Debatten mellom demokratenes presidentkandidater, avholdt i Houston på torsdag kveld, var en tre-timer-demonstrasjon av den gedigne avstanden det er mellom Det demokratiske partiet og den amerikanske arbeiderklassen.
Debatten ble holdt bare 48 timer før kontraktsutløpet for 158 000 bilproduksjonsarbeidere, i den viktigste amerikanske produksjonsindustrien. Den kom bare seks uker etter utskyvingen av guvernøren for det amerikanske territoriet Puerto Rico, etter massedemonstrasjoner av hundretusener rettet mot den politiske eliten, sammensatt av begge partiene, og mot Wall Street-bankene.
Men ikke på noe tidspunkt i den non-stopp-kringkastede begivenheten på ABC var det noen som helst diskusjon om livsbetingelsene for den klassen som utgjør det store flertallet av befolkningen i USA. Millionærene som søker demokratenes presidentnominering, og millionær-«journalister» som George Stephanopoulos og David Muir som modererte begivenheten, lever i en helt annen verden enn den brede massen av landets arbeidende mennesker.
Det var null diskusjon om den saken som alltid og uunngåelig fremstår i meningsmålingene som den de aller fleste er mest bekymret for: jobber og økonomien. Det var ingen diskusjon om fattigdom og voksende økonomisk ulikhet. Og mens to hovedbransjer kom i fokus for demagogiske angrep – helseforsikringsgigantene og legemiddelforetakene – var det ikke den aller minste kritikk av kapitalistsystemet.
I stedet var det den vanlige kombinasjonen av demagogiske løfter, hermetiserte one-liners [fraser] og gjensidig backstabbing [‘slag under beltestedet’; bokstavelig ‘kniv i ryggen’], etterfulgt av tom retorikk om nødvendigheten for enhet, og ønsket om å tjene folket – svada som blir frembudt under hver en valgrunde. Formålet er å dekke over klasserealitetene i Amerika: kapitalistklassen kontrollerer de to hovedpartiene, mens arbeiderklassen, det store flertallet av befolkningen, er politisk umyndiggjort. I valg av landets president er den gitt «valget» mellom to like høyreorienterte representanter for foretakseliten.
Vermont-senator Bernie Sanders innledet debatten med å erklære: «Jeg vil fortelle dere hva dere ikke hører så mye om i Kongressen eller i mediene ... dette landet forflytter seg til en oligarkisk samfunnsform, der en håndfull milliardærer kontrollerer landets økonomiske og politiske liv.»
Fullstendig riktig, men der Sanders hevdet at «som president, er jeg beredt til å konfrontere dem», var han ikke engang i stand til å «konfrontere dem» under debatten i Houston. Ingen andre demokrater tok opp saken, og Sanders selv kom aldri tilbake til den.
Panelet av spørsmålstillere tok den heller ikke opp. Denne tausheten er forutsigelig, gitt at arrangør var kringkastingsforetaket ABC News som eies av Walt Disney Company, et mediekonglomerat med en omsetning på nesten $ 60 milliarder, og med $ 12,6 milliarder som fjorårets nettoresultat.
Sanders erkjenner at de superrikes dominans representerer en voksende trussel mot demokratiet. Likevel hevder han at det skal ikke-mer-til enn valget av en president ved navn Bernie Sanders for å forvandle amerikansk kapitalisme til en Edenshage. Løva skal legge seg ned med lammet, og oligarkiet vil spakt akseptere utøvelsen av politikk som tar billioner av dets rikdommer for å betale for universelle helsetjenester, barnepass, gratis college/skolegang og elimineringen av studiegjeld.
Sanders spiller en spesifikk rolle i Det demokratiske partiet. Han gir et venstreslør for denne høyreorienterte, foretakskontrollerte organisasjonen. Hans fremtredende rolle i presidentvalgkampanjen blir uopphørlig sitert som bevis på at partiet har forflyttet seg til venstre, og det under forhold der Det demokratiske partiet har blitt både Wall Streets og militær-etterretningsapparatets favoritt.
Spesielt siden Trump kom inn i Det hvite hus har demokratene prøvd å kanalisere all folkelig opposisjon mot hans administrasjon over i en høyreorienteret retning. Dette har tatt form av antiRussland-kampanjen, som med uhederlige påstander om at Trump er en russisk marionett har søkt å generere folkelig støtte for en mer aggressiv hevdelse av amerikanske imperialistinteresser mot Moskva, i Midt-Østen, Sentral-Asia, Ukraina og Øst-Europa.
Under torsdagens debatt dominerte denne høyreorienterte imperialistorienteringen den korte diskusjonen om utenrikspolitikk. Det var mye kritikk av Trumps handelskrig med Kina, men av en rent taktisk karakter – den er dårlig organisert, utilregnelig, impulsiv, osv. Det var full enighet om at Kina er den viktigste trusselen mot USAs verdensdominans og må for enhver pris bekjempes.
Tidligere boligminister Julian Castro oppfordret til anvendelsen av menneskerettighetsspørsmål som «brekkstang» mot Kina, og hevdet at «millioner av uighurer» blir «akkurat nå fengslet og mishandlet» i Kina. Spesielt nakne var tidligere visepresident Bidens kommentarer: «Vi er i en posisjon hvor vi, så fremt vi ikke definerer reglene, faktisk kommer til å befinne oss der Kina setter opp reglene. Og det er derfor man trenger å organisere verden for å konfrontere Kina…»
Mens alle kandidatene hevdet at de ville trekke seg ut av Afghanistan – et verdiløst løfte de har kommet med i tidligere debatter – var det taushet om Trumps opptrapping av det økonomiske og militære presset mot Iran, hans bevæpning av det saudiske massedrapet i Jemen, den vedvarende borgerkrigen i Syria, og om Israels skarpe dreining til høyre, og også om Trump-Netanyahu-politikken for annektering av Golanhøydene og, etter det israelske valget, sannsynligheten for store deler av Vestbredden i tillegg.
Hva angår Trumps kampanje for økonomisk og politisk undergraving av Venezuela var det en generell oppslutning, der Sanders kalte president Nicolás Maduro en «tyrann» men da ble kritisert av Castro for ikke å bruke ordet «diktator». Sanders, som på 1980-tallet poserte som en venn av Sandinista-revolusjonen i Nicaragua, sa ingenting om den lange historien med Yankee-imperialistintervensjoner i hele Latin-Amerika.
Det andre bemerkelsesverdige karaktertrekket ved torsdagens debatt var den overdådige rosingen av Obama-administrasjonens historikk. Biden har selvfølgelig gjort sin rolle som visepresident under Obama til et sentralanliggende for sin kampanje – i vesentlig grad for å avlede oppmerksomhet vekk fra hans lange og tvers-igjennom reaksjonære historie i Senatet.
I tidligere debatter var det noe kritikk av Obama-historikken, særlig på immigrasjon, men i Houston avleverte hver kandidat minst ett hurrarop til Obama, og lovet å videreføre den angivelige «fremgangen» gjort under hans åtte år i embetsvervet. Typisk var Elizabeth Warren, som sa: «Vi står alle i en en enorm gjeld til president Obama, som forvandlet helsetjenestene i Amerika grunnleggende og forpliktet dette landet til helsetjenester for hvert et menneske.»
Faktisk var Obamacare, som ble benevnelsen på hans helsetiltak, en bonanza for forsikringsselskapene, designet med deres innspill og støttet av legemiddelforetakene og de profittdrevne sykehuskjedene. Det var del av en overordnet politikk for å favorisere Wall Street på bekostning av arbeidende mennesker: Obama kausjonerte ut bankene, uten at en eneste administrerende direktør ble rettsforfulgt, og han tvang gjennom en omstrukturering av bilindustrien med 50-prosent-lønnskutt for nyansatte, og satte med det standard for fremveksten av nye slavelønninger, som ved Amazon. Hans utenrikspolitikk utvidet krigshissingen fra Bush-administrasjonen, og la USAs intervensjon i Libya, Syria og Jemen til de pågående konfliktene i Irak og Afghanistan.
Ingen av kandidatene kunne ta opp det faktum at det var de åtte årene med Obama som la tilrette for presidenten Donald Trump. Hillary Clinton stilte til valget i 2016 som videreføreren av Obama-administrasjonen, kandidaten til Wall Street og militær-etterretningsapparatet, og betydelige deler av arbeidende mennesker vendte seg enten til Trump i fortvilelse, eller de nektet å stemme i det hele tatt.
Biden-kampanjen, ifølge meningsmålingene fremdeles i front, er basert på en gjentakelse av demokratenes 2016-kampanje, i håp om at Trump i tilstrekkelig grad har fremmedgjort velgerne i en håndfull viktige midtveststater. Sanders og Warren argumenterer for en dose «venstre»-demagogi for å vinne stemmer, vel vitende at det demokratiske kongresslederskapet, og styringsklassen som helhet, ville torpedere deres reformforslag.
I sist instans, uansett hvem av kandidatene som måtte bli nominert, hvordan ville en fremtidig administrasjon etablert av demokratene se ut? Den ville være høyreorientert, og ville forfølge de spesifikke utenrikspolitiske besettelsene til demokrat-fløyen innen styringseliten, rettet mot Russland, og med dét øke faren for krig med en atomvåpenbestykket antagonist.
Ingen av kandidatene oppfordrer til vidtrekkende nedskjæringer av det enorme militærbudsjettet eller utfordrer USAs rolle som den globale militære supermakten, berettiget til å utplassere sine kampstyrker til hvert et kontinent.
Ingen er villige til å håndtere den virkeligheten at ingen seriøse forbedringer kan gjøres i levestandarder og sosialtjenester for massene av arbeidende mennesker, uten å ta kontroll over den formuen som er skapt av deres arbeid, men som nå er i hendene på styringseliten.
Hverken Sanders eller noen av de andre oppfordrer til konfiskeringen av milliardærenes rikdommer – slett ikke Warrens «to prosent»-beskatning, som aldri ville bli innsamlet – og til å ta kontroll over bankene og hovedindustriene, for å plassere dem under de arbeidende menneskenes demokratiske kontroll, for at de skal produsere for alles felles beste, og ikke for privatprofitt.
Det demokratiske partiet kan ikke være redskapet for slike politiske retningslinjer. Partiet er ikke noe alternativ til Trumps ultra-høyre-politikk og den fascistiske bevegelsen han søker å få bygget.
Demokratene er et parti for big business og amerikansk imperialisme, ikke noe mindre enn republikanerne er. Den politiske oppgaven arbeiderklassen står overfor er å bryte med hele det foretakskontrollerte to-parti-systemet, og bygge en uavhengig politisk bevegelse basert på et sosialistisk og internasjonalistisk program.
Forfatteren anbefaler også:
The Democratic debate: A right-wing party unmasked
[1. august 2019]