Hugh Grosvenor, hertug av Westminster [Duke of Westminster] og verdens rikeste individ under-30-år, planlegger å kaste ut leietakerne for å få revet to boligblokker i Belgravia for bygging av luksuriøse leiligheter og dyre butikker.

I det kanskje mest blatante eksemplet på sosialrenskning noensinne, og på Storbritannias enorme formueulikhet, vil nå den 28 år gamle hertugen – som arvet £ 9,3 milliarder [NOK 104 milliarder] og sin tittel etter den sjette hertugens brå bortgang for tre år siden – kaste ut leietakere fra leiligheter i Cundy Street og den nærliggende boligblokka Walden House. Av de 141 personene som blir kastet ut er åtte uføre og noen har bodd der så lenge som 40 år.

Hans eiendomsselskap Grosvenor Group planlegger innen 2021, å rive totalt 111 hjem i fire boligblokker, som er benevnt Cundy Street Flats – Lochmore, Laxford, Kylestrome og Stack – og med det innrømme Walden House-leietakerne til 2023 å finne alternativ innkvartering.

Grosvenor har etikettert den foreslåtte eiendomsutviklingen «Cundy Street Quarter», og beskriver det som en «sjelden anledning» til å besørge overkommelige hjem for det åpne markedet, og «forbedrede offentlige rom».

Foretaksdirektør Paul O’Grady sa: «Vår ambisjon er å skape et nytt inkluderende nabolag, som imøtekommer beboernes og næringslivets behov av idag, samtidig som vi sikrer at det respekterer områdets kulturarv, og vil stå for tidens tann.»

Det som egentlig foreslås er utdrivingen av det lokalsamfunnet som allerede bor der, for å oppfylle Londons superrike elites krav, som vil trekke veksler på den nye luksusutviklingen.

Planene har møtt umiddelbar og kraftfull motstand fra beboerne. En begjæring til Grosvenor og til bydelrådet i Westminster [Westminster Council], som oppfordrer til kansellering av planene, har fått over 180 000 underskrifter. Den sier: «Vi står overfor hjemløshet og oppbrytingen av vårt lokalsamfunn. Vi vil ikke ha råd til tilsvarende boliger i området.»

«Det er ikke noe galt med disse vakre bygningene – Grosvenor vil bare tjene mer penger. Dette handler rett og slett om å sette profitt foran mennesker. Dette er verdifullt område, og vi blir ansett å være i veien for byggingen av høyblokker med luksusinvesteringsleiligheter.»

Kampanjefører Johanna Verweij, en leder av leietakernes grupper imot rivingen, beskrev prosjektet som «sosial renskning». «Menneskene som bor her kommer fra alle samfunnslag og vi må sørge for at folk får å vite om det,» sa hun. «Vi har nå ei kjernegruppe av kampanjeførere som er eksklusivt fokusert på å få spredt informasjon.»

En annen leietaker sa: «Dette fantastiske lokalsamfunnet blir revet fra hverandre! Noen har bodd her i flere tiår, og blir nå hjemløse! Alt bare på grunn av penger og grådighet!» En annen sa: «Alt dette vil bli revet, og familier og beboere blir fordrevet, alt sammen for at en av de rikeste eiendomsutviklerne i verden – Grosvenor – kan håve inn enda mer profitt ... Please, hjelp oss å redde våre hjem.»

De to boligblokkene er en bitteliten del av den enorme porteføljen av eiendommer og grunn som hertugen eier. Grosvenor-tittelen er relativt ny. Dronning Victoria skapte hertugdømmet for anerkjennelse av familien som hadde kjøpt opp store deler av det sentrale London. Dette inkluderte utviklingen av Mayfair rundt 1720, Grosvenor Square på 1820-tallet og siden Belgravia. På 1950-tallet begynte Grosvenor-familien eiendomsutvikling i USA og Canada, og de spredte seg til Australia og Asia på 1960- og 1970-tallet. Deres eiendomsportefølje i Storbritannia er fortsatt enorm, og omfatter 133 100 acres [53 863 hektar / 6.593.020 m2] (0,22 prosent av det totale landområdet) – en større total enn eid av dronningen.

Grosvenors har et nært forhold til kongefamilien. Gerald Cavendish Grosvenor, den henfarne sjette hertugen, var en god venn av prins Charles. Prins William ba senere den unge Hugh om å være prins Georges gudfar, og han deltok i dåpen i St. James Palace. Unge Hughs 21. bursdagsfest kostet £ 5 millioner [NOK 56 millioner]. Komikeren Michael McIntyre underholdt gjestene i 40 minutter, og det betale hertugen ham £ 40 000 for [NOK 445 450].

Denne aristokratiske familien har økt sin rikdom og innflytelse enormt, samtidig som den unngår skatter som de fleste arbeidende familier blir pålagt. Hvordan det skjer ble delvis avslørt i 2017 gjennom Paradise Papers – en lekkasje av 13,4 millioner datafiler, deriblant arkivdokumenter fra offshoreforetaket Appleby. Sammen med tilgjengelig informasjon fra britiske foretaksregistrere ble noen av de skjulte økonomiske manipuleringene til denne mektige delen av Storbritannias aristokrati eksponert.

Fem britiske trustfond har vært anvendt i generasjoner for å sikre at formueverdier blir overført uberørt ned gjennom generasjonene. Under ordningen eies eiendelene juridisk av forvaltere som administrerer dem, og som de så fordeler til en mottaker. Juridisk sett skal det betales en arveavgift på 40 prosent for et bo verdsatt til over £ 325 000 når det overlates til en veldedig stiftelse eller en ektefelle. Siden trustfond etableres mens stifteren [the settlor] (personen som etablerer trustfondet) er i live, kan det ikke kreves noen beskatning.

En talsperson for Grosvenor Estate insisterte på at familietrustfondet betalter en arveavgift på 6 prosent for besittelsene én gang hvert 10. år, som det har vært påkrevd siden 1984. Dette anses imidlertid å være nødvendig for å sikre eierskapets kontinuitet, heller enn å være en unndragelse av økt beskatning. Det er også unntak for handelsvirksomheter og jordbruksarealer.

Til tross for den utbredte bruken av denne mekanismen som tillater kontroll over enorme landområder og verdifulle eiendommer, eksisterer det ingen offentlige register over trustfondenes besittelser. HM Revenue & Customs [Hennes majestets skatt og tolletat] fører et register over skattebetalende trustfond, men allmennheten har ikke innsyn.

I følge John Christensen fra Tax Justice Network [Nettverket for rettferdig beskatning] er «det store problemet måten veldig, veldig velstående familier i generasjoner har brukt trustfond for å formidle besittelser utenfor arveavgiftsdomenet. Det er et skrikende smutthull. Det er et politisk valg å opprettholde det, og det betyr at dynastisk rikdom formidles gjennom generasjonene intakt, hvilket fører til en stadig større konsentrasjon av rikdom.»

Som respons på den voksende kampanjen mot deres sosialrenskning hevdet Grosvenor: «Vi har besørget skreddersydd støtte, utover det som kreves for å bistå beboere.»

De hevder å være forpliktet til meningsfull offentlig konsultasjon og lover å inkludere noen sosialboliger – etter at de ødelegger hjemmene som for tiden er utleid gjennom De konservatives kontrollerte Westminster Council. «Gjennom en sensitiv, men helhetlig utvikling kan vi besørge en betydelig økning av sårt tiltrengte boliger for Westminster og flere overkommelige hjem, samt vurdere nye bruksområder som tilrettelegging for pensjonister,» hevder Grosvenor Group.

I stedet for å bestride Grosvenor-satsingen, eller en gang å prøve å søke et kompromiss, forvalter Westminster Council ganske enkelt sosialrenskningen. «Alle [leietakere] vil bli tilbudt passende innkvartering i Westminster,» sa bydelsrådet.

Labour-gruppa i Westminster-bydelsråd erklærte: «Labours representanter støtter innbyggerne i Cundy Street og Walden House mot rivingen av deres hjem under Grosvenors forslag.»

Men leietakere som er konfronterte med utkastelse kan bare forvente symbolsk motstand, om noen, fra Labours bydelsrådsgruppe og fra det nasjonale Labour Party. Labour-kontrollerte bydelsråd har vært aktivt engasjert i sosialrenskning i årevis, og mest fremtredende i London.

Salg av sosialboliger nasjonalt er tredoblet siden 2001. Bare i fem London-distrikter [boroughs] samlet housing associations [boligsammenslutninger; juridisk entitet anvendt for privatiseringen av offentlige boliger] inn £ 82,3 millioner fra auksjoneringen av 153 eiendommer i Westminster, Brent (Labour-kontrollert), Camden (Labour), Hammersmith og Fulham (Labour), og Kensington og Chelsea (Tory). Haringey og Southwark, begge Labour-styrte, har i det siste blitt beryktet for å selge ut sosialboliger [engelsk tekst].

Mer enn 250 000 Londonere står for tiden på ventelister for bolig. Londons Labour-ordfører Sadiq Khan stiller til gjenvalg basert på løfter om å øke tilgjengeligheten av offentlige boliger. Likevel fortale denne tjeneren for big business og de superrike, under sin første valgkampanje, til Spectator: «Jeg ønsker velkommen det faktum at vi har 140-pluss milliardærer i London. Det er en bra ting.»

Der leietakerne nå slåss for retten til anstendige og overkommelige boliger, og for å få stoppet Grosvenors planer, må de forene seg med alle de som kjemper mot sosialrenskning i hovedstaden og andre steder. Denne kampen kan bare lykkes dersom den organiseres uavhengig av bydelsråd og politiske representanter for styringseliten, det være seg Tory, Labour eller Liberal Democrat.