Den 7. desember 1970 gikk den tyske forbundskansleren Willy Brandt ned på kne foran minnesmerket for Warszawa-gettoen, i bot og anger for det tyske naziregimets utryddelse av jødene. Selv om dette «Warszawa-knefallet» ikke var helt uten egeninteresse – Brandts såkalte «Ostpolitik» sikret Vest-Tysklands big business tilgangen til markeder og råvarer i Øst-Europa – betegnet det et politisk vendepunkt. Etter år hvor den tyske staten systematisk hadde dekket over og bagatellisert sine historiske forbrytelser, konfronterte Tyskland endelig sitt ansvar.
Nesten femti år senere talte den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier (som Brandt også en sosialdemokrat) i Warszawa ved en seremoni for markering av 80-årsdagen for utbruddet av andre verdenskrig. Han unnlot å ytre ett eneste ord om jødene eller Holocaust. Denne tausheten er ikke mindre symbolsk i dag enn det Brandts knefall i sin tid var. Det er et umiskjennelig signal om at nazistenes forbrytelser bagatelliseres, og for helt bestemte politiske formål.
For det første var Steinmeiers taushet om Holocaust en innrømmelse overfor den polske ultra-nasjonalistiske PiS-regjeringen fra Lov- og Rettferdighetspartiet, og overfor PiS-partilederen Jaroslav Kaczynski, som begge er dypt forankret i den katolske kirkens antisemittiske tradisjoner og glorifiserer den polske diktatoren Josef Pilsudski. Regjeringspartiet PiS har de siste årene systematisk bestrebet seg på å omskrive historien, og har vedtatt lover som truer med å kriminalisere enhver forsker eller utgiver som forsker eller publiserer om antisemittisme i Polen.
Men fremfor alt var Steinmeiers taushet om Holocaust en innrømmelse overfor det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) i hans eget hjemland. Innen rammeverket av Tysklands gjenkomst til en aggressiv imperialistisk utenrikspolitikk, bygger styringsklassen systematisk opp og promoterer dette fascistiske partiet. Samme dag som Steinmeier holdt sin tale i Warszawa kom AfD ut av to delstatsvalg – i Sachsen og Brandenburg – som det nest største partiet. Steinmeiers tale var ingen feiltakelse. Han er en erfaren politiker som vet hva han gjør. Forbundspresidentens kontor har en stab på rundt 180 personer, som nøye forbereder hver eneste av hans taler og diskuterer dem innen regjeringsapparatet.
Om morgenen den 1. september besøkte Steinmeier den lille byen Vieluń [Wielun] sammen med den polske presidenten Andrzej Duda. Innbyggerne i denne småbyen var de første som ble bombet fra lufta da Tyskland for åtti-år-siden invaderte Polen. Også her nevnte han bare jødene og Holocaust i forbifarten, i én enkelt passus, og han unnskyldte eksplisitt bare «de polske ofrene for det tyske terrorveldet». Og dette til tross for at rundt en tredjedel av Vieluńs befolkning på 16 000 var jødiske, og at senere skulle titusenvis av jøder bli deportert fra byens ghetto til konsentrasjonsleiren Kulmhof.
Senere, da Steinmeier på ettermiddagen talte til mer enn 250 statsgjester fra 40 land, unnlot han å nevne Holocaust i det hele tatt. Det til tross for at nazistene myrdet rundt regnet 1,6 millioner etniske polakker og anslagsvis 3 millioner jøder, som utgjorde 90 prosent av Polens jødiske befolkning. De eneste ofrene for de tyske krigsforbrytelsene Steinmeier nevnte var «polske menn og kvinner», så vel som «Polen, landets kultur, dets byer og dets folk».
Monika Krawczyk, leder for Forbundet av jødiske samfunn i Polen, var fortørnet og sa: «Hvorfor fikk han seg ikke-en-gang til å ta ordet ‘jøde’ i sin munn? Hva var det som forhindret ham fra å snakke om Holocaust [‘Schoa’] og om jødenes motstand? En profesjonell mann, som burde kunne historien om okkupasjonen av Polen, unnskylder seg bare for den ene parten av ofrene og glemmer de andre. Jeg er målløs.»
Tageszeitung [die Taz], som var den eneste tyske avisa som rapporterte om Steinmeiers taushet, uttrykte sin vantro. Avisa beskrev det som «helt uforståelig» at han ikke også hadde bedt de polske jødene om tilgivelse.
I virkelighetens verden er det ikke uforståelig. Med sin Warszawa-tale signaliserte Steinmeier til AfD-lederne at han grunnleggende sett er i overensstemmelse med dem, der de beskriver naziforbrytelsene som «fugleskitt» og Holocaust-minnesmerket i Berlin som et «skammens monument». Steinmeier går ikke lei av å hykle sin gru over nazistene. Hans taushet om Holocaust, og hans smisking med ytrehøyrepartiet PiS, viser hvor han egentlig står politisk.
Det ekstreme høyres fremvekst er et internasjonalt fenomen. Styringsklassen trenger disse kreftene for å få opprustet statens undertrykkingsapparat, i en tid med økte stormaktskonflikter og sosiale spenninger, og for å få presset på med militaristisk politikk og få undertrykt alle former for sosial motstand.
Steinmeier har lenge spilt en ledende rolle i promoteringen av det ekstreme høyre i Tyskland. Som stabssjef for kanslerkontoret under kansler Gerhard Schröder (SPD) var Steinmeier i syv år ansvarlig for de tyske etterretningsagenturene, som systematisk bygde opp og dekket opp for høyreekstreme nettverk.
Som utenriksminister støttet Steinmeier det fascistledede kuppet i Ukraina i 2014, og samarbeidet i den prosessen tett med høyreekstreme krefter, som eksempelvis Svoboda-partiet til Oleh Tyahnybok, som han hadde personlige møter med. Det samme året førte han lobbyvirksomhet på sikkerhetskonferansen i München for at Tyskland skulle gjenoppstå som en militærmakt. Tyskland er «for stort til bare å kommentere verdenspolitikken fra sidelinjen,» uttalte han.
Etter det føderale valget i Tyskland i 2017 spilte Steinmeier en nøkkelrolle for SPDs beslutning om å videreføre storkoalisjonsregjeringen [‘GroKo’ mellom CDU/CSU og SPD]. Det gjorde AfD til det offisielle opposisjonspartiet i Bundestag [det føderale parlamentet]. I november 2017 inviterte han til og med AfD-lederne Alexander Gaulland og Alice Weidel til en personlig konsultasjon på Scloss Bellevue, Tysklands offisielle presidentresidens.
Steinmeiers opptreden i Polen går rett inn i denne politiske tradisjonen. Mens han felte krokodilletårer over de tyske forbrytelsene under andre verdenskrig bedrev han lobbyvirksomhet for tysk hegemoni i Europa og et massivt militært gjenopprustnings program. «Jeg er klar over at mitt land har et spesielt ansvar for dette Europa,» sa han. «Det faktum at Tyskland, til tross for sin historie, fikk vokse til ny styrke i Europa betyr at vi tyskere må gjøre mer for Europa. Vi må bidra mer til europeisk sikkerhet.»
Polen er strategisk viktig for Berlin, både næringsøkonomisk og militært. Med et årlig handelsvolum på € 120 milliarder (2018) har Polen forbigått Storbritannia som Tysklands sjette største handelspartner. Og landet er en viktig oppmarsjregion for tropper og en militæralliert mot Russland.
Mens USAs visepresident Mike Pence, den tyske forbundskansleren Angela Merkel og Ukrainas president Vlodomyr Zelenskij deltok i seremonien, gjorde den polske regjeringen et poeng av ikke å invitere den russiske presidenten Vladimir Putin. Og det til tross for at Sovjetunionen bar hovedbyrden av krigen mot Nazi-Tyskland.
Steinmeier forfalsket også her skamfullt denne historien, for å smi en allianse med polske nasjonalister. Han henviste bare indirekte til Den røde armé og benektet dens avgjørende rolle i nedkjempingen av nazistene. «På denne årsdagen ser vi alle med takknemlig til USA,» sa han for å smigre USAs visepresident Mike Pence, som representerte Trump. «Styrken til landets hærer – sammen med landets allierte i vest og øst – beseiret nasjonalsosialismen.»
Steinmeiers tale i Warszawa understreket at SPD og alle de andre etablissementspartiene er skjønt enige med det fascistiske AfD i alle essensielle spørsmål. Bare en uavhengig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, som forener kampene mot militarisme, mot styrkingen av det undertrykkende statsapparatet og mot sosial ulikhet, med kampen mot deres kilde – det kapitalistiske profittsystemet – kan konfrontere faren fra det ytre høyre.