenspolitikken, gjør ham til en fullstendig tidsaktuell politisk størrelse, under forhold og betingelser der den uforlignelige globale integreringen av produksjon kommer i stadig skarpere konflikt med det kapitalistiske nasjonal-stat-systemet, og hvor arbeiderklassens kamp bare kan føres frem med hell på bakgrunn av internasjonal strategi og organisering.
Trotskij ville ikke hatt noen vanskeligheter med å forstå den verden vi lever i idag, som er plaget av alle de samme økonomiske, sosiale og politiske motsetningene som eksisterte i hans egen levetid, og som står overfor en global gjenoppblussing av klassekampen. Styringseliter over hele verden forflytter seg mot høyre og bistår og støtter opp under fremveksten av fascistiske krefter og det ytre høyre, samtidig som masser av arbeidende mennesker snur seg mot venstre. Og, akkurat som i årene forut for attentatet på Trotskij, bygger stormaktene med USA i front opp sine militære som forberedelse til global krig.
Leo Trotskijs essensielle perspektiv for grunnleggingen av Den fjerde internasjonale, at dette er epoken for kapitalismens dødskamp, der arbeiderklassens overordnede saksanliggende er å bygge et revolusjonært lederskap, står ved like og bibeholder all sin fylde og sin presserende hast.
Dette perspektivet, og kontinuiteten i kampen ført av Trotskij under de stormende begivenhetene i første halvdel av 1900-tallet, er idag nedfelt i arbeidet til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), World Socialist Web Site og i kampen som føres av Sosialistisk Likhetspartier [Socialist Equality Party (SEP)] over hele kloden.
Mot promoteringen av nasjonalisme og etnisitetsbaserte splittelser som driver hele spekteret av borgerlig politikk – fra det fascistiske og ytterste høyre til alle varianter av de liberale og pseudo-venstre – fremmer ICFI den klassebaserte strategien for sosialistisk verdensrevolusjon.
Syttini år etter attentatet på Leo Trotskij er ICFIs kamp for å forsvare og utvikle det programmet for verdenssosialisme som han dedikerte sitt liv til, i skjæringspunktet for veksten av klassekampen internasjonalt. I anledning dette jubiléet hyller vi ikke bare den enormt mektige kampen som ble ført av Trotskij under de vanskeligste av forhold. Vi hedrer hans minne med vårt partis inngripen i arbeiderklassens kamp internasjonalt, for å få bygget det Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon som Trotskij så for seg.