Jeg snakket denne uka med Hind Meddeb, regissøren av Paris Stalingrad.

David Walsh: Paris Stalingrad er en veldig sterk og bevegende film. Den skildrer en grusom, bevisst politikk fra den franske nasjonale regjeringens og Paris’ bymyndigheters side, overfor flyktninger og immigranter. Hvordan vil du beskrive denne politikken?

Hind Meddeb: Befolkningen i Paris er demokratisk innstilt, venstreorientert, veldig fordomsfri. Dette er ikke en rasistisk by. Som du ser i filmen, viser vanlige borgere solidaritet, de prøver å hjelpe. Det var virkelig et sjokk. Hvordan kunne det være at regjeringen i en by som er til «venstre», som ikke er fascistisk eller høyrepopulistisk eller rasistisk, gjør sånn som dette?

For å være helt ærlig, da jeg begynte å lage filmen, tenkte jeg at så snart vi fikk varslet folk, så snart vi understreket forholdene, da ville ting endre seg. Men det skjedde ikke.

Sakte kom jeg til å forstå hva du nettopp sa, at det er en bevisst politikk. Det er en sosial krise akkurat nå i Europa. Det er færre jobber, folk er ikke godt betalte. Kostnadene for alt øker, bare lønningene øker ikke. Det er veldig vanskelig for vanlige mennesker, arbeiderklassen, å overleve. Det er et spørsmål om formuefordelingen.

Politikerne har ikke makten eller viljen til å endre på ting, de vil ikke presse de store selskapene og det internasjonale økonomiske systemet, men de vil gjenvelges. De baserer nå alle kampanjene sine på disse temaene: immigrasjon, stenge grensene, fremmede mennesker, osv. De retter denne beskjeden til befolkningen: dere har statsborgerskap, dere er hvite, dere vil alltid bli bedre behandlet enn utlendingene. Det er en måte å skape et hierarki og en splittelse blant folket.

Den eneste makten politikerne utøver er å stenge grensene og undertrykke folk. De forskjellige høyreorienterte partiene vokser: Nasjonal samling i Frankrike, Salvini i Italia, det samme i Ungarn, og over hele Europa, så de andre partiene, inkludert «venstre»-partiene, beslutter: vi må jobbe med samme agenda. I stedet for å reise et alternativ, løper de etter høyresidens argumenter. Til slutt er det ingen forskjell mellom «venstre»- og høyrepartiene. Du tenker: herregud, hvem skal jeg stemme på?

Hele flyktningekrisen er en fiksjon. Den er ment å skape denne imaginære situasjonen. Det er en slags historieberetning. Filmen min er på en måte farlig, fordi denne filmen viser hva staten ønsker å fremstille, hva den vil skryte av, undertrykkingen og det faktum at disse menneskene ikke blir behandlet som franskmenn. Når du jobber med bilder, må du alltid tenke på hvem som regisserer eller som manipulerer hele situasjonen.

Den dagen da de satte alle flyktningene på busser i Paris, da var alle fjernsynskameraene og mediene der. De ønsket å skape et bilde av at Frankrike ble invadert. Det er ingen invasjon. Grensene er allerede stengt. Det er nå nesten umulig å nå frem til Europa. Det er bare noen få mennesker som ankommer Frankrike, og mange av dem har allerede nesten avgått med døden mange ganger. De er overlevende fra forlis.

Det er tilsvarende, ikke helt det samme, men likt det som skjedde med jødene på 1930-tallet i Europa. Jødene var ikke engang utlendinger. Se for deg politikerne som skapte forskjellene mellom jøder og europeere, da jødene var helt europeiske – de lagde Europa! Intellektuelle, kunstnere, forskere. Einstein, Freud. Historien gjentar seg.

Politikerne er ikke modige. I Paris er det 200 000 tomme boliger. Hvorfor sier ikke ordføreren i Paris at det er ulovlig å ha en tom bolig? Hvis du holder den tom, da vil staten beslaglegge den, og så lager vi sosialboliger. Dét vil de ikke gjøre.

I sentrum av Paris, hvor jeg bor og hvor jeg vokste opp, er alt totalt forandret. Det er som San Francisco eller New York eller London. Det er gentrifisering, og du har alle disse tomme boligene på grunn av spekulasjon. De fattige menneskene må lenger og lenger vekk fra sentrum. Du får ingen sosial blanding, og da får du veldig kjedelige byer.

Én av grunnene til at jeg lagde filmen min var for å fange i bilder situasjonen fra den tiden. For alt er nå annerledes. Alt du ser i filmen har forsvunnet. Flyktningene er i forstedene, på steder der du ikke kan se dem. De er bak ringveien, under ringveien. De lever under forferdelige betingelser. For å være helt ærlig, så undervurderer filmen deres betingelser. Dusinvis av flyktninger har begått selvmord.

Jeg beundret veldig de afrikanske innvandrernes nylige okkupasjon av Panthéon. Frankrike ville ikke vært så rikt, så mektig, hvis landet ikke hadde kolonisert Afrika. Jeg kommer også fra et kolonisert land. Min far var tuniser, min mor var halvt marokkansk, halvt algerisk. Foreldrene mine kom på grunn av sine ideer og troen på at de kunne få rettigheter og friheter de ikke hadde i sine egne hjemland. Min far var forfatter. Min mor ville ha rettigheter for kvinner. De kom til Frankrike som et land med menneskerettigheter. De respekterte kulturen. Jeg vokste opp med dét.

Jeg lagde filmen fordi jeg var så sjokkert over å se hva som skjedde i byen min. Jeg dro til Tyskland og studerte fascismens fremvekst mellom 1929 og 1933. Jeg var alltid veldig bevisst på disse spørsmålene: unntakstilstanden, eksepsjonelle tiltak, og så videre. Hvordan kunne fascismen oppstå i et så kultivert land?

DW: Jeg tror du har rett i å påpeke den sosiale og økonomiske krisen, og det faktum at angivelige venstre- og høyrepolitikere fører den samme politikken. I USA lanserte Obama-administrasjonen, med Hillary Clinton i sentrum, krigen i Libya. De drepte tusenvis med droneangrep, de deporterte et enormt antall mennesker.

HM: Ingen likte å snakke høyt om det den gangen, men Obama deporterte mange mennesker. Nå er det Trump, og da skriker de ut om det.

DW: Stormaktene lager de krigene som produserer flyktningene, i Afghanistan, Syria, Libya. USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike begår krigene, menneskene flykter og så blir de beskyldt for krisen.

HM: De trenger krigene for å tjene penger. Det er alltid et pengeanliggende. Frankrike selger våpen til Saudi-Arabia for å føre krigen i Jemen. Det er en stor skandale.

DW: Det er hjerteskjærende scener i filmen din. Når 14- og 15-åringene introduserer seg, er det hjerteskjærende. Hvilken skrekk og gru de har bevitnet!

HM: Dette er barn fra land der fransk var kolonispråket. De tenker: vi snakker fransk, vi vil gå på skole, vi vil lære, vi vil ha en anledning. Og så blir de behandlet sånn.

DW: Hvordan beskriver flyktningene situasjonen i Libya?

HM: De beskriver slaveriforhold. Det er hva Souleymane snakker om. Det er ingen rettsstat. Det er jungelens lov. Souleymane var nær ved å dø mange ganger. Han jobbet i ei gullgruve på grensa mellom Tsjad og Libya. De ble ikke betalt. De jobbet under utrolig farlige forhold, dypt nede i gruvesjakter.

En dag var det en stor fest og alle ble fulle. Vaktene sovnet. Souleymane og to av hans venner sa, la oss stikke. De tok en sjanse. De kunne ha omkommet i ørkenen. De gikk milevis til fots. De kom frem til en vei og en bil stoppet for dem, og tok dem med til neste by. Der jobbet de, ikke som slaver, men på en fabrikk og de sparte seg opp penger for en båtfart over Middelhavet.

DW: Hvor mye må de betale?

HM: Det kommer an på. Kvaliteten på båten er bedre jo mer du betaler. Jo fattigere du er, desto dårligere er båten. De betaler mellom $ 500 og $ 1 000.

Souleymane ankom Italia og han klarte å unngå at de tok hans fingeravtrykk. Hvis du er flyktning, da kan du ikke velge hvilket land du vil reise til. Når du har avgitt fingeravtrykk, da har du ikke lov til å søke asyl i noe annet land. Så alle må søke i Italia, Spania, Hellas og Bulgaria. Det gir ingen mening. Det er som Kafka.

Souleymane holdt seg skjult i Italia, i skogen. Det tok ham lang tid å nå frem til Frankrike. Først dro han til Calais. Han ønsket å komme seg til England, og da han så at det var umulig dro han tilbake til Paris, og han bestemte seg for å søke om asyl der. Da jeg møtte ham, hadde han ingen ting. Han hadde ei t-skjorte, det var veldig kaldt, og han hadde ingen jakke. Han hadde slippers, ikke skikkelige sko. Han var utslitt.

Du må søke på fransk. Så du må betale en oversetter for å få satt ned din historie på fransk. Og mange av de som tilbyr seg som oversettere kan ikke egentlig snakke språket. De tar bare pengene. Ingenting blir gjort for at folk kan søke på sitt eget språk. Souleymane hadde reist i fem år, etter at landsbyen hans ble brent ned i Sudan.

Jeg lagde denne filmen fordi jeg bor i Paris, og jeg må vise hva som skjer, for å lage en dokumentasjon, jeg må vise verden hva som skjer. Vi skaper denne solidariteten. Det er ikke en film om flyktninger, det er en film om mennesker. Det er en film som viser at det kunne vært deg, det kunne vært meg. Det er ingen forskjell mellom oss og disse menneskene. Vi er deler av den samme menneskeheten. Du må slåss mot ideologien som støttes av pengene og makten.

Du har alltid hatt dette, folk som er beredt til å ødelegge, for å tjene seg mer penger og bli mektigere. Du har også skjønnheten i solidariteten, som jeg for eksempel så i Palermo på Sicilia, hvor jeg også laget en film. De fattigste er de mest sjenerøse og imøtekommende. Palermo er en sprø by. Du har veldig fattige fiskere som bor sammen med veldig fattige immigranter.

Dette skjedde med gilets jaunes [de gule vestene], da folk som aldri hadde snakket med hverandre begynte å snakke sammen. Selvfølgelig ønsket politiet å få ødelagt dét, fordi det er farlig. Det stiller spørsmål ved systemet. I Sudan gikk folk ut i gatene i millioner. Det er veien fremover, mener jeg. I Hong Kong er det også masseprotester.

Jeg mener at livet er sterkere enn døden. Folk vil ha fred, de vil ikke ha krig. Du kan ikke ha permanent krig. Det er en endeløs kamp, men det er mulig.

Vi lagde filmen for å gi disse menneskene en stemme. Så mennesker som ser filmen kunne få møte dem.