Den aggresive amerikanske og europeiske utenrikspolitikken intensiverer faren for at stormaktskonflikt over Balkan og Midtøsten kan utløse global krig. Dette er det som fremkommer av USAs utenriksminister Mike Pompeos seks-dager-lange turné til Italia, de eks-jugoslaviske republikkene Montenegro og Makedonia og til Hellas. Etter at Trump aborterte amerikanske militærangrep mot Iran i juni, bare ti-minutter-før det fremprovoserte en fullskala krig mellom USA og Iran, fokuserte Pompeos rundreise på å true Iran og landets atomvåpenbestykkede allierte Russland og Kina.
Pompeo reiste rundt samtidig med en eksplosiv politisk krise på gang i Washington, og for landets relasjoner til de nominelle europeiske og tyrkiske NATO-«allierte». Mye av hans tid under turnéen var i stedet avsatt til spørsmål om hva han hørte under Trumps telefonsamtale med Ukrainas president Volodymyr Zelenskij, og hvorvidt det kunne brukes til å fremme impeachment-kampanjen [riksrettsgranskningen] mot Trump. Selv om Washington under Pompeo-reisen kunngjorde $ 7,5 milliarder i handelskrigstariffer mot Europa, gadd ikke utenriksministeren legge noe besøk innom EUs tre største økonomier: Berlin, London og Paris.
Kjernen for Pompeos rundreise var imidlertid en nådeløs fordømmelse av Iran, Russland og Kina, og signeringen av en amerikansk militæravtale med Hellas, rettet mot landene som ble fordømt og mot USAs angivelige NATO-allierte Tyrkia. Gransker man Pompeos bemerkninger fra lørdag i Aten, er det umulig ikke å minnes hvordan tilsvarende Balkan-konflikter, etter attentatet på den østerrikske erkehertug Franz Ferdinand den 28. juni 1914, utløste utbruddet av den første verdenskrigen.
Pompeo erklærte at Balkan «vedvarer å være et område av strategisk konkurranse». Han ga skylden for blodsutgytelse og konflikt, som er fremprovosert av tre-tiår med USA-ledede NATO-kriger i regionen, på Iran og landets allierte.
Pompeo fordømte «Den islamske republikken Iran, som med deres terror-proxies [stedfortredere] har destabilisert Midtøsten, gjort Libanon til en klientstat og har bidratt til å skape en flyktningekrise som fortsetter å påvirke Hellas frem til idag». Han fordømte også «ondartet russisk innflytelse, både innen Hellas og innen nasjonens naboer,» og Kina for angivelig «å bruke økonomiske midler for å tvinge land til vindskjeve avtaler, som kommer Beijing til nytte og lar kundene stå igjen slavebundet av gjeld».
Pompeo skrøyt deretter offentlig av hykleriet i sin egen presentasjon av pådrivet for amerikansk militær kontroll over regionen – som en uegennyttig tjeneste for Hellas. Han sa: «Hør her, det er litt egoistisk: Amerika må holde Hellas vellykket, for å sikre det østlige Middelhavet.»
Pompeos brief-for-krig er ei pakke løgner, som ikke-en-gang overbeviser utenriksministeren selv. Det er ikke Iran som har satt Midtøsten i brann, men flere tiår med NATO-kriger, amerikanske okkupasjoner av Irak og Afghanistan, og NATOs bruk av Al Qaida-styrker siden 2011 for en proxy-krig for regimeskifte i Syria. Deretter støttet Berlin og Washington et fascist-ledet kupp i Ukraina i 2014, som kastet landet ut i borgerkrig og nesten fremprovoserte krig med Russland, og som førte til et våpenkappløp i Europa.
Ansvaret for de millioner av dødsfall i disse krigene og de titalls millioner flyktninger de skapte, ligger ikke hos Iran eller Russland, men hos Washington og deres europeiske allierte.
I dag ligger Washingtons forhåpninger om militært å dominere Eurasia i ruiner. Forrige måned antydet Trump at den eneste veien til en amerikansk seier i Afghanistan var å utslette landet med atombomber. Han skrøyt av at han kunne vinne krigen «i løpet av ei uke», men ikke ville, ettersom «jeg bare ikke vil drepe 10 millioner mennesker».
Siden 2011 har Syria-konflikten utviklet seg til en proxy-krig mellom Washington, de europeiske imperialistmaktene, oljesjeikdømmene i Persiabukta og deres islamistiske og kurdiske milits-proxier på den ene siden, og den syriske regjeringen støttet av Iran, Russland og Kina på den andre. Krigen førte til et knusende nederlag for de USA-innordnede styrkene, nå drevet sammen i små lommer i Nord-Syria, og har ført til en eskalering av spenningene mellom USA og Tyrkia. Mens kurdiske militser står overfor angrep fra Tyrkia, konfronterer islamistmilitsene angrep fra de syriske regjeringsstyrkene støttet av Russland.
Amerikanske handelskrigstrusler og marineoperasjoner i Det indiske hav og i Stillehavsregionen, med sikte på å isolere Kina og stanse landets økonomiske veksten før det forbigår Amerika, har også direkte implikasjoner for Europa. Mye av Pompeos turné var viet til å angripe Kinas Belte-og-Vei-Initiativ (BRI) for utvikling av eurasisk infrastruktur. Han presset Makedonia til å droppe en BRI-finansiert motorvei og Italia til å forlate landets offisielle støtte til BRI, som ble vedtatt tidligere i år i Roma, og til å nekte det kinesiske foretaket Huawei tilgang til italiensk internettinfrastruktur.
Med uopphørlige krigstrusler mot Iran, og med sin allianse med Hellas gjør Washington det klart at de ikke vil tolerere disse tilbakeslagene, og de reagerer aggressivt med en ny opptrapping.
Opptakten til Pompeos undertegning av den amerikansk-greske militæralliansen viste økende diskusjoner innen militærkretser om en global strategisk konkurranse på Balkan, og særlig over tilgangen til greske militærbaser. I juli fortalte Geoffrey Pyatt, USAs ambassadør til Hellas, til Stars and Stripes at den amerikanske marinebasen ved Souda-bukta i Hellas, i bruk i krigen i Syria, er «så-godt-som full». Offisielle amerikanske militærrepresentanter la til at de er bekymret for kinesiske investeringer i Aten-havna Piraeus: «Skulle vi ville trekke et skip, et krigsskip, inn i Pireus, da kan Kina si nei.»
Pyatt forklarte USAs politikk på følgende måte, da han uttalte seg før Pompeos besøk: «I en tid med fornyet stormaktskonkurranse og de største hydrokarbonfunnene det siste tiåret, har denne globale korsveien mellom Europa, Asia og Afrika kommet tilbake til fronten for amerikansk strategisk tenking. Etter mange år der man tok det østlige Middelhavet for gitt, har USA gått et skritt tilbake for å ta i betraktning et hel-regjering-syn på hvordan vi fremmer amerikanske interesser ...»
Det førte til lørdagens undertegning av den amerikansk-greske gjensidige avtalen om forsvarssamarbeid. Denne fristløse avtalen, som dens tilhengere hevder ikke lenger krever gresk parlamentarisk godkjenning, ville utvide den amerikanske sjette flåtes [US Sixth Fleet] marinebase på Kreta, og opprette dronebaser i det sentrale Hellas i tillegg til opprettelsen av en militærbase og et naturgassanlegg i Alexandropouli. Denne siste basen ville tillate amerikansk naturgass å kunne skipes til Hellas for deretter å transporteres, via gassrørledninger det gjenstår å bygge, på tvers av Balkan for dermed å kunne bryte Russlands gassmonopol i regionen.
Militært truer Alexandropouli-basen både Russland og Balkan-landene, og Iran og Midtøsten. Den ville tillate Washington å sende styrker inn på Balkan uten å måtte forflytte seg inn i Svartehavet, først gjennom tyrkisk- og deretter russiskkontrollerte farvann. Den greske forsvarsanalytikeren Efthymios Tsiliopoulos uttalte til Al Jazeera at Washington med Alexandropouli-basen kunne «støtte operasjoner til Balkan langt raskere enn fra andre havner». Han la til at amerikanske tropper på greske baser er «lette å kunne utplassere» til Midtøsten.
Pentagon kunne også anvende disse basene for å blokkere skip som frakter flyktninger som prøver å flykte over Egeerhavet, fra Midtøsten til Hellas og Europa.
Samtidig med en gjenkomst av konflikter mellom Hellas og Tyrkia over Kypros og rettighetene til oljeboring i det østlige Middelhavet, tilsluttet Pompeo seg utvetydig den greske posisjonen mot Tyrkia. Pompeo understreket at han hadde møtt greske, kypriotiske og israelske embetsrepresentanter, og han sa: «Vi har gjort det klart at operasjoner i internasjonalt farvann styres av et sett av regler. Vi har fortalt tyrkerne at illegal boring er uakseptabelt.»
Det må lydes en advarsel: forberedelsene til en ny, global konflikt akselererer. Oppmuntret av en pro-krig-konsensus innen Amerikas europeiske alliertes styringsklasser, planlegger begge de vesentlige partiene i Washington å besvare krisen for amerikansk imperialismes verdensposisjon med ytterligere militær opptrapping. Nato-maktene har satt en kurs mot katastrofe som ikke kan stoppes på annen måte enn av arbeiderklassens uavhengige inngripen mot dette tiår-lange pådrivet for imperialistkrig.
Det rådde en øredøvende taushet under hele Pompeos turné om faren for en amerikansk krig med Iran, og en slik krigs implikasjoner for Europa. Teheran har imidlertid gjentatte ganger uttalt at landet vil besvare et amerikansk angrep med å bombe de amerikanske basene over hele regionen som er innenfor deres missilstyrkers rekkevidde. Dette kunne inkludere amerikanske militærbaser i Hellas, som kan rammes av langdistanseversjoner av Irans ballistiske missil Shahab-3.
Sannsynligheten for at krig skal kunne spre seg raskt er desto større på grunn av økningen i militærspenningene i Europa siden 2014-kuppet i Ukraina, med NATOs utplassering av tropper mot Russland. Siden juni har NATO-militærøvelser som samlet titusenvis av tropper funnet sted i Polen, Estland, Latvia, Litauen, Finland og Sverige, så vel som i Portugal og Skottland. Neste års 2020-øvelse Defender [Forsvarer] i Tyskland og Øst-Europa, som skal involvere titusenvis av tropper, deriblant 20 000 amerikanske, er satt til å bli det største NATO-krigsspillet på 25 år.