Tirsdag markerte åpningen av den årlige generalforsamlingsdebatten i FN. Statsoverhoder fra minst 90 land var samlet i FNs hovedkvarter i New York City, en organisasjon etablert i kjølvannet av andre verdenskrigs nedslakting av mer enn 70 millioner mennesker.

FNs charter, som ble ratifisert i oktober 1945, sverget organisasjonen til å «redde påfølgende generasjoner fra krigens svøpe». Charteret ble basert på Nüremberg-prinsippene, som den overlevende ledelsen av Hitlers tredje rike ble dømt etter, for deres «forbrytelser mot fred», dvs. aggressiv krig, og dokumentets ingress krever at medlemslandene «i deres internasjonale relasjoner avstår fra trussel om, eller anvendelse av makt mot enhver annen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet». Dokumentets innledning bekreftet en forpliktelse for «grunnleggende menneskerettigheter, for den menneskelige persons verdighet og verdi».

Ingenting kunne så konkret vise løgnaktigheten i disse angivelige prinsippene, nesten tre-fjerdedels-århundre senere, som oppstillingen av de tre første talerne som var planlagt å adressere FN-generalforsamlingen.

Øverst på lista, som er tradisjon, sto Brasil, representert av landets fascistiske president Jair Bolsonaro, som holdt sin debuttale. Som en en åpen beundrer av det USA-støttede diktaturet som styrte hans land i to tiår, har han bare beklaget at torturregimet ikke fullførte jobben med massakreringen av 30 000 mennesker.

Han skulle etterfølges av Washingtons egen fascistiske president Donald Trump, som har som hovedmål for sin deltakelse i FN-debatten å tromme sammen støtte for en amerikansk aggresjonskrig mot Iran. I sine to foregående taler til generalforsamlingen erklærte Trump seg «klar, villig og i stand til» å «fullstendig ødelegge» Nord-Korea og landets 25 millioner mennesker, samtidig som han avleverte tirader der han glorifiserte de retrograde dydene av nasjonalistisk «suverenitet» og «patriotisme», som var som ekko av retorikken til Mussolini og Hitler.

Siden han sist steg opp på generalforsamlingens talerstol med den grønne marmorbakgrunnen, har Trump høstet internasjonal skjensel ved å føre en brutal og kaldhjertet krig mot immigranter og flyktninger, der barn holdes i konsentrasjonsleirer, det lanseres masseoppsamlinger og deporteringer av immigrantarbeidere, og retten til asyl effektivt sett oppheves. Denne rå kampanjen har gått hånd-i-hånd med stadig mer nakne fascistiske appeller til hans base, og med pådrivet mot autoritære styreformer.

Etter Trump var mannen han under forrige måneds G7-toppmøte beskrev som sin «favorittdiktator», «slakteren i Kairo», Egypts general Abdel Fattah el-Sisi. Han er beundret av Trump og andre kapitalistiske verdensledere for sin blodige undertrykking av massenes revolusjonære oppsving som brøt ut i Egypt i 2011 og inspirerende arbeidende mennesker over hele Midtøsten og rundt om i verden, og han har fortsatt å fengsle og torturere titusenvis for å motsette seg hans regime, og har dømt 2 500 til døden i riggede rettsprosesser.

Ikke før hadde Sisi forlatt Kairo for å delta på FNs generalforsamlingsdebatt så brøt det nok en gang ut masseprotester i Kairo, Suez og andre byer med krav om diktatorens fall. Demonstrasjonene har blitt møtt med tåregass, skarp ammunisjon og massearrestasjoner. Blant de som ble internert er den fremtredende menneskerettighetsadvokaten Mahienour El-Massry, som ble pågrepet av politiet da han søkte å få representert demonstranter som hadde blitt arrestert av staten.

Dette forbrytergalleriet presenterer en nøyaktig refleksjon av kapitaliststyrets nedstigning til direkte kriminalitet, i en verdensskala. Denne prosessen er produkt av verdenskapitalismens krise, mer enn av Trumps, Sisis og Bolsonaros giftige personlige attributter, og av den akselererende veksten av sosial ulikhet, og fremfor alt av den vedvarende nedgangen av amerikansk kapitalisme, som er karakterisert av veksten av finansiell parasittisme og et-kvart-århundre av uopphørlige kriger rettet inn på å reversere erosjonen av USAs globale hegemoni.

De store russiske revolusjonære Vladimir Lenin og Leo Trotskij var skoldende i sine vurderinger av FNs forgjenger Folkeforbundet, som ble grunnlagt i 1920 i kjølvannet av den første verdenskrigens masseslakting, med det angivelige formål å opprettholde «verdensfred».

Lenin beskrev organet som et «tyvenes kjøkken» og et «stykke falskhet fra begynnelse til slutt; det er et bedrageri fra start til slutt; det er en løgn fra ende til annen».

Trotskij definerte det som amerikansk imperialismes «forsøk på å lenke folkene i Europa og andre deler av verden til deres stridsvogn av gull, for å få brakt dem under Washingtons styre. I hovedsak var Folkeforbundet ment å være et verdens monopolforetak, ‘Yankee & Co.’»

FN er, om noe, enda mer foraktelig. Organet tjente som en direkte deltaker i den amerikanske krigen i Korea, som krevde livene til over to millioner. Det var ikke i stand til å holde igjen amerikansk imperialismes krig i Vietnam, som drepte tre millioner. Og det har tilrettelagt for nedslaktingen i Midtøsten, som det siste kvarte århundret har drept ytterligere millioner, samtidig som titalls millioner har blitt gjort til hjemløse flyktninger.

Det er også bemerkelsesverdig at det ble avholdt et klimatoppmøte i FN-regi, dominert av advarsler om en nærmende global katastrofe, forut for FNs generalforsamlingsdebatt der de to første talerne var Trump og Bolsonaro. Begge er fornektere av klimaendringer, som aktivt undertrykker sine respektive regjeringers vitenskapelige etaters forskning. Bolsonaros utenriksminister har avfeid klimaendringene som en bløff fra «kulturmarxister» besatt av å undergrave vestlig kapitalisme. Også på dette området er FN ute av stand til å konfrontere de eksistensielle truslene menneskeheten står overfor.

Nå streifer Trump hallene i FN-bygningen i New York på jakt etter allierte for en krig mot Iran – under påskudd av å ville forsvare det skitne regimet til kongelige parasitter og attentatsmenn i Saudi-Arabia. En slik militærintervensjon truer med å bli forværelset for en tredje verdenskrig, som ville trekke inn alle land i regionen, så vel som alle stormaktene – inkludert atomvåpenbestykkede Kina og Russland – på grunn av Irans viktig geostrategisk lokalisering og landets enorme energireserver.

Selv mens han forbereder for denne nye krigen viderefører Trump-administrasjonen de gamle, med en uopphørlig råskap. Søndag kveld utførte USA-trente afghanske spesialtropper en massakre av minst 40 deltakere i en bryllupsfest, de fleste av dem kvinner og barn. Denne nedslaktingen kom bare dager etter den amerikanske dronemassakren den 19. september, der mer enn 30 afghanske gårdsarbeidere ble drept, og Pentagon intensiverer sine angrep etter Trumps kullkasting av en fredsavtale med Taliban.

Disse uhyrlighetene gjør det klart hvorfor Julian Assange og Chelsea Manning, som avslørte tidligere amerikanske forbrytelser, forblir fengslet og forfulgt av den amerikanske regjeringen.

Vendingen mot diktatur og fascisme har sine mest essensielle røtter i den globale gjenoppblussingen av klassekampen – fra massedemonstrasjonene i Egypt og til bilarbeidernes streik i USA – som har rystet verdens styrende kapitalistoligarkier til deres kjerne.

Samtidig blir styringsklassene i USA og de andre imperialistmaktene drevet mot krig, i en ikke liten grad av behovet for å avlede utad de enorme sosiale spenningene som bygger seg opp i hvert kapitalistland.

Nok en gang – og for tredje gang på ett århundre – blir menneskeheten konfrontert med alternativet sosialisme eller barbari. Fremveksten av fascisme og marsjen mot en tredje verdenskrig og den nukleære utslettelsen, kan bare forhindres gjennom den sosialistiske revolusjonen. Det avgjørende spørsmålet er å få etablert et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, ved bygging av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).