I et intervju med World Socialist Web Site i forrige uke snakket John Shipton, WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assanges far, om sin frykt for at sønnen «kan dø» som resultat av betingelsene han er fengslet under i Belmarsh Prison i London.

Shiptons uttalelse er ingen overdrivelse. Alvorlige bekymringer om Assanges fysiske og mentale helsetilstand har vært reist av andre som har vært i stand til å besøke ham siden han ble sendt til Belmarsh Prison, deriblant hans bror Gabriel Shipton, journalisten og filmskaperen John Pilger, motedesigner Vivienne Westwood, skuespiller Pamela Anderson og FNs spesialrapportør om tortur Nils Melzer.

Konklusjonen som må trekkes er at Julian Assange – en australsk statsborger, journalist og utgiver, som er ansvarlig for å ha brakt for dagen amerikanske krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak, regjeringers diplomatiske intriger og korrupsjon rundt hele verden, og omfanget av CIA-spionering og black ops [fordekte operasjoner] – er offer for et mordforsøk-i-langsom-kino, utført av de samlede kreftene av det amerikanske, britiske og australske statsapparat.

Det er rikelig med grunnlag for å anklage Washington, London og Canberra for å kalkulere med at Assanges død er å foretrekke fremfor den årelange og politisk problematiske prosessen med å utlevere ham fra Storbritannia til USA, for en skueprosess på anklager om spionasje.

Assange blir holdt i isolat i opptil 21-til-23 timer av døgnet. Han har så-godt-som ingen tilgang til informasjon eller telefonsamtaler utenfra, ikke til et bibliotek, og fremfor alt ikke til menneskelig kontakt og samhandling, bortsett fra med sine voktere. Når han forlater cella si blir han forhindret fra å snakke med andre innsatte, og hans minimale tid ute i friluft er alene. Han innvilges bare to timer med personlige besøk per måned, og selv de har vært utsatt for provoserende innblanding fra fengselsmyndighetenes side. Han har lidd et betydelig vekttap og ifølge hans nærmeste har han vist visse tegn på mental desorientering, til tross for hans besluttsomhet om å stå ved sine prinsipper og handlinger.

Denne behandlingen blir påført en mann som er forfulgt for «forbrytelsen» å ha sagt sannheten. Han trosset den undertrykkende makten til den amerikanske staten og dens allierte, og har derfor blitt utsatt for en nådeløs kampanje av personlig bakvasking og statsforfølgelse.

De overgrep han utsettes for i Belmarsh Prison står i sterk kontrast til den dømte engelske fascisten Tommy Robinson, som offentlig har takket fengselets guvernør for omfanget av friheter, besøk og personlig oppmerksomhet han ble innvilget da han avtjente knappe-10-uker av en 19 ukers varetektsdom.

Assange ble slept til maksimalsikkerhetsfengselet den 11. april, etter at den ekvadorianske regjeringen opphevet det politiske asylet han var innvilget i landets London-ambassade. Han søkte nødhavn i den lille bygningen den 17. juni 2012, først etter at britiske domstoler i en prosesjon av juridiske perverteringer opprettholdt utleveringsansøkningen fra Sverige, for at han skulle besvare spørsmål – ikke engang anklager – over oppdiktede anklager om seksualovergrep.

Det eneste motivet bak den svenske jakten på Assange var å få utlevert ham videre til USA. Det er velkjent at en hemmelig storjury var oppnevnt i Virginia på slutten av 2010, av Obama-administrasjonen, som tiltalte Assange for WikiLeaks’ publisering av amerikanske militære og diplomatiske hemmeligheter, som var lekket av varsleren Chelsea Manning.

I nær sju år utsto Assange det De forente nasjoner formelt vurderte som «vilkårlig internering» og «tortur» i Storbritannias hender. Britiske myndigheter avviste forespørsler om at han måtte få tillatelse til å forlate den lille ambassaden for å få sollys, eller medisinsk behandling, uten umiddelbart å møte en øyeblikkelig arrestering. FNs protester ble avvist.

Selv etter at den uredelige etterforskningen mot Assange endelig ble droppet av Sverige i 2017, ga den britiske regjeringen etter. I stedet samarbeidet den da Washington presset Ecuador til å nedstenge alt av Assanges kommunikasjon, for så til slutt å gi avkall på tildelingen av asyl. Gjennom hele denne tiden støttet de påfølgende australske regjeringene, som del av deres usmakelige strategiske allianse med USA, fullt ut de flagrante bruddene på deres egen borgers rettigheter og frihet, og nektet å komme med ett ord til hans forsvar.

Forvaringsperioden for den hevngjerrige og sjeldne dommen på 50-uker som ble pålagt Assange for overtredelse av hans kausjonsbetingelser, utløp den 22. september. Under normale omstendigheter, i en mindre kausjonsrelatert sak, ville en person da bli løslatt. Men for Julian Assange har ingenting gått for seg på en «normal» måte. Fundamentale, og i noen tilfeller hundreår-gamle demokratiske og juridiske rettigheter og presedenser, har blitt kastet til side.

Det siste eksemplet, av for mange til å kunne liste alle i én artikkel, var den 13. september. Den britiske dommeren Vanessa Baraitser foregrep begivenhetene for en søknad om Assanges løslatelse og beordret at han skulle forbli fengslet, under påskudd om at han ville «stikke av igjen» fra utleveringshøringen som skal begynne den 25. februar 2020.

Denne rettskjennelsen dømte Assange effektivt sett til forvaring i Belmarsh i årevis. Hans juridiske team kan forventes å anke hele veien til høyesterett for å forhindre at han blir overført til USA, hvor han står overfor en livstidstiltale, med strafferamme på 175 år, for 17 siktelser for spionasje og én for konspirasjon.

Chelsea Manning har blitt fengslet igjen av amerikanske domstoler, for å nekte å vitne for storjuryen nedsatt av Trump-administrasjonen og som tiltalte Assange. Hun kan bli holdt varetektsfengslet til slutten av 2020, såfremt storjuryen opprettholdes hele sin 18-månedersperiode. I tillegg blir hun straffedømt til ei dagsbot på $ 1 000, som truer henne med nesten $ 450 000 i samlede bøter og en personlig økonomisk konkurs. Den amerikanske staten prøver å tvinge henne til å trekke tilbake sine gjentatte vitnesbyrd om at Assange ikke spilte noen rolle i hennes innhenting av den lekke informasjonen.

Den internasjonale arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften som kan tvinge amerikanske, britiske og australske myndigheter til å avslutte deres kollektive forfølgelse av Julian Assange og Chelsea Manning. Det må smis en bevegelse rundt om i hele verden, som er orientert i retning av den uavhengige mobiliseringen av arbeidere og unge til politiske protester, streiker og andre arbeidslivsaksjoner, med krav om at regjeringer handler for å løslate dem.

Appeller til den moralske samvittigheten til regjeringene i USA, Storbritannia eller Australia er verre enn nytteløse. De opprettholder klasseinteressene for den imperialistiske styringseliten, og den er fast bestemt på å ødelegge alle uavhengige medier som eksponerer løgnene som avslører deres kriger, intriger og andre forbrytelser. WikiLeaks, Assange og Manning blir forfulgt for å skremme og bringe til taushet alle ville-være-varslere, prinsipielle journalister og fortalere for politisk og sosial endring.

Det demokratiske partiet i USA, med medvirkning fra Bernie Sanders og de såkalte «venstre»-demokratene, har stått i spissen for å ansøke Assanges utlevering.

I Storbritannia kan det absolutt ikke settes noen tillit til Labour Party eller til partilederen Jeremy Corbyn, som med sin taushet fullt ut støtter det juridiske narrespillet som pågår for å berettige Assanges illegale overføring til USA.

I Australia er det ingen parlamentariske partier som krever at regjeringen slutter å samarbeide med Storbritannia og USA i deres forfølgelse av en av landets statsborgere. Hva angår de australske Greens [De Grønne] er partiet så fast bestemt på å unngå enhver kritikk fra det offisielle politiske etablissementet og fra medieinstitusjonene at partiet trosser sitt eget gressrot-medlemskaps holdning.

De gjennomgående pro-big-business og korrumperte fagforeningsbyråkratiene har avvist enhver appell om at de må motsette seg det flagrante angrepet på demokratiske rettigheter som finner sted.

Enda mer skrikende er tausheten fra pseudo-venstre-organisasjonene internasjonalt. En rekke slike formasjoner, fra De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), til Storbritannias Socialist Workers Party og Socialist Party, til Australias Socialist Alliance og Socialist Alternative, boikotter alle enhver aksjon som tas for å forsvare Assange, for ikke å forstyrre deres underdanige relasjoner til etablissementspartiene og fagforeningene.

Kampanjen for å få løslatt Assange og Manning er uadskillelig fra kampen for et opprør mot apparatene innen politikken og fagforeningene, som søker å få holdt arbeiderklassen bundet til kapitalismen. Kampanjen for deres forsvar må bringes ut til arbeidsplassene, inn på universitetene og skolene, og ut i arbeiderklassens forsteder.

Dette er orienteringen til World Socialist Web Site og de internasjonale Socialist Equality Parties. Vi appellerer for det tetteste samarbeid med alle de som er beredt til å bekjempe de foraktede pro-imperialistorganisasjonenes byråkratiske kvelertak over arbeiderklassen, slik at hele krafen av dens makt kan slippes løs, for å få forhindret statsforfølgelsen og det truende drapet på Julian Assange.