I et vesentlig skifte i amerikansk krigspolitikk ga Det hvite hus søndagkveld grønt lys for en tyrkisk invasjon av det nordlige Syria. Med dét er de nasjonalistiske kurdiske militsene som siden 2015 har slåss som Washingtons viktigste stedfortrederstyrker i NATO-krigen i Syria, overlatt til sin egen skjebne og hva den tyrkiske regjeringen har i beredskap, som fordømmer dem som terrorister som må blodig undertrykkes.

Det hvite hus meldte klokka 23:00 søndag, etter at Trump hadde ringt den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan, en uttalelse som erklærte: «Tyrkia vil snart gå videre med sin lenge planlagte operasjon inn i det nordlige Syria. USAs væpnede styrker vil ikke støtte, eller være involvert i operasjonen, og USAs styrker, som har beseiret det territoriale ISIS-‘kalifatet’, vil ikke lenger være i nærområdet.»

På mandag, da amerikanske tropper trakk seg fra stillinger langs den tyrkisk-syriske grensa, sa Erdoğan at det tyrkiske angrepet kunne begynne når som helst. Han erklærte: «Vi traff en beslutning. Vi sa, ‘ei natt kunne vi plutselig komme.’ Vi fortsetter med vår besluttsomhet ... Det er absolutt helt uaktuelt for oss å tolerere truslene fra disse terroristgruppene lengre.»

Med amerikansk godkjenning forbereder den tyrkiske regjeringen et blodbad mot kurdiske styrker i Syria. Washington og Ankara har blitt enige om at tyrkiske tropper skal kontrollere en sone i det nordlige Syria som er 30 kilometer dyp, langs 480 km av den tyrkisk-syriske grensa (19 miles ganger 300 miles). I denne sonen planlegger Ankara å tvangsbosette 1 til 2 millioner av de 3,6 millioner syriske flyktningene som har flyktet til Tyrkia under den åtte-år-lange stedfortrederkrigen i Syria, og Tyrkia har truet med å videreføre sin offensiv utenfor denne sonen, om de finner det nødvendig.

Det rapporteres at amerikanske tropper trekker seg tilbake fra et 100 km langt strekk langs grensa fra Tal Abyad til Ras al-Ain, for å la tyrkiske tropper angripe gjennom denne åpningen. BBC rapporterte imidlertid at i lys av Ankaras trusler om en bredere invasjon har «britiske og amerikanske spesialstyrker over flere måneder forberedt seg på en delvis, eller en fullstendig tilbaketrekning fra området dersom situasjonen eskalerer».

Den kurdisk-ledede SDF-militsen (Syriske demokratiske styrker) oppfordret kurderne til å «forsvare vårt hjemland mot tyrkisk aggresjon», og lovet «fullskala krig langs hele grensa». SDF-talsmann Kino Gabriel fordømte Det hvite hus’ uttalelse som et svik: «Uttalelsen var en overraskelse, og vi kan si det er et knivstikk i ryggen for SDF.»

SDF, som bare har 60 000 krigere mot den tyrkiske hærens 402 000 tungt bevæpnede aktive soldater, la til at militsen hadde fått «forsikringer fra USA om at de ikke ville tillate noen tyrkiske militæroperasjoner mot regionen».

Faktisk koordinerer Washington nå tett med Ankara for knusingen og massakringen av sine kurdiske «allierte», etter å ha bygd opp og bevæpnet SDF for sin egen krig for regimeskifte i Syria. I en sperrild av tweets på mandag som kommenterte hans beslutning, gjorde Trump det klart at han hadde til hensikt å ha det siste ord om hva tyrkiske tropper som angriper kurdiske militser kunne og ikke kunne gjøre.

Trump skrev: «Som jeg har uttalt sterkt før, og bare for å gjenta, dersom Tyrkia gjør noe som jeg, i min store og uovertrufne visdom, anser å være utenfor rammene, da vil jeg fullstendig ødelegge og tilintetgjøre Tyrkias økonomi (jeg har gjort det før!). De må, sammen med Europa og andre, våke over de fangede ISIS-krigerne og familiene. USA har gjort langt mer enn noen noen gang kunne ha forventet, deriblant erobringen av 100 prosent av ISIS-kalifatet.»

En amerikansk-støttet tyrkisk invasjon av Syria for å massakre kurdiske styrker ville være en grufull forbrytelse, og en vesentlig voldseskalering i en region som har blitt årelatt i flere tiår med imperialistokkupasjoner og proxykriger, fra den første USA-ledede krigen mot Irak i 1991 til NATO-kriger i Libya og Syria ble igangsatt i 2011. Det kommer bare måneder etter at Trump kalte av et luftangrep på Iran 10 minutter før de skulle iverksettes som gjengjeldelse for iranske styrkers nedskyting av en amerikansk drone i deres luftrom.

Med Iran og Russland allerede involverte i Syria for å støtte president Bashar al-Assads regime mot NATO-støttede stedfortredermilitser, reises den langsiktige faren for en militær opptrapping til en direkte konflikt mellom de vesentlige verdensmaktene. Den syriske regjeringen har gjentatte ganger fordømt tyrkiske planer om å invadere og okkupere syrisk suverent territorium. Irans utenriksminister Javad Zarif kritiserte også de tyrkiske planene, og erklærte: «Sikkerhet kan ikke skapes gjennom militæraksjoner mot Syrias territoriale integritet og suverenitet.»

Moskva signaliserte imidlertid at de foreløpig har til hensikt å samarbeide med Ankara, selv om den tyrkiske hæren invaderer Syria for å knuse kurderne. Kreml-talsmann Dmitri Peskov uttalte nøkternt at Tyrkia og Russland har en felles holdning til syrisk territoriell integritet, og han sa: «Vi håper at våre tyrkiske kolleger vil holde seg til denne posisjonen i alle situasjoner.»

Washingtons svik av deres kurdiske allierte er en ytterligere bitter leksjon om den kurdiske nasjonalismens fallitt som strategi for å fremme de demokratiske og kulturelle rettighetene til det kurdiske folket i Midtøsten. Med en befolkning spredt over Tyrkia, Syria, Irak og Iran, er den eneste levedyktige måten å fremme disse rettighetene i den internasjonale foreningen av arbeiderklassen, i en revolusjonær kamp mot imperialisme.

Historisk har imidlertid den borgerlige kurdiske nasjonalistbevegelsen – samtidig som den antok «sosialistisk» retorikk – gjentatte ganger forsøkt å fremme sin agenda ved hjelp av allianser med forskjellige imperialistmakter og borgerlige, nasjonalistiske krefter, alt fra CIA til sjahen av Iran og til Israel, i tillegg til appeller til det stalinistiske byråkratiet i Moskva. Resultatet har vært en serie av svik og fiaskoer.

I kjølvannet av den amerikanske 2003-invasjonen av Irak støttet kurdiske partier i det nordlige Irak den amerikanske okkupasjonen. Etter at det syriske regimet, med bistand fra Russland og Iran, beseiret NATO-støttede Al Qaida-tilknyttede militser, ble YPG-militsen (Kurdiske folks forsvarsenheter) Washingtons viktigste stedfortrederstyrke i USAs direkte intervensjon i Syria, gjennomført under påskudd av en krig mot ISIS – Den islamske staten i Irak og Syria.

Dette impliserte de kurdiske militsene ikke bare i USAs krigsforbrytelser i Irak og Syria, men fremprovoserte også stadig bitrere konflikter mellom Washington og det tyrkiske regimet. Ankara har historisk undertrykt den kurdiske befolkningen, og har utkjempet en blodig, tiår-lang borgerkrig mot PKK – Kurdistans Arbeiderparti. Ankara, som er skrekkslagen for at konsolideringen av en kurdisk stat innen Syrias grenser kunne føre til kurdiske separatistfølelser inne i Tyrkia selv, hadde stadig bitrere sammenstøt med Washington over Syria-politikken.

Siden Washington og Berlin støttet det mislykkede 2016-kuppet, i et forsøk på å velte den tyrkiske regjeringen og få myrdet Erdoğan, har disse konfliktene nådd en ekstraordinær intensitet.

Allerede i desember i fjor kunngjorde Trump, vel inneforstått med det dypt forankrede antikrigsentimentet i Amerika og i frykt for et ødeleggende kollaps i relasjonene til Tyrkia, en tilbaketrekning av de få tusen amerikanske troppene som jobbet sammen med SDF i Syria. Hans beslutning ble motarbeidet av Pentagon og den fremprovoserte en brannstorm av kritikk fra såvel republikanere som demokrater i Washington. Til slutt forble de amerikanske troppene i Syria, og konfliktene mellom Ankara og Washington fortsatte å eskalere.

Trump har nå jobbet frem en annen avtale med Erdoğan, der krigskrisen og hans administrasjons interne krise har nådd nye høyder. Etter at Trump kalte av angrepene mot Iran og sparket en topptalsmann for krig med Iran, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton, ble han målrettet for riksrettsgranskning av mektige fraksjoner av styringsklassen og det utenrikspolitiske etablissementet, anført av Det demokratiske partiet.

Krisen over Trumps siste tilbaketrekningsordre fra Syria gjenspeiler den reaksjonære konflikten over utenrikspolitikk som ligger til grunn for riksrettpådrivet. Ordren fremprovoserte brede fordømmelser fra Trumps motstandere, og til-og-med fra noen av hans republikanske tilhengere, eksempelvis senator Lindsey Graham. Brett McGurk, som trakk seg som koordinator for amerikansk politikk overfor ISIS, i protest mot Trumps 2018-tilbaketrekningsordre, kalte dagens ordre en «gave til Russland, Iran og ISIS».

Hva Trump angår støtter han Ankaras politisk kriminelle retningslinjer. Det inkluderer forsøket på tvungent å befolke stripa av syrisk territorium landet ville okkupere med millioner av syriske flyktninger, der de fleste av dem er av arabisk herkomst. Denne reaksjonære planen, som tar sikte på å forhindre konsolideringen av en kurdisk ministat i Syria, innebærer å tvinge millioner av arabiske sivile inn i en krigssone, med fare for å skape en varig konflikt mellom dem og den lokale kurdiske befolkningen.