Til tross for at de inntil for få dager siden fordømte hverandre heftig ble på onsdag lederne for Italias Demokratiske parti (PD), den såkalte «sentrum-venstre»-opposisjonen, og den populistiske Femstjernersbevegelsen (M5S) enige om å danne en koalisjonsregjering. Deres plutselige allianse er et forsøk på å forhindre tidlige valg, etter at ytrehøyrepartiet Lega i forrige uke opphevet sin 14-månederlange koalisjon med M5S, og trakk seg fra regjeringen.
Reuters rapporterte at finansmarkedene og det politiske etablissementet i Europa mottok nyheten med entusiasme, og «satser på at Italia nå vil få en finansielt forsvarlig regjering». Valg kunne nå bli forhindret frem til 2023, mens inntramminger og nedskjæringer av budsjettunderskuddet pålegges. Sammen ville de to partiene ha et knapt flertall i det italienske parlamentet. Men det foreslåtte partnerskapet vil med stor sannsynlighet vise seg å bli svært ustabilt og kriseridd.
For det første har de to partiene ikke en gang blitt enige om en felles politikkplattform, eller et team av statsråder. M5S-partileder Luigi Di Maio og hans PD-kollega Nicola Zingaretti forpliktet seg til å finne et felles grunnlag «til beste for landet». Samtidig er begge parter forpliktet til ytterligere harde utgiftsnedskjæringer rettet mot arbeiderklassen, under forhold med høy arbeidsledighet og forverrende sosial ulikhet, og budsjettinnstrammingsdiktater fra Den europeiske union (EU).
Det var i vesentlig grad forventet at presidenten Sergio Mattarella, selv fra PD, på torsdag skulle innvilge advokaten Giuseppe Conte, den sittende M5S-godkjente statsministeren, et mandat til å danne en ny regjering. Mattarella hadde møtt partiledere i krisesamtaler for å avverge kapitalistelitens siste politiske krise, som ble fremprovosert av Lega-lederen Matteo Salvini, da han trakk seg som innenriksminister og fremmet mistillitsforslag mot regjeringen.
Til tross for disse manøvrene på de høyeste nivå i den italienske styringsklassen kan den tentative avtalen raskt vise seg å rakne. Beppe Grillo, grunnleggeren av Femstjernebevegelsen M5S meldte uventet en uttalelse sent på onsdag der han sa at statsrådene burde være teknokrater, og ikke valgte politikere. Grillo, som kom til prominens ved å presentere M5S som en «antietablissement»-bevegelse, frykter tydeligvis et tilbakeslag fra basen som ble dyrket på dette grunnlaget.
I en relatert komplikasjon har M5S sagt at de vil fremlegge enhver avtale med PD for sine medlemmene, for en online-avstemming. Mange M5S-supportere har tatt til sosialmediene for å fordømme en slik pakt med partiet M5S tidligere har hånet som del av «etablissementet».
Selv om det nå dannes en regjering vil den være på kollisjonskurs med arbeiderklassen. Den kommende regjeringen må innen den 15. oktober legge frem et budsjett i samsvar med EUs retningslinjer for underskudd. For å klare det må € 23 milliarder [NOK 230 milliarder] innspares, og det vil kreve ytterligere store kutt i sosiale utgifter, på bekostning av arbeiderklassens husstander.
Den konflikten vil kunne utnyttes kynisk av Lega og deres allierte, som nå nominelt vil være i opposisjon, for å lede den enorme sosiale misnøyen over i reaksjonære, nasjonalistiske og autoritære kanaler, slik fascistdiktatoren Benito Mussolini gjorde på 1920- og 1930-tallet.
Foretaksmediene internasjonalt, som er nervøse for den politiske ustabiliteten i Europas fjerde største økonomi, hevdet at den nye koalisjonen kunne sette Salvini og det fascistiske «harde høyre» på sidelinja. New York Times sa at den «plutselige vendingen i Italias politikk» var «en lettelse for det europeiske etablissementet, etter 14 måneder med euro-skeptiske provokasjoner, antimigranttilslag og tilsidesettingen av EU-blokkas økonomiske regler».
Faktisk er det mer sannsynlig at tvangspåleggingen av EUs diktater, på toppen av partnerskapet mellom de to partiene, ytterligere vil diskreditere både PD og M5S. Det vil også åpne døra for at Salvini og hans allierte – milliardæren og Forza Italia-lederen Silvio Berlusconi og Fratelli d'Italia, den direkte etterfølgeren fra Mussolinis fascistparti – eskalerer sin nasjonalistiske agitasjon mot immigranter og flyktninger, mens de poserer som motstandere av innstrammingsoffensiven.
Salvini er en uttalt beundrer av USAs president Donald Trump. Med typisk demagogisk retorikk erklærte Salvini på onsdag at den nye koalisjonen trolig var klekket ut i Frankrike, under G7-toppmøtet forrige helg, der Conte representerte Italia. Salvini hevdet at Conte var en statsminister «brakt dere av Paris, Berlin og Brüssel». I mai-valget til Europaparlamentet fikk Salvinis Lega 34 prosent av stemmene ved å rakke ned på EU som en undertrykker av italiensk suverenitet.
Salvini brennmerket også den nye regjeringsalliansen som et «Monti-ekstranummer». Han refererte til den teknokratiske statsministeren Mario Monti, som styrte fra 2011 til 2013. Støttet av PD og andre parlamentariske partier påla Monti arbeiderklassen byrden for det globale finanssammenbruddet i 2008/09 og den påfølgende italienske gjeldskrisen, inkludert ved å heve pensjonsalderen, øke skattene og angripe arbeidsbetingelsene gjennom «arbeidsmarkedsreformer».
PD – med opprinnelse tilbake til det stalinistiske italienske kommunistpartiet som ble oppløst i 1991 – har angrepet Salvini fra høyre. Partiet vil forhindre nyvalg fordi godkjenningen av det kommende årets EU-styrte budsjett ellers ville bli satt i fare. Tidligere statsminister Matteo Renzi (PD) beskyldte Salvini for å ville reversere pensjonskuttene Renzis regjering fra 2014 til 2016 vedtok.
PD motsatte seg på ingen måte Salvinis fremmedfiendtlige linje, og hadde faktisk satt kursen for den. Det var Marco Minniti, Salvinis forgjenger som innenriksminister, som for tre år siden først forseglet Middelhavet og i samarbeid med den libyske kystvakten gjorde det til ei massegrav. Dessuten forfølger alle regjeringen i Europa like ondskapsfulle tiltak mot flyktning.
Salvini er bare i stand til å vinne stemmer med sin demagogi på grunn av misnøyen som følge av flere tiår med «venstreorienterte» innstramminger. Siden begynnelsen av 1990-tallet har regjeringer ledet eller støttet av PD vekslet med åpent høyreorienterte regjeringer, mange ledet av Berlusconi, som hver av dem beriket den velstående eliten på bekostning av arbeiderklassen.
I flere tiår har den italienske arbeiderklassen gjentatte ganger reagert med militante streiker og politiske protester, og landet har en mektig antifascistisk tradisjon som går tilbake til motstanden mot Hitler og Mussolini. Denne motstanden har blitt kvalt igjen og igjen av PD og partiets fagforenings- og pseudo-venstre-medskyldige, hvilket gjør utviklingen av et ekte sosialistisk og internasjonalistisk parti til en presserende nødvendighet.
Forfatteren anbefaler også:
[22. august 2019]