De amerikanske foretaksmediene behandlet initielt kontroversen rundt Donald Trumps offentlige bud på å kjøpe Grønland fra Danmark som nok et latterlig eksempel på den amerikanske presidentens posering som den uovertrufne øverste-avtale-mesteren [‘deal-maker-in-chief’] som, med hans egne ord, betraktet forslaget bare som nok en avtale om «stor fasteiendom».
Dekningen endret seg noe etter at Trump kunngjorde at han avlyste et statsbesøk til Danmark fastsatt for begynnelsen av september, fordi landets statsminister Mette Frederiksen hadde avvist det offentlige tilbudet som «absurd». Trump beskrev dette svaret som «slemt», og la til: «Du snakker ikke til USA på den måten, i det minste ikke under meg.»
Trump kom under kritikk for å ha avfeid Danmark, en NATO-alliert som har fungert som en lydhør supporter av amerikansk imperialisme rundt hele kloden, og har sendt tropper inn i Washingtons aggresjonskriger både i Afghanistan og Irak.
Det de fleste mediene har valgt å ignorere er imidlertid de virkelige imperialistinteressene som ligger til grunn for Trumps ubehøvlede transaksjonsmessige tilnærming til Danmark og Grønland.
Grønland har lenge vært et område av strategisk interesse for amerikansk imperialisme, som verdens største øy og som en naturlig barriere mellom Eurasia og Nord-Amerika. Under andre verdenskrig, etter at nazistene hadde okkupert Danmark, okkuperte det amerikanske militæret Grønland, den gangen et dansk koloniterritorium, for å forhindre at det tyske militæret etablerte flybaser som kunne anvendes for å bombe amerikanske byer.
Etter krigen kom den demokratiske administrasjonen til president Harry Truman med et tilbud om å kjøpe Grønland for $ 100 millioner i gullbarrer, anslagsvis $ 1,3 milliarder etter dagens gullkurs [NOK 11,7 millarder]. Tilbudet ble fremmet i 1946, da Washington i etterdønningene etter andre verdenskrig forberedte seg for en militærkonfrontasjon med Sovjetunionen.
Den danske regjeringen nektet å selge territoriet, men innvilget imidlertid Washington vidtrekkende rettigheter til å utplassere det amerikanske militæret på Grønland. Flybasen Thule Air Base, etablert under den andre verdenskrigen lengst nordvest på Grønland, ble bygd opp som en vesentlig installasjon i Washingtons atomare krigsmaskin, og besørget dem en overvåkningsstasjon på frontlinja for Pentagons Varslingssystem for ballistiske missiler [Ballistic Missile Warning System] såvel som en nøkkelbase i det amerikanske militærets spionsatellittprogram.
Under Kennedy-administrasjonen var det et forsøk på å omgjøre Grønland til utskytningsrampe for en atomar aggresjonkrig mot Sovjetunionen. Det amerikanske militæret utviklet en plan under kodenavnet Project Iceworm for å utplassere rundt 600 mellomdistansemissiler med atomstridshoder, under Grønlands iskappe. Planen krevde utbygging av 2 500 miles [4 000 km] med undergrunnsjernbanespor som skulle forbinde tusenvis av utskytningsposisjoner, som dekket et territorium på størrelse med staten New York, som skulle gjøre det vanskelig for det sovjetiske militæret nøyaktig å fastlegge utskytningsrampene. Til slutt droppet Pentagon planen, da de oppdaget at forskyvningene av iskappa som dekker Grønland gjorde opprettholdelsen av et slikt undergrunnskompleks umulig.
Det er ikke bare en tilfeldighet at den siste kontroversen om Grønland har brutt ut nettopp på samme tidspunkt som Pentagon gjennomfører testutskytninger av et nytt landbasert mellomdistanse cruisemissil, som tidligere var forbudt under en traktat Washington nylig opphevet.
Mens operasjonene på Thule ble nedskalert etter oppløsningen av Sovjetunionen har Grønland nok en gang blitt et fokuspunkt for USAs strategiske interesser, i sammenheng med en «kjiving for Arktis» [‘scramble for the Arctic’; o. anm.: ordspill på det klassiske begrepet «scramble for Africa» om 1800-tallets kolonioppstykking av Afrika], som er del av forberedelsene for en ny verdenskrig.
Klimaendringene har omgjort Grønland til ei ny frontlinje. Smeltingen av regionens iskappe, som truer med stigende havnivå og global katastrofe, har begynt å åpne for nye transportruter til havs som forbinder Europa, Asia og Nord-Amerika. Det har også skapt muligheten for å utnytte Arktis’ ressurser, som anslås å omfatte 30 prosent av verdens uutforskede naturgassreserver og 13 prosent av dens ikke-kartlagte olje, samt store mineralforekomster, inkludert sjeldne jordmineraler [‘rare earth minerals’], som er strategiske materialer med hovedproduksjon for tiden dominert av Kina.
Kina bekjentgjorde ifjor planer for en «Polar Silkevei» og har søkt investeringsavtaler på Grønland, deriblant bygging av flyplasser og havneområder, som USA offensivt har presset tilbake mot. Russland har også bestrebet seg på utviklingen av sine nordlige territorier, og hevder suverenitet over store deler av regionen innen Polarsirkelen [‘Arctic Circle’].
I mai fløy USAs utenriksminister Mike Pompeo til Finland for å delta på et møte i Arktisk råd, der han holdt en bøllete tale og utropte regionen til «en arena for global makt og konkurranse». Han anklaget Kina for å forsøke å gjøre Det arktiske hav til «et nytt Sør-Kinahav», og han sa at Russland «etterlater avtrykk i snøen, i form av hærstøvler». Han sa at begge landene var engasjert i et «mønster av aggressiv opptreden».
Det amerikanske militæret forbereder «navigasjonsfrihets»-operasjoner i Arktis, tilsvarende de i Sør-Kinahavet, i et forsøk på å fremprovosere en militærkonfrontasjon med Russland, mens de samtidig har truet med militærmakt for å forhindre at Kina får fotfeste i regionen.
New York Times erkjente i sin redaksjonelle lederartikkel på torsdag, som kritiserte Trumps omgang med Danmark, – i et språk som kunne ha kommet fra presidentens egen munn – at «å anskaffe seg Grønland ville vært fint for USA,» med henvisning til ressursene og den strategiske betydningen.
Lederen fortsetter imidlertid med å si at «den verden der stormaktene mente det var deres siviliserende oppdrag å erobre eller kjøpe territorier og kolonier, er forlengst over.»
På tilsvarende måte uttalte Danmarks statsminister seg under et besøk til Grønland på søndag: «Heldigvis er tiden da man kjøpte og solgte andre land og befolkninger nå forbi.»
Begge tar feil. Trumps ublue bud om å få kjøpt Grønland er ikke et avvik, bare et dement ekko av hans dager som svindler i fasteiendom, con man [‘gangster’] i kasinobransjen og reality-tv-mogul.
Amerikansk imperialisme har ført uavbrutte kriger med nykonierobringer i nesten tre tiår, i Irak, Afghanistan, Libya og Syria. Det å hevde at de dager med erobringen av territorier er over, krever en svimlende grad av selvgodt hukommelsestap fra Times’ side, som har støttet hver-og-én av disse krigene.
I den endelige analysen har den militaristiske imperialistpolitikken som føres av amerikanske regjeringer – både under demokrater og republikanere – vært deres respons på den globale kapitalismens krise, som ikke er i stand til å overvinne den anarkiske karakteren til et økonomisk system basert på privat eierskap til produksjonsmidler, og som ikke i stand til å forene den enorme utviklingen av en globalt sammenkoblet økonomi med det videreførte rammeverket av det kapitalistiske nasjon-stats-systemet.
Lenin erklærte i sitt verk Imperialisme, kapitalismens høyeste fase, skrevet midt under den første verdenskrigen: «(1) Det faktum at verden allerede er oppdelt forplikter de som vurderer en omfordeling til å strekke seg ut etter alle slags territorier; og (2) et essensielt trekk ved imperialismen er rivaliseringen mellom flere stormakter i bestrebelsene etter hegemoni, dvs. for erobringen av territorium, ikke så mye direkte for sin egen del som for å svekke motstanderen og undergrave hans hegemoni.» Dette er nettopp motiveringene som ligger til grunn for Trumps krav på Grønland, som er rettet ikke bare mot Kina og Russland, men også mot Europa.
At USAs president idag snakker med imperialistanneksjonens og kolonierobringens ubehøvlede språk, er bare ytterligere en manifestering på det fremskredne stadiet i pådrivet mot en tredje verdenskrig.
Den hensynsløse og destruktive politikken som føres av amerikansk imperialisme gir opphav til en enorm vekst av sosiale spenninger og klassekamp rundt om i verden, også innen USA selv. Deri ligger det eneste levedyktige svaret på den voksende trusselen om en ny verdenskrig. Det avgjørende spørsmålet er byggingen av en internasjonal, sosialistisk antikrigbevegelse basert på arbeiderklassen.