Perspective

Det sosialistiske svar på Brexit: for De forente sosialistiske stater av Europa

Brexit-konflikten har fremprovosert en styringskrise for britisk imperialisme som har få historiske presedenser. I økende grad blir Brexit-terminologien fylt av begreper som vold og konflikt, inkludert referanser til Den engelske borgerkrigen. Denne situasjonen er stinn av akutte farer, og reiser den presserende nødvendigheten av at arbeiderklassen griper selvstendig inn og handler for egne interesser.

Brexit har tjent til å avsløre det parlamentarisk styrets terminale forfall. Den enstemmige høyesterettsavgjørelsen erklærte at De konservatives statsminister Boris Johnsons fem-ukers-suspendering av parlamentet var «ulovlig, ugyldig og uten virkning, og må avvises», og at «effekten for vårt demokratis fundamenter var ekstrem». Rettsbeslutningen var ment å stoppe planene for en no-deal Brexit [fratredelse uten avtale] som ville ramme Storbritannias tilgang til markeder som utgjør halvparten av all handel, sette Langfredagsavtalen i Nord-Irland i fare [Good Friday Agreement], risikere oppløsing av Storbritannia og true med økonomiske rystelser som uunngåelig vil fremprovosere politisk og sosial konflikt.

President Donald Trump og Storbritannias statsminister Boris Johnson (til venstre) snakker med mediene før et frokostarbeidsmøte, på Hotel du Palais på sidelinja av G7-toppmøtet i Biarritz, Frankrike (Foto: Erin Schaff, New York Times, Pool)

Begivenheter siden Parlamentet ble samlet igjen på onsdag har imidlertid bare bevist hvor ineffektivt Parlamentet er for å motsette seg denne kytende rampen og politiske gangsteren. Johnson var i stand til å heve seg over opposisjonspartiene, der han opptrådte som en mini-meg av sitt forbilde Donald Trump, fordi han har tatt mål av dem – og spesielt av den politiske sjefsfeigingen, Labour-leder Jeremy Corbyn.

Johnson erklærte at Høyesterett «gjorde feil ved å uttale seg om det som i hovedsak er et politisk anliggende», og han insisterte på at ingen ting ville avskrekke ham fra å forlate Den europeiske union (EU) den 31. oktober. Han utfordret gjentatte ganger Corbyn og de mindre opposisjonspartiene, i «Zombie-parlamentet», til å fremme en mistillitsvotum og utløse et generalvalg – vel vitende at det ville Corbyn ikke gjøre. Corbyn har akseptert sin Blairist-høyrefløys forlangende om ikke å fremme et mistillitsforslag mot Johnson, og i stedet i allianse med pro-Remain Toryer [MP-rebeller fra Det konservative parti for opprettholdt EU-medlemskap], Liberal-demokratene, Det skotske nasjonalpartiet (SNP) og andre, fokusere på å forhindre en no-deal Brexit.

Dette ga Johnson anledning til å oppfordre til en kampanje for å «Løslate the Islington One!» – med henvisning til Corbyns parlamentariske valgkrets – der han spydig beskrev Labour-lederen som en fange av sitt eget parti. Han la til at Corbyn ikke kunne kreve et generalvalg, fordi hans egne MP-er [Members of Parliament] fryktet enda mer at han skulle vinne et generalvalg, enn muligheten for at han skulle tape det.

Corbyn ble redusert til å oppfordre Johnson om å gjøre det «ærbare» og trekke seg, eller i det minste å be «dronning og land» om unnskyldning.

Det ble overlatt til Labours kvinnelige MP-er å pønske ut et patetisk motangrep. Paula Sherriff kritiserte Johnson for å ha brukt ord som «overgivelse» og «svik» angående Brexit-motstandere, og hevdet at dette har ført til dødstrusler mot MP-er. Johnson svarte på påkallingen av minnet om MP Jo Cox, som ble myrdet av en fascist i de siste dagene før 2016-Brexit-referendumet, med bevisst å oppildne spenningene med å si den beste måten å hedre hennes minne var å «få Brexit gjort».

Torsdagen ble dominert av en debatt om det pro-remain kammerpresident [Speaker] John Bercow beskrev som språk og «kultur» som «var giftig». Den ene MP etter den andre stilte opp for å avlevere sine moralske fordømmelser av Johnson, hvorpå han kom med en proforma uttalelse der han opponerte mot trusler mot kvinnelige MP-er, samtidig som han insisterte på at han hadde rett til å beskrive Benn-lovfremlegget [vedtatt kort før Parlamentet ble suspendert] – som tvinger regjeringen til å søke en utsettelse av Brexit-fristen dersom en avtale ikke er akseptert av Parlamentet – som «kapituleringsloven». Johnson ble hyllet som en helt av høyreekstreme figurer, deriblant Katie Hopkins, Tommy Robinson – som fordømte «forræderne i parlamentet» – og Jayda Franzen fra Britain First [Storbritannia først]. Jo Cox’ drapsmann Thomas Mair skrek ut: «Britain First» da han knivstakk og skjøt henne i hjel.

Johnsons jingoisme, lov-og-orden retorikk og påstander om å mobilisere «folket» mot Parlamentet og rettsvesenet er det mest åpne uttrykket for en eskalerende vending til autoritært styre. Men denne trusselen stammer ikke fra ham. Overalt i verden ser man lignende prosesser – deriblant de fascistiske raljeringene til Donald Trump, som Johnson modellerer seg på.

Bare en frisk politisk vending basert på klassekampen tilbyr en måte å slåss imot. Parlamentet er vitterligen et råtnende lik, der ingen fraksjon fra den regjerende klassen har noen genuin bekymring for demokratiske rettigheter. Pro-Remain MP-er, som poserer som forsvarere av den parlamentariske suverenitet og tyr til domstolene, er definert utelukkende av den bitre innbyrdesfraksjonsstriden om hvordan man best kan føre handelskrig og militær konflikt for fremmingen av Storbritannias rovgriske imperialistinteresser – enten innordnet med Trump-administrasjonen, eller ved å opprettholde Storbritannias posisjon innenfor den europeiske handelsblokka.

Brexits reaksjonære nasjonalistagenda kan ikke motarbeides av en dreining til EU, som bygger sine egne militære kapasiteter, og som senest denne uka signaliserte sin støtte til USAs krigsforberedelser mot Iran, og som bygger grensemurer og konsentrasjonsleirer for migranter og viderefører nedskjæringstiltak like brutale som de planlagt av de hårdnakkede Brexiteer-ene. Uansett hvilken form kampen for global dominans vil anta vil det kreves ytterligere angrep mot arbeiderklassen, og som må innebære politi-stat-tiltak.

På onsdag dreide Parlamentet sin oppmerksomhet til planen Operasjon Yellowhammer, om hvordan å kunne takle en no-deal Brexit, der det kalkuleres med mangel på mat og essensielle medisiner, massive prisstigninger og økonomiske rystelser, der Thomas Cook-kollapsen byr en forsmak. Likevel ytret ingen på opposisjonsbenkene ett ord mot planene om å mobilisere 50 000 tropper støttet av 10 000 fra opprørspolitiet, for å håndtere «offentlig uorden» og streiker, fordi de alle er i full overensstemmelse med forberedelsene for undertrykking.

Ingen motstand mot disse planene er å forvente fra Corbyns side, som har hatt som sin eneste funksjon de siste-fire-årene å sikre at det ikke oppstår noen organisert politisk kamp mot styringsklassen. I dag snakker han åpent som en potensiell leder for en «caretaker»-regjering [«vaktmester»-regjering] og som britisk imperialismes potensielle frelser. Med dét har Corbyn gjort det klart, før han noen gang setter sin fot i 10 Downing Street, at han lojalt vil tjene City of Londons interesser.

Det som nå er nødvendig er at arbeiderklassen begynner kampen for å ta statsmakt, for en arbeidernes regjering og for sosialisme. Svaret på Brexit-krisen er ikke enhet med EU, men klasseenhet i en kontinentdekkende kamp mot alle Europas regjeringer, for De forente sosialistiske stater av Europa.

De objektive betingelsene for en slik kamp modnes dag-for-dag. Arbeidere i det ene landet etter det andre trer inn i kamp, gjennom streiker og protester, og søker å få en slutt på den flere-tiår-lange offensiven fra big business: Den pågående streiken til General Motors-arbeidere i USA, den massive transportstreiken i Frankrike og protester i utdanningsvesenet mot president Macrons angrep på pensjonsrettighetene, utbrudd av antiregjeringsbevegelser i Sudan, Algerie, Hong Kong, og globale klimaprotester som involverer millioner, og gjenkomsten av sosiale og politiske protester mot militærregimet i Egypt etter de blodige tilbakeslagene lidd siden «Den arabiske våren».

Dette finner nå sitt ekko i Storbritannia, med streiker av British Airways-piloter som rammet 1 700 flyvninger, og pågående avstemminger om streikeautorisering av 120 000 postarbeidere og mer enn 100 000 akademisk personal. Alle disse bevegelsene kan bare utvikles i et bevisst politisk opprør mot Labour- og fagforeningsbyråkratiet, basert på det sosialistiske og internasjonalistiske perspektivet fremmet av Socialist Equality Party.

Loading