På mandag kveld iscenesatte Roger Waters og John Pilger et kraftfulltevent utenfor det britiske innenriksdepartementet i sentrum av London, til forsvar for den fengslede WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange.

Waters leverte en bevegende fremføring av Pink Floyds ikoniske sang «Wish You Were Here», dedikert til Assange, og Pilger meldte en skoldende fordømmelse av den britiske regjeringens forsøk på å tilrettelette for hans utlevering til USA, der WikiLeaks-grunnleggeren står overfor livsvarig fengsel for å ha avslørt krigsforbrytelser.

Gabriel Shipton, Assanges bror, skisserte i sin første offentlige opptreden de brutale forholdene han holdes under i maksimalsikkerhetsfengslet Belmarsh Prison, og han leverte en appell for hans løslatelse.

Arrangementet samlet rundt 1 000 arbeidere, skoleelever og studenter, og øvrige forsvarere av demokratiske rettigheter. Det var en objektivt sett betydelig og nyhetsverdig begivenhet, som brakte sammen den berømt musikeren Waters med den anerkjent gravejournalisten Pilger, til forsvar for den mest prominente politiske fangen i verden i dag.

Skulle man imidlertid dømme utelukkende på bakgrunn av dekningen i de store foretakspublikasjonene i Storbritannia, på det kontinentale Europa, i USA og Australia, da fant hendelsen rett og slett ikke sted. Ingen av de store nyhetskildene førte en gang en kort rapport om protestsamlingen, i en ekstraordinær handling av politisk sensur.

Et søk på Google News indikerer at antallet publikasjoner som har dekket begivenheten kan telles på to hender. Søkeresultatet lister først og fremst World Socialist Web Site, og forøvrig andre alternative og antikrignettsteder.

Sensuren er sterkest i Storbritannia, der Assange holdes fengslet. De britiske avisene Guardian og Times har ikke sagt ett ord om protesten, som fant sted innen gangavstand fra deres plysj-kontorer i London. I Europa har det ikke vært ytret ett ord hverken i Frankrikes Le Monde eller i Tysklands Der Spiegel, begge organer utbasunert for sine angivelige «liberale» redaksjonelle tilbøyeligheter.

I USA har ikke New York Times, Wall Street Journal eller Washington Post publisert noe om eventet. I sin taushet har de selskap av publikasjoner som Intercept, Nation og Jacobin, som hevder å være «venstreorienterte» og «progressive», men som fremmer Det demokratiske partiet som nettopp har spilt en sentral rolle i forfølgelsen av Assange.

I Australia har det vært en nyhetsblackout av Waters/Pilger-protesten som strekker seg fra «liberale» nyhetskilder som Sydney Morning Herald, Age og det statsfinansierte Australian Broadcasting Corporation (ABC), til de Murdoch-eide australske avisene Daily Telegraph og Herald Sun. Mangelen på enhver reportasje nettopp i dette landet er desto mer slående siden Assange er den mest velkjente australieren fengslet i utlandet, og gitt at hans situasjon er direkte resultat av avvisninger fra påfølgende Labor- og koalisjonsregjeringer om å oppfylle deres forpliktelser og ansvar for å forsvare en forfulgt statsborger.

Det er ingen uskyldig forklaring på den nesten universelle medieblackouten.

Guardian har eksempelvis i år publisert fire artikler hvor de ekstensivt refererte Waters’ holdning til en rekke politiske saker, deriblant hans forsvar for barn sperret inne i Syria; hans motstand mot det israelske regimets forfølgelse av palestinerne; og hans fordømmelser av det høyreorienterte skiftet i det politiske liv i Sør-Amerika.

I oktober i fjor presenterte publikasjonen en på-stedet-rapport om en Waters-konsert i Brasil, som fant sted samtidig med sangerens fordømmelser av landets reaksjonære regjering. Guardian kunne tilsynelatende sende en reporter til Rio de Janeiro for å dekke en opptreden av den tidligere Pink-Floyd-sangeren, men ikke til London sentrum, et steinkast fra avisas hovedkvarter.

Blackouten av London-protesten går hånd-i-hanske med tausheten i foretakspressen om de nylige erklæringene fra Pilger og Gabriel Shipton om at forholdene Assange er varetektsfengslet under i Storbritannia utgjør tortur, og der de advarer for at hans helse forverres.

Det er også en parallell til tausheten om situasjonen for Chelsea Manning, som er varetektsfengslet for å nekte å avlegge falskt vitnesbyrd mot Assange for en hemmelig amerikansk storjury.

Så godt som ingen ting har det heller stått i mediene om at Manning nå får selskap av Jeremy Hammond i forvaringshullet for Trumps kenguru-domstol, en onlineaktivist som ga dokumenter til WikiLeaks som avslørte regjerings- og foretaksspionering. Akkurat som Manning blir Hammond nå presset til å begå mened, for at den amerikanske regjeringen skal få pseudojuridiske påskudd for å få dømt Assange til fengsel for resten av livet.

I årevis har New York Times, Guardian og praktisk talt alle andre mediekilder svertet, baktalt og demonisert Assange. Det har ikke vært spart på blekket for å få presentert WikiLeaks-grunnleggeren som et tvilsomt, og til og med kriminelt individ.

Frem til april presenterte alle disse publikasjonene WikiLeaks’ advarsler om at Assange sto overfor utlevering til USA, som en «konspirasjonsteori». I stedet fremmet de den svenske forundersøkelen om oppdiktede seksualanklager mot Assange, og de skjulte det faktum at han aldri har blitt siktet der i landet, og at den «foreløpig undersøkelsen» to ganger har blitt henlagt.

Etablissementsmediene har også gjentatte ganger beskyldt Assange for å være en «russisk agent», fordi WikiLeaks i 2016 publiserte nyhetsverdige lekkede e-postmeldinger som seksponerte korrupsjonen i Det demokratiske partiet, og den militaristiske pro-big-business-politikken til presidentkandidat Hillary Clinton. En amerikansk føderal domstol kastet i august ut sivilsaken anlagt av Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC), og dommeren avviste «med fordommer» [‘with prejudice’; juridisk benevnelse for at saken ikke kan ankes eller gjenopptas] den falske påstanden om at Assange konspirerte mot Clinton i samspill med Putin og Trump, og dommeren opprettholdt WikiLeaks’ rett til å offentliggjøre, under den amerikanske Konstitusjonens første endringstillegg [First Amendment]. Den amerikanske pressens respons har ganske enkelt vært ikke å rapportere rettskjennelsen.

Medietausheten om mandagens proteststevne er med andre ord del av en bredere og bevisst politisk agenda. Nå snart i ni år har etablissementsmediene aktivt forsøkt å bistå de amerikanske, britiske og australske myndighetene og statsapparatene med deres gjengjeldelse for eksponeringen av deres forbrytelser, ved å gjøre alt i deres makt for å undergrave støtten for Assange og WikiLeaks.

De fikk for mange år siden selskap av et utall av falske venstregrupper, som snudde ryggen til Assange der de stilte på rekke bak de USA-ledede regimeendringsoperasjonene i Libya, Syria og Ukraina – som WikiLeaks har gjort så mye for å avsløre.

Mandagens event, og responsene på det, bekrefter at videreutviklingen av bevegelsen til forsvar for Assange, Manning og de demokratiske rettighetene, må videreføres uavhengig av, og i opposisjon mot hele det politiske etablissementet og deres medieinstitutt.