Det er nå litt mer enn ett år siden Washington gjeninnførte økonomiske sanksjoner mot Iran, som er ensbetydende med en krigstilstand. Tidligere straffetiltak ble opphevet med undertegningen av Iran-atomtraktaten, formelt kjent som Joint Comprehensive Action Plan (JCPOA), som i 2015 ble fremforhandlet mellom Teheran og stormaktene.
Med USAs ensidige oppheving av sine forpliktelser i henhold til denne traktaten, i et åpent brudd på folkeretten, gikk Trump-administrasjonen inn for en strategi med amerikansk aggresjon for å bevirke et regimeskifte i Iran. Dette har involvert jevn opptrapping av en «maksimalt press»-kampanje, som er innrettet mot å sulte den iranske befolkningen til underkastelse, kombinert med oppbyggingen av amerikanske militærstyrker i Persiabukta for å forberede væpnet intervensjon.
«Maksimalt press«-kampanjens uttalte mål er å få Irans oljeeksport, som står for den overveldende andelen av landets inntekter, ned til null. I følge de fleste anslag har eksporten av iransk råolje blitt redusert med anslagsvis 80 prosent.
Trump hoverte over sanksjonenes konsekvenser under en presseorientering i Det hvite hus på onsdag. «De har et stort problem,» sa han. «De blir drept, finansielt. Deres inflasjon er på sifre som få mennesker noensinne har sett inflasjon på.»
Tiltakene truffet av USA utgjør en kriminell handling av kollektiv straff mot Irans befolkning på 83 millioner mennesker. I tillegg til å desimere landets eksportinntekter har det amerikanske sanksjonsregimet også frosset Iran ut av det USA-dominerte finansielle verdenssystemet, som sterkt forhindrer landets evne til å importere vitale nødvendigheter, deriblant mat og medisiner som teknisk sett er unntatt fra den amerikanske blokaden.
Som resultat blir barn på kreftavdelinger forhindret fra å få de medisinene som er nødvendige for å bekjempe sykdommen, og de dør i voksende antall. De importerte medisinene som fortsatt er tilgjengelige foreligger i begrensede mengder, og prisene har økt. De finansielle sanksjonene har forpurret forsyningskjedene for Irans egen omfattende farmasøytiske industri, og det har ytterligere redusert tilgjengeligheten av medisiner og har som konsekvens fordømt ytterlige til en tidlig død. Blant Irans yrkesaktive befolkning blir de som sanksjonene ikke dreper direkte nå mer og mer drevet ut i fattigdom og sult, der kostnader for mat, bolig og andre grunnleggende nødvendigheter går til himmels.
Det er imidlertid ingen holdepunkter for at sanksjonene har destabilisert den iranske regjeringen, der dens viktigste base, Irans kapitalistiske styringsklasse, fortsetter å høste sine fortjenester, samtidig som masser av arbeidere konfronterer stadig mer desperate betingelser.
Washington mønstrer forløpende en militær beleiring av Iran. I slutten av forrige måned iverksatte de sitt såkalte felles maritime sikkerhetsinitiativ i Persiabukta, med det angivelige oppdrag å vokte oljetankere og handelsskip rundt Hormuzstredet, som en-tredjedel av verdens sjøbårne olje passerer gjennom. De eneste landene som deltar i Pentagons operasjoner – og med minimale marine utplasseringer – er Storbritannia, Australia og Bahrain.
Den amerikanske marineoperasjonen ble kunngjort innen dager etter Donald Trumps offentlige innrømmelse om at han hadde kommet innen 10 minutter fra å starte missilangrep på iranske mål som gjengjeldelse for Irans nedskytning av en amerikansk spiondrone som fløy over landets territorium. Trump kalte av angrepet, ikke som han hevdet av bekymring for iranske liv. Snarere hadde hans generaler advart ham for at et slikt angrep ville fremprovosere en gjengjeldelse som kunne drepe et stort antall amerikanske tropper, og etterlate amerikanske krigsskip på bunnen av Persiabukta.
Siden da har Washington virret rundt etter virkemidler for å eskalere sitt pådriv for regimeskifte i Iran. På onsdag avduket Trump-administrasjonen et nytt sett med vidtrekkende sanksjoner innrettet mot å lamme forsendelsen av Irans oljeeksport. Med påstander om at shippingnettverket som anvendes for å unndra seg Washingtons ensidige sanksjoner opereres av Irans revolusjonsgardes (IRGC) Quds-styrker, ble det truet med å målrette med straffesanksjoner enhver «ikke-amerikansk person som med viten og vilje tilbyr vesentlige varer, tjenester eller støtte» til Irans oljeforsendelser. «Unnlatelse av å ta dette til følge ... medfører alvorlige konsekvenser,» sa en offisiell representant for administrasjonen til Washington Post.
Da administrasjonen kunngjorde en pengepremie på $ 15 millioner til enhver som besørget informasjon som tjente til å forpurre shippingnettverket, ble det avslørt at Brian Hook, administrasjonens spesialutsending om Iran, personlig hadde kontaktet kapteinen på Adrian Darya, den iranske oljetankeren som ble beslaglagt av britiske Royal Marines utenfor kysten av Gibraltar den 4. juli, og holdt i arrest i nesten seks uker før den ble løslatt.
Hook sendte en e-postmelding til kapteinen, en indisk statsborger, og identifiserte seg som «den amerikanske representanten for Iran» og tilbød en bestikkelse på flere millioner dollar dersom han ville seile sitt fartøy til ei havn der amerikanske styrker, under påskudd av å håndheve Washingtons ekstraterritoriale sanksjoner, kunne ta beslag i det.
«Med disse pengene kan du ha hvilket som helst liv du måtte ønske deg, og være vel forsørget i alderdommen,» skrev Hook i en e-post sendt til Kumar. Han la til: «Dersom du velger ikke å ta denne enkle veien, da vil ditt liv bli mye vanskeligere for deg.»
Kapteinen valgte ikke den «enkle veien», og han ble målrettet av det amerikanske finansdepartementet med personlige sanksjoner.
«Etter å ha mislyktes med piraterivirksomhet, henfaller USA til regelrett utpressing – lever oss Irans olje og motta flere millioner dollar, eller bli underlagt sanksjoner selv,» tvitret den iranske utenriksministeren Mohammad Javad Zarif på onsdag.
Disse metodene har all den verdighet en mafia-håndhever kan oppdrive. De blir anvendt av en kriminell styringsklasse som har vært engasjert i endeløse aggresjonskriger de tre siste tiårene, i et desperat forsøk på å reversere nedgangen av den amerikanske imperialismens globale hegemoni med militære midler.
USAs politikks uvørenhet overfor Iran kan bare forklares med den dype krisen som griper amerikansk kapitalisme, både innenlands og i en verdensskala.
Trump selv pendler vilt mellom tilbud om forhandlinger og trusler om fullskala krig.
Under G7-toppmøtet i forrige måned syntes han å ville omfavne et forslag fra den franske presidenten Emmanuel Macron om å tilgjengeligjøre ei kredittlinje til Iran på $ 15 milliarder, for å overbevise landet om fortsatt å overholde JCPOA-vilkårene, og som skulle bytte en skarp begrensning av Irans nukleærprogram mot å oppheve sanksjonene som har blitt gjeninnført av Washington. Macrons invitasjon til Irans utenriksminister Zarif til samtaler under G7 ble ansett å være en forberedelse for direkte forhandlinger mellom USA og Iran.
På onsdag indikerte imidlertid Washington at de ikke hadde noen intensjon om å tillate Frankrike å gå gjennom med avtalen, der Trump sa til reporterne at han ikke trengte Macron for å få snakket med Iran. Offisielle representanter for administrasjonen som uttalte seg til mediene avviste den «franske ordningen», og avslørte med det de skarpe konfliktene mellom Europa og Amerika over Iran-spørsmålet.
Faren for at de eskalerende spenningene produsert av amerikansk imperialismes «maksimalt press»-kampanje skal bryte ut i en fullskala krig ble understreket av en lengre artikkel publisert av New York Times på onsdag, som gjennomgikk det langvarige samarbeidet mellom Washington og Israel i relasjon til Iran.
Artikkelen refererte amerikanske og israelske embetsrepresentanter og gjorde det klart at den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu aktivt vurderer å iverksette et ensidig militærangrep mot iranske kjernefysiske installasjoner, en aksjon som vil få grønt lys fra Trumps Hvite hus. Netanyahu står overfor en voksende politisk krise og en trussel om rettsforfølgelse med anklager om kriminelle disposisjoner, og har de siste ukene beordret israelske militærangrep mot mål angivelig tilknyttet Iran, i Syria, Irak og Libanon.
Artikkelen understreket også topartikarakteren av den lengestående amerikanske kampanjen for regimeskifte i Iran. Artikkelen hevder at Trump «arvet en ladet pistol: militærplaner for et Iran-angrep som var omhyggelig foredlet under Obama-årene». Times-artikkelen refererer hvordan Pentagon under Obama-administrasjonen bygde en fullskala modell av Irans kjernefysiske anlegg Fordow, i en ørken sørvest i USA, og tilintetgjorde den med en 30 000 pund bunker-busting bombe designet av det amerikanske flyvåpenet.
Uansett hvilke taktiske forskjeller som eksisterer mellom demokratene og Trump-administrasjonen foreligger det ingen fraksjon innen det amerikanske styringsetablissementet som motsetter seg den uopphørlige oppbyggingen mot en tredje verdenskrig.
Det er en dyp folkelig fiendtlighet mot krig – og en dyp mistillit til regjeringens og foretaksmedienes løgner, som anvendes for å promotere den – som ikke finner noe uttrykk i det eksisterende politiske oppsettet. Gjenkomsten av klassekampen, både i USA og internasjonalt, besørger imidlertid grunnlaget for fremveksten av en antikrigmassebevegelse, basert på den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, i kampen for sosialisme.