Det amerikanske justisdepartementet meldte sist tirsdag inn et søksmål mot Edward Snowden og hans forlegger Macmillan, for å få blokkert varsleren fra å motta noen penger for utgivelsen av hans nye memoarbok Permanent Record. Selv om søksmålet ikke forsøker å få blokkert salget av boka tar det sikte på å få beslaglagt alt av forfatterens inntekter fra den.
Klagen, innmeldt av statsadvokatkontoret for det østlige distriktet Virginia [US Attorney’s Office for the Eastern District of Virginia], hevder at Snowden har «brutt kontrakts- og tillitsforpliktelser» inngått med de avtaler han undertegnet med CIA og NSA. Søksmålet hevder at Snowden, ved ikke å ha innsendt sitt manuskript til forhåndsgjenkjenning, har «brutt sine avtalte forpliktelser om taushet og non-disclosure [‘ingen bekjentgjøring’] overfor USA».
Søksmålet hevder også at Snowden på tilsvarende måte har holdt offentlige taler uten å klarere dem med sine tidligere regjeringsoppdragsgivere. Statsadvokat G. Zachary Terwilliger uttalte, i en presseerklæring som ledsaget innmeldingen av det sivile søksmålet: «Dette søksmålet vil forsikre at Edward Snowden ikke får noen økonomiske fordeler av å bryte den tilliten som er tillagt ham.»
Pressemeldingen inkluderte også en erklæring fra [Assistant Attorney General] Jody Hunt fra justisdepartementets sivile avdeling, som sa: «Dette søksmålet viser at justisdepartementet ikke tolererer disse bruddene på allmennhetens tillit.»
Åpenbart er assisterende statsadvokat Hunt og andre innen Trump-administrasjonen uvitende om, eller de nekter å erkjenne at Edward Snowden er vidtrekkende ansett som en helt for hans 2013-eksponeringer av NSA og CIA, som med deres spioneringer på allmennheten direkte bryter konstitusjonelle rettigheter i en massiv målestokk. Mer enn noe annet er det denne massive spioneringen på befolkningen som har brutt allmennhetens tillit til den amerikanske regjeringen.
I pressemeldingen heter det at Snowdens medtiltalte i saken, Macmillan Publishers, Inc., Macmillan Publishing Group og Holtzbrinck Publishers LLC, har blitt inkludert «bare for å forsikre at ingen midler overføres til Snowden, eller på hans befaling, mens domstolen beslutter over USAs påstander».
Uansett hva justisdepartementet påstår om ikke å ville blokkere salget av Snowdens bok Permanent Record – som om ikke juridiske tiltak i seg selv har å gjøre med sensur – er det 26-sider-lange søksmålet rettet mot å intimidere andre varslere og enhver eventuell utgiver som måtte tenke på å fortelle sannheten og avsløre den amerikanske regjeringens forbrytelser.
Et annet aspekt ved Trumps administrasjonens strategi – som har historikk for å kunne spille foretaksmedienes nyhetssyklus med en viss grad av kompetanse – er å gravlegge enhver diskusjon eller gjennomgang av innholdet i Snowdens bok, under overskrifter om søksmålet. Denne taktikken viser seg imidlertid nå å være et tveegget sverd, siden rettsaken dermed også bringer ytterligere oppmerksomhet til boka.
Som Edward Snowden selv tvitret på onsdag: «I går saksøkte regjeringen utgiveren av #PermanentRecord, for – og jeg tuller ikke – å ha trykket boka uten å ha gitt CIA og NSA en anledning til å slette detaljer om deres klassifiserte forbrytelser fra manuskriptet. I dag er det den mestselgende boka i verden.»
Snowdens bok forteller historien om hvordan han vokste opp i en familie av ansatte i militæret og føderale regjeringer, i forstedene til Washington, DC, ble en CIA-ansatt og NSA-etterretningskontraktør, og senere fremsto som den 29-årige varsleren som var beredt til å ofre alt for å avsløre den amerikanske regjeringens illegale spionering. Snowden lekket omfattende dokumentariske bevis om et NSA program – i samarbeid med de gigantiske konsernene i telekommunikasjonsindustrien – som samlet inn hver eneste telefonsamtale, tekstmelding og e-postmelding fra hele befolkningen.
Permanent Record beretter også om begivenheter i Snowdens liv etter at hans avsløringer ble publisert av Guardian og Washington Post i juni 2013, mens han var på ferie i Hong Kong. Der han i Russland var i ferd med veksle fly, på vei til Ecuador der han hadde fått asyl, ble Snowdens pass tilbakekalt av det amerikanske utenriksdepartementet. Snowden tilbrakte de neste 40 dagene på flyplassen i Moskva, inntil han endelig ble innvilget asyl av den russiske regjeringen. Han har de siste seks årene levd i eksil, et eller annet sted i nærheten av Moskva.
Snowdens forklaring, i hans egne ord, om hvordan kom til å beslutte at han måtte dele topphemmelige amerikanske etterretningsdokumenter med mediene er av betydelig allmenn interesse. I full viten om at dette ville medføre trakassering og forfølgelse, og fare for hans eget liv – i tillegg til muligheten for livstidsfengsling, eller til og med henrettelse under spionasjeloven [Espionage Act] – fremviste Snowden et enormt vågemot og en karakterstyrke av rang.
Når millioner av arbeidere og unge mennesker idag entrer inn politisk kamp – stilt overfor en krise som vil utfordre og ryste deres forestillinger om karakteren av det amerikanske militæret, to-parti-systemet, fagforeningene, borgerlig nasjonalisme, osv. – vil Snowdens bok tilby dem en innsikt inn i den interne prosessen en intelligent ung arbeider gjennomgikk på hans vei til handling, på grunnlag av prinsipper, mot hele den amerikanske regjeringens militær- og etterretningsetablissement.
At Snowdens memoarbok fra dag én fremstår i direkte konflikt med den amerikanske regjeringen er ingen overraskelse. Samtidig er det en absurditet at justisdepartementet skulle tro at forfatteren burde han oversendt sitt manuskript til NSA og CIA for deres gjennomgang før publisering.
Det er ingen ting i det innmeldte søksmålet som forklarer hva som ville ha skjedd hadde Snowden gjort hva de hevder var hans juridiske plikt. Ben Wizner, advokat for Den amerikanske foreningen for borgerrettigheter [American Civil Liberties Union], sa i en uttalelse til pressen: «Hadde Snowden trodd regjeringen ville ha gjennomgått hans bok i god tro, da ville han ha sendt den inn for gjennomgang. Men regjeringe fortsetter å insistere på at de fakta som er kjente og diskuterte over hele verden, på en eller annen måte, fortsatt er klassifiserte.»
Som del av boklanseringen har Snowden gitt en serie intervjuer. I ett av disse, med National Public Radio (NPR) – gjennomført før bekjentgjøringen av justisdepartementets søksmål – tar Snowden direkte opp anklagen om brudd på sine kontraktsvilkår, og overtredelsen av non-disclosure avtalen. Der han forklarer at han faktisk undertegnet en sivil non-disclosure avtale, forteller han at det derimot var hans edsavleggelse [‘oath of service’] som styrte hans handlinger. «Den aller første dagen jeg gikk inn i tjeneste for CIA ble jeg pålagt å avgi min oath of service. ... Det er et troskapsløfte, ikke til byrået, ikke til en president, men om å støtte og forsvare USAs grunnlov [US Constitution] mot alle dens fiender, utenlandske og innenlandske.»