Apologeter for UAW forsøker å dekke over korrupsjonsskandalen

Av Jerry White
11 September 2019

Kort før kontrakten utløper den 14. september er fagforbundet United Auto Workers (UAW) oppslukt av en massiv korrupsjonsskandale, som impliserer topplederne i bestikkelser for flere millioner dollar. Organisasjoner og publikasjoner i og rundt UAW-apparatet har respondert med å prøve å styrke deres politiske strupetak over bilarbeiderne.

Noen organisasjoner og publikasjoner, deriblant Nation og In These Times, er helt tause. Andre, som Demokratiske sosialister i Amerika (DSA), den DSA-innordnede publikasjonen Jacobin og noen andre pseudo-venstregrupper, har stilt til forsvar for UAW.

Etter at de hadde vært tause i ukevis publiserte Jacobin den 8. septemberet et intervju med Sean Crawford, en GM-arbeider i Flint, Michigan og medlem av DSA, under tittelen: «Når fagforeningskorrupsjon avleder oppmerksomhet fra en streik.»

Jane Slaughter, DSA-medlem og tidligere redaktør av publikasjonen Labor Notes, skriver i innledningen til intervjuet at de nåværende forhandlingene har blitt «ytterligere vanskeliggjort» av arresteringen av offisielle UAW-representanter, og det nylige FBI-raidet på Detroit-forstadshjemmet til UAWs president Gary Jones.

Faktisk har ikke «forhandlingene» blitt «vanskeliggjort». De har blitt avslørt som en komplett farse. De som har tilsyn med «forhandlingene» har blitt dømt for å ha mottatt millioner i bestikkelser, i bytte mot å signere og pålegge pro-selskap kontrakter.

På spørsmål fra Slaughter om skandalen påvirker hvordan arbeidere føler om UAW-ledelsen, om kontrakten og om mulighetene for en streik, svarer Crawford: «Absolutt. Ingen har fordel av å ha et svakt lederskap i en tid som dette, bortsett fra selskapet.»

UAW har ikke et «svakt lederskap»; fagforeningen har et lederskap som er kjøpt-og-betalt av bilbossene. De som er mest bekymret for «svekkelsen» av UAW-ledelsen er selskapene og det politiske etablissementet, som frykter at UAW ikke skal være sterke nok til å kvele bilarbeidernes opposisjon, som fagforeningen har besørget de fire siste tiårene. Jacobins mål er å «styrke» UAW ved å forhindre utbrudd av opposisjon, uavhengig og i opposisjon til fagforbundet.

Korrupsjonsskandalen har skadet UAWs image dypt, beklager Crawford. «I stedet for å være en inspirerende organisasjon som folk vil melde seg inn i, ser folk på fagforeningen som bikser [‘fat cats’].» Han bemerker at de fleste arbeidere er overbevist om at UAW «er i ledtog med ledelsen», og at de ikke vil få noe fra UAW. «Det er mange mennesker der ute som har de samme håp om forhandlingsvinninger som meg. Det er bare det, at kynismens stemmer har vokst seg merkbart høyere etter korrupsjonsskandalen.»

Det vil si at Crawford kritiserer arbeidere, som helt riktig har konkludert med at UAW er et kjøpt-og-betalt redskap for selskapsledelsen, for å være «kyniske». Disse arbeiderne er imidlertid ikke kyniske, men derimot helt realistiske. Dette er hva UAW er, til tross for de beste bestrebelser fra Crawford & co., på å benekte det.

Andre grupper har gått så langt som til å påstå at UAW-ledere er ofre for et regjeringskomplott, og at de må forsvares. Dét er for eksempel Spartacist-organisasjonens linje, som har reist kravet: «Hendene vekk fra UAW!»

Spark, en selvbenevnt «sosialistisk» organisasjon, med supportere som inkluderer Gary Walkowicz, forhandlingsmedlem for Dearborn Truck local, postet den 8. september en redaksjonell lederartikkel med tittelen: «Den føderale regjeringen angriper fagforeningen.»

«Husk nå at det til dags dato ikke har vært noen siktelser, og ingen tiltaler registrerte mot hverken UAW-president Jones eller Williams,» erklærer uttalelsen. «Og det kan hende det heller ikke blir. Men åpenbart har regjeringen en interesse av å skape en situasjon med ‘skyldig inntil bevist uskyldig.’»

Organisasjonen sammenligner justisdepartementets etterforskninger med McCarthy-heksejaktene på 1950-tallet, da den føderale regjeringen angrep og fjernet sosialister og andre venstreorienterte militante og politiske motstandere fra fagforeningenes ledelse.

En slik sammenligning er latterlig. UAW-lederne beskyldt for korrupsjon har erkjent skyld. Ikke en gang UAW har hevdet at de som har blitt dømt er uskyldige. I stedet har fagforbundet sagt at de samarbeider med de føderale påtalemyndighetene, og at de innfører angivelige reformer.

Selvfølgelig har Trump-administrasjonen sine egne motiver, og arbeidere kan ikke se til regjeringen om forsvar for sine interesser. Men å erkjenne dét betyr imidlertid ikke at rettsforfølgelsen av UAW-representanter er et angrep på arbeiderne, som derfor prinsippielt må stille til forsvar for Jones, Dennis Williams, & co.

General Holiefield, Norwood Jewell, Michael Grimes & co., har så langt i fra vært utsatt for noen heksejakt for å ha ledet militante kamper, men har derimot brukt hele sine karrierer som selskapenes menn, for å få pålagt bilbossenes diktater.

«De føderale etatenes nåværende aktivitet utgjør et reelt angrep – mot fagforeningene, de eneste organisasjonene arbeiderklassen har i dag, og mot arbeiderklassen generelt,» insisterer Spark. «Hvilken bedre måte å bryte ned fagforeningen, og demoralisere arbeiderne foran en kamp med bossene?»

Hvorfor skulle eksponeringen av UAW-bestikkelser demoralisere arbeidere? Om noe har det styrket deres overbevisning om at den eneste måten de skal kunne vinne noe i denne kontraktskampen er å ta gjennomføringen av den ut av hendene på de kjøpte-og-betalte «forhandlerne».

Ved falskt å påstå at fagforeningene er «de eneste organisasjonene arbeiderklassen har i dag», prøver brorskapet av falske venstreorienterte og ambisiøse fagforeningsrepresentanter desperat å forhindre at arbeidere avviser UAWs autoritet, og bygger sine nye kamporganisasjoner.

UAW er ikke en arbeiderklasseorganisasjon. Siden 1979, da UAW ble satt inn på Chrysler-styret sammen med konserndirektørene, har fagforeningen kollaborert i kuttingen av arbeidsplasser og reduseringen av inntektsandelen som er arbeidere til del. Som motytelse har bilkonsernene slust en del av disse stjålne pengene tilbake til UAW, i form av milliarder i selskapsaksjer og «Joint Funds Reimbursements» [‘Fellesfond refusjoner’].

Dersom arbeidere ønsker å slåss for forbedrede lønninger og helseforsikringsdekninger, for å få avskaffet det forhatte systemet med to-nivå og midlertidig ansettelser og for å gjenopprette prinsippet om lik lønn for likt arbeid, da er de nødt til å slåss for det på egne vegne.

På alle lokaliseringer må arbeidere velge sine fabrikk-komitéer, kontrollert av grunnplanarbeidere, som er forpliktet til å slåss for deres krav. Arbeidere trenger ikke noen tillatelse fra UAW for å bygge disse komitéene, og de ville heller ikke fått det. Tvert imot, så vil komitéenes autoritet stamme fra arbeiderne selv, og fra deres forpliktelse til å slåss.