Etter at Washington på søndag trakk sin beskyttelse av de kurdiske nasjonalistiske militsene som tidligere har vært de viktigste NATO-stedfortrederstyrkene i Syria-krigen, lanserte tyrkiske styrker sitt angrep mot de kurdiske styrkene over den tyrkisk-syriske grensa på onsdag. På ettermiddagen rammet luftangrep og artilleribombardement byer og militære og sivile mål, langs anslagsvis 100 kilometer av grensa fra Tal Abyad til Ras al-Ain. Tidlig torsdag morgen kunngjorde det tyrkiske forsvarsdepartementet at de hadde truffet 181 mål i løpet av den første dagen av deres invasjon av det nordlige Syria.

Rapporter om sivile tap og skader på sivile installasjoner vokste, med tyrkiske krigsfly og tung artilleribeskytning som rammet militære installasjoner, byer og omgivelsene rundt den strategiske dammen Bouzra som besørger vann til hundretusenvis av mennesker i det nordligeSyria. To sivile ble drept og to andre ble skadet i et tyrkisk flyangrep på landsbyen Misharrafa, vest for Ras al-Ain. Det var også store skader på sivile hjem i landsbyen Sikarkah, i Qamishli-området.

CNN-journalister i området rapporterte om skrekkscener der sivile prøvde å unnslippe den tyrkiske beskytningen: «Kaotiske scener utspiller seg nå, med veier tilstoppet av flyktende familier, motorsykler stablet opp med fem-til-seks personer, madrasser surret fast til bilene. Vi ser røyk på himmelen fra minst ett område som ser ut til å være i brann. Folk vet ikke hvor de skal reise, hvor de skal sove dagene som kommer, eller hva de kan forvente seg av denne tyrkiske operasjonen.»

Den kurdisk-ledede SDF-militsen [Syrian Democratic Forces], som hadde jobbet tett med amerikanske og europeiske spesialstyrker inntil siste helgen, forpliktet seg til å «stille opp mot tyrkerne, for å forhindre dem i å krysse grensa» og til å «anvende alle våre muligheter mot amerikansk aggresjon». Det rapporteres av SDF oppfordrer sine styrker fra hele det området av det nordøstlige Syria som de har holdt kontroll over, til å forflytte seg raskt til den tyrkisk-syriske grensa for å prøve å drive tilbake den tyrkiske invasjonen.

Sent på onsdag kveld bekreftet imidlertid det tyrkiske forsvarsdepartementet at landets bakkestyrker etter den innledende artilleribeskytningen hadde invadert regioner av Syria som SDF har holdt. Forsvarsdepartementet tvitret: «De tyrkiske væpnede styrker og Den syriske nasjonalhæren [Syrian National Army] har lansert landoperasjonen inn i regionene øst for Eufratelva, som del av Operation Peace Spring».

Hovedansvaret for det blodige angrepet Tyrkia har mønstret ligger hos Washington og de europeiske imperialistallierte, som helt siden Gulf-krigen mot Irak i 1991 har ført flere tiår med krig i Midtøsten, inkludert stredfortrederkrigen for regimeskifte i Syria som ble lansert i 2011.

Trump, som forrådte NATOs kurdiske stedfortredere ved å gi den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan grønt lys for angrepet, bærer direkte ansvar for konsekvensene av det. Hele det politiske etablissementet i USA og i Europa er imidlertid direkte involvert i det blodige angrepet som ble satt i spill av Trumps telefonoppringing til Erdoğan på søndag, der han trakk tilbake sine garantier om beskyttelse av de kurdiske militsene. Alle forsøk fra de europeiske og amerikanske styringselitene på å distansere seg fra denne invasjonen har en eim av hykleri.

På onsdag regnet det inn uttalelser fra hele Europa som kritiserte den tyrkiske offensiven. Etter at Boris Johnson ringte Trump meldte Downing Street en uttalelse der den britiske statsministeren erklærte Storbritannias «alvorlige bekymring for Tyrkias invasjon av det nordøstlige Syria, og risikoen for humanitær katastrofe i regionen». NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg, som skulle reise til Tyrkia for samtaler med Erdoğan, ba Tyrkia om å «handle med tilbakeholdenhet».

Den kanskje mest frastøtende uttalelsen kom fra den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian. Selv om han har spilt en sentral rolle i den franske statens utenomrettslige målrettede attentatprogram og er tett med Egypts blodstenkte diktator general Abdel Fattah al-Sisi, hevdet Le Drian å være moralsk opprørt av den tyrkiske hærens blodutgytelse. «Jeg fordømmer den ensidige operasjonen Tyrkia har lansert i Syria,» tvitret han og la til at den truer NATO-maktenes «sikkerhets- og humanitærtiltak» mot terroristgrupper i Syria.

Amélie de Montchalin, Frankrikes minister for europeiske affærer, la på onsdag kveld til at Tyskland, Storbritannia og Frankrike forberedte en fellesuttalelse «som vil være ekstremt tydelig på det faktum at vi på det sterkeste fordømmer det som er rapportert». De ber også om et fellesmøte av FNs sikkerhetsråd, bak lukkede dører.

Disse uttalelsene stinker av hykleri. Ikke bare har NATO-maktenes åtte-år-lange stedfortrederkrig i Syria hatt fint-lite-og-ingenting med «humanitære tiltak» å gjøre, men de har heller ikke noe behov for å stole på «det som er rapportert» når de formulerer deres politikk om det tyrkiske angrepet. Det er fordi de har jobbet tett med den tyrkiske regjeringen, der den lanserte sin blodige offensiv mot NATO-maktenes kurdiske «allierte» i Syria.

I Tyrkia møtte på onsdag ettermiddag utsendinger fra USA, Russland, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, NATO og FN opp i det tyrkiske utenriksdepartementet for orienteringer om det forestående angrepet.

Deretter begynte offensiven kl. 16:00 lokal tid, med Erdoğan som kunngjorde angrepet på Twitter. Han tvitret: «Våre tyrkiske væpnede styrker sammen med Den syriske nasjonalhæren har startet Operasjon Peace Spring mot terrororganisasjonene PKK/YPG og Daesh, i det nordlige Syria. Vårt mål er å utslette terrorkorridoren, som prøver å bli implementert ved vår sørlige grense, og å bringe fred og sikkerhet til regionen. ... Vi vil beskytte Syrias territoriale integritet og redde regionens befolkning fra terrorens klør.»

NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg støttet invasjonen, der han skulle ankomme Tyrkia for samtaler med Erdoğan på torsdag, fra Italia der han hadde møtt statsminister Giuseppe Conte. Stoltenberg hevdet at Tyrkia har «legitime sikkerhetshensyn» angående Syria, og sa: «Jeg har fått forsikringer om at alle tiltak de kunne treffe i det nordlige Syria vil være forholdsmessige og tilmålte.»

Samtidig med et voksende ramaskrik mot den tyrkiske invasjonen av Syria, med opprop som bredte seg internasjonalt for protester utenfor tyrkiske konsulater, trakk amerikanske offisielle toppfunksjonærer seg tilbake og distanserte seg fra offensiven. Etter at Trump kalte angrepet en «dårlig idé» benektet USAs utenriksminister Mike Pompeo amerikansk ansvar for det tyrkiske angrepet. «USA ga ikke Tyrkia grønt lys» for offensiven, løy han. Samtidig gjentok Pompeo Stoltenbergs påstand om at Ankara har et «legitim sikkerhetshensyn», for å berettige bombingen av kurderne.

Trumps beslutning om å droppe amerikanske sikkerhetsgarantier til de syriske kurdiske militsene, og med det effektivt sett gi grønt lys for en tyrkisk invasjon av Syria, viser seg nå å ha katastrofale konsekvenser. Men det er samtidig sluttprodukt av flere tiår med kriger ført av påfølgende amerikanske regjeringer, som inkluderer da Washington var styrt av Trumps demokratiske kritikere, og deres europeiske imperialistallierte. Gulfkrigen mot Irak i 1991 og NATO-invasjonen i Afghanistan i 2001 initierte tiår med Midtøsten-kriger, som har krevd millioner av liv, gjort titalls millioner til flyktninger, og har ødelagt hele samfunn.

Den demokratiske Obama-administrasjonen i Washington startet Syria-krigen i 2011, med støtte fra Berlin, London, Paris og de andre europeiske imperialistmaktene. Initielt stolte de på Al-Qaida-tilknyttede militser, som utførte bilbombeattentat og terrorangrep, som spydspissen for deres krig mot president Bashar al-Assads regime. Det var først da disse islamistiske militsene ble beseiret, og ISIS-militsen [Den islamske staten i Irak og Syria] i 2014 snudde seg mot det amerikanske marionettregimet i Irak, at Washington snudde seg til kurdisk-ledede militser som deres viktigste stedfortrederstyrke i Syria.

De kurdiske borgerlige nasjonalistene forrådte det kurdiske folket ved å underordne deres kamp for demokratiske rettigheter til amerikansk imperialismes manøvre for å dominere Midtøsten.

Mens amerikanske og europeiske medier hyllet SDF som en demokratisk alliert av NATO-maktene, innordnet SDF seg med NATO-maktenes krigspolitikk – blant annet ved å fengsle 11 000 mennesker på det territoriet de kontrollerte, under påskudd av at de var ikke-reformerbare ISIS-krigere. På onsdag kunngjorde SDF-representanter at de styrkene de hadde beordret til å fengsle ISIS-personell hadde forlatt disse postene, for i stedet å bli omdisponert til å bekjempe den tyrkiske invasjonen.

Bare få år etter at de kurdiske nasjonalistene fremsto som den viktigste amerikanske stedfortrederstyrken i Syria, har Washington ofret den, for sin siste sikksakk i Midtøsten-politikken, der de nå forflytter seg nærmere den tyrkiske regjeringen – som med vold har motsatt seg kurdisk nasjonalisme både i Syria og innen selve Tyrkia.