Mandag formiddag sparket president Trump sin nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton, i en aksjon som avdekket administrasjonens utdypende krise og de bitre konfliktene innen det offisielle Washington, etter en serie med utenrikspolitiske fiaskoer.
Trump kom med kunngjøringen på Twitter, bare minutter etter at Det hvite hus hadde annonsert en pressekonferanse på ettermiddagen der Bolton, utenriksminister Mike Pompeo og finansminister Steven Mnuchin var ment å diskutere nye finansielle sanksjoner mot «terrorist»-grupper og deres påståtte supportere.
Den brå avgjørelsen og Trumps tvitringers syrlige karakter – så vel som Boltons påstand om at han hadde trukket seg frivilling, og ikke fått sparken – vitner om intensiteten i de interne kranglene innen Det hvite hus.
Det er klart at langvarige meningsforskjeller mellom Trump og Bolton i forrige uke kom til et skjæringspunkt over en planlagt avtale med Taliban-styrkene i Afghanistan, som skulle ratifiseres under et hemmelig møte kommende helg på Camp David, med Taliban-representanter og Afghanistans president Ashraf Ghani.
Trump avslørte planer for møtet først etter å ha avlyst det offentlig på lørdag, og igjen via Twitter. Mens presidenten hevdet at kanselleringen ble fremprovosert av en Taliban-bilbombe som drepte en amerikansk soldat sist torsdag,, er det nå klart at det var konflikt i Washington, og ikke Kabul, som førte til at møtet ble avlyst.
Washington Post rapporterte den 30. august at Bolton ble ekskludert fra administrasjonens rådsmøter om Afghanistan, på grunn av hans motstand mot enhver avtale med Taliban:
Hans motstand mot den diplomatiske innsatsen i Afghanistan har irritert president Trump, sa disse embetsrepresentantene, og hadde ført til at medarbeidere utelot Det nasjonale sikkerhetsrådet fra sensitive diskusjoner om avtalen ...
Boltons isolering om Afghanistan ble spesielt tydelig i forrige måned da presidentens øverste embetsrepresentanter dro ned til Trumps golfbane i New Jersey for å samles for å diskutere fredsavtalen som skulle presenteres for Afghanistans og Talibans representanter fra Kabul og Doha, Qatar sa offisielle amerikanske representanter. Møtet den 16. august inkluderte, i tillegg til presidenten, forsvarsminister Mark T. Esper; general Joseph F. Dunford jr., styreleder for den øverste felleskommandoen; visepresident Pence; utenriksminister Mike Pompeo; CIA-direktør Gina Haspel; og Zalmay Khalilzad [USAs forhandlingssjef i Afghanistan]. Bolton var opprinnelig ikke invitert, av bekymring for at hans team ville opponere mot agendaen og senere lekke detaljene, sa flere embetsrepresentanter.
Medieoppslag etter sparkingen antydet at Bolton antas å være kilden til lekkasjer til pressen om de interne splittelsene over Afghanistan, og at han særlig hadde forarget Trump ved å antyde at visepresident Mike Pence også var imot avtalen med Taliban. Minst én pressemelding i forrige uke sa at Bolton og utenriksminister Pompeo ikke lenger var på talefot.
Bolton er Trump-administrasjonens offisielle representant som er tettest identifisert med den politiske retningslinja som kombinerer militærintervensjon, økonomiske sanksjoner og diplomatiske trusler for å oppnå regimeskifte, i ei rekke land som lenge har vært målrettet av Washington, deriblant Iran, Nord-Korea og Venezuela. Han var en av de mest høylytte krigshisserne i administrasjonen til George W. Bush, og er fortsatt en hardnakket forsvarer av USAs invasjon og okkupasjon av både Afghanistan og Irak.
Ifølge en serie pressemeldinger presset Bolton hardt på for politikken for regimeskifte i Venezuela som Trump-administrasjonen iverksatte i januar, der det ble erklært at den lite-kjente Juan Guaidó var den legitime presidenten og hvor han forsøkte å innlede et militærkupp mot president Nicolás Maduro. Åtte måneder senere er Maduro fortsatt ved makten og Trump har angivelig mistet troen på tiltaket, som ikke har brakt den raske politiske seieren som Bolton tilsynelatende lovet.
Trump og Bolton skilte også lag over Iran-politikken, der Trump besluttet ikke å iverksette angrep mot Iran bare 10 minutter før missilene skulle avfyres, etter at landets styrker fra Revolusjonsgarden skjøt ned en ubemannet amerikansk drone over iransk farvann i Persiagulfen. Bolton var også angivelig imot Trumps beslutning om å møte den nordkoreanske lederen Kim Jong-un den 30. juni, i den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea, der Trump tok et symbolsk skritt over grensa til Nord-Korea.
Sparkingen av Bolton er på ingen måte Trumps dreining vekk fra bruk av militærmakt for å oppnå sine utenrikspolitiske mål. Det er bare én måned siden Trump mente at han kunne oppnå en seier i Afghanistan i løpet av få dager, dersom han var villig til å drepe 10 millioner mennesker – en indikasjon på hvilke typer diskusjoner som føres i Det hvite hus.
Det demokratiske partiets initielle respons på sparkingen av Bolton var i stor grad fokusert på bekymringer for at den åpenbare uorden i Det hvite hus kan være til skade for amerikansk imperialismes interesser rundt i verden. Trump-administrasjonens ustabile relasjoner gjenspeiles i dens personalomrullering, med tre nasjonale sikkerhetsrådgivere, to utenriksministre, tre forsvarsministre, og fungerende sjefer for et halvt dusin topp-posisjoner.
Bolton tjente bare 17 måneder som nasjonal sikkerhetsrådgiver, der han etterfulgte general H. R. McMaster (13 måneder) og den pensjonerte generalen Michael Flynn (23 dager). Én pressekommentar regnet sammen at Trump har hatt fem nasjonale sikkerhetsrådgivere på under tre år, der de fungerende nasjonale sikkerhetsrådgiverne ble talt med som trådte inn for Flynn og nå for Bolton, mens presidentene Clinton, Bush og Obama til sammen på 24 år hadde syv rådgivere for nasjonal sikkerhet.
Konflikten mellom Trump og Bolton er ikke en kamp mellom «hauker» og «duer» innen administrasjonen. Det er del av konflikten om imperialiststrategi som har dominert Washington de siste tre årene.
Trump har tendert til å se på konfliktene i Irak, Syria og Afghanistan, som han arvet fra Bush og Obama, som distraksjoner fra hans sentrale fokus på trusselen Kina utgjør for amerikansk økonomisk dominans. Hans politiske retningslinjer med handelskrig og militære provokasjoner i Sør-Kinahavet, så vel som hans overtyrer til Nord-Korea, er sammenhengende deler av hans antiKina-fokus.
Men det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet som helhet, inkludert fløyen fra Det demokratiske partiet, anser Afghanistan som en avgjørende prøve for amerikansk globalt lederskap. Et tap der, som i Vietnam, ville etter deres syn ha en ødeleggende innvirkning på den amerikanske imperialismens verdensomspennende posisjon.
USA har vært involvert i Afghanistan i mer enn 40 år, helt siden den demokratiske administrasjonen til Jimmy Carter begynte mobiliseringen av de islamske fundamentalistgeriljaene som senere ga opphav til både Taliban og Al Qaida. President Obama kalte Afghanistan den «gode krigen» – i motsetning til den i Irak – og eskalerte konflikten med utplasseringen av mer enn 100 000 amerikanske tropper.
Trump går frem på en transaksjonell basis, og mener han kan «gjøre en avtale» med Taliban, Kim Jong-un, og til-og-med med det iranske teokratiet, med den rette blandingen av gulrot og kjepp. Demokratene, i likhet med Bolton, opponerer mot en avtale som i realiteten ville overføre Kabul til Taliban, i bytte mot et løfte om «god opptreden».
Betydelige deler av det utenrikspolitiske etablissementet mener en slik politikk undergraver det sentrale strategiske målet som har animert amerikansk utenrikspolitikk i flere tiår: dominans over den eurasiske landmassen. Dette ligger til grunn for Det demokratiske partiets krav om å eskalere konflikten med Russland, og partiets forpliktelse til krig i Afghanistan. Uansett hva de demokratiske presidentkandidatene for 2020 sier, har de ingen intensjoner om å trekke seg ut av Afghanistan. Med det er demokratene nærmere Boltons utenrikspolitikk, enn de er Trumps.
Siden Trump kom inn i Det hvite hus, og enda før, har Det demokratiske partiets opposisjon vært fokusert på hans ønske om å trekke seg tilbake fra Midtøsten, og særlig fra Syria, for å kunne refokusere USAs innsats mot Kina. Trump søkte en enighet med Russland for denne kursen, og demokratene bygde da opp under den falske antiRussland-kampanjen, inkludert Mueller-etterforskningen, for å brennmerke enhver retrett fra konfrontasjonen med Russland som forræderi. Spørsmålet om å komme til en avklaring med Taliban i Afghanistan har brakt konfliktene rundt retningen for USAs utenrikspolitikk til en spiss.
Forfatteren anbefaler også:
Trump breaks off talks on end to US war in Afghanistan
[9. september 2019]