Tysklands fagforening IG Metall oppfordrer til allianse med regjering og konsern mot arbeidere

Tysklands fagforening IG Metall avsluttet sist lørdag sin 24. ordinære kongress. En pressemelding fra fagforeningen fastslo: «Fagforeningskongressen finner sted under forhold med stor uro og usikkerhet.» Kongressen, som ble avholdt i Nürnberg og varte ei uke, samlet nærmere 500 delegater for å diskutere hvordan de har til hensikt å respondere på denne tilstanden.

IG Metall-kongressen, for organisasjonen som med sine 2,2 millioner medlemmer liker å omtale seg som «verdens største enkeltstående fagforening», meldte sin appell til styringseliten om at de måtte imøtekomme behovene til fagforeningens betydelige byråkrati, for å forberede seg på de nødvendige angrepene på arbeiderne, dersom Tyskland skal bevæpne seg for en forestående handelskrig. For dettte formålet tilbyr IG Metall sitt apparats tjenester, 50 000 representanter i arbeidsrådene og 80 000 tillitsvalgte, for å sikre arbeidsfred i fabrikkene og få innført nedskjæringer.

«Konfliktene i verdensmarkedet øker, teknologier blir stadig mer produktive, og klimaendringer stadig mer presserende,» erklærer et dokument med tittelen «Manifest – IG Metall i en ny æra». Dokumentet la til at store transformasjoner vil kraftfullt påvirke «vår fabrikker». Det fortsatte: «Mange arbeider i jobber som ikke vil eksistere i morgen. […] Problemstillingen som reises er et anliggende av grunnleggende endring, intet mindre enn en transformering av vår økonomi, livsførsel og arbeid.» Dokumentet fortsetter med å hevde at det som står på spill er fremtiden for en «made in Germany»-industri.

IG Metall-leder Jörg Hofmann advarte allerede før fagforeningskongressen i en serie intervjuer for at opptil 150 000 arbeidsplasser bare i bilindustrien er i faresonen, på grunn av dreiningen i retning produksjon av elektrodrevne kjøretøy.

Totalt sett er millioner av arbeidsplasser i fare. Ford har i år allerede kunngjort at 12 000 arbeidsplasser i Europa skal elimineres, og at halvparten av avskjedigelsene skal skje i Tyskland. General Motors planlegger å kutte 14 000 arbeidsplasser, Audi og Daimler 10 000 hver, Volkswagen 7 000, Jaguar 5 500 og Tesla 3 000. Opel har allerede kunngjort nedskjæring av 1 100 stillinger i Tyskland. Forrige måned kunngjorde BMW at de ville kutte opptil 6 000 jobber. Porsche har siden august redusert produksjonen ved sitt Leipzig-fabrikkanlegg, som har berørt anslagsvis 500 kontraktsarbeidere.

De relaterte bransjene, inkludert produksjon av bildeler, kjemisk produksjon og stålverk, har også en usikker fremtid. Continental har kunngjort sletting av 20 000 stillinger og Schaeffler 900. Eisenmann-konkursen har rammet 3 000 arbeidere. Bayer planlegger å eliminere 12 000 arbeidsplasser over hele verden (derav 5 000 i Tyskland), mens BASF har påbegynt nedskjæringen av 6 000 jobber. ThyssenKrupp har per dags dato antydet at de vil redusere deres arbeidsstyrke med 6 000. Konsernets nye administrerende direktør Martina Merz informerte forrige onsdag imidlertid arbeidsstyrken i et brev «at vi ikke vil være i stand til å unngå (ytterligere) vesentlige stillingskutt i flere sektorer». Ved Saarstahl er det planlagt at rundt 1 500 jobber slettes. Forrige tirsdag informerte stålprodusenten Outokumpu sine arbeidsrådsrepresetanter at ytterligere 300 jobber vil bli kuttet.

Disse kunngjøringene er toppen av isfjellet. IG Metall forventer at ingen sektor vil bli uberørt. «Prosedyrer, strukturer og aktiviteter vil endres, mens bedriftskulturer og profesjonsprofiler vil bli lagt under lupen for revurdering.» Under disse betingelsene appellerer IG Metall for en sterk stat. «For dette trenger vi statlige tiltak, slik at industrielle, strukturelle, arbeidsmarkeds-, familie- og utdanningspolitiske beslutningstakere arbeider sammen.» Staten burde investere, regulere og forhindre nedskjæringer av lønningene, legger fagforeningen til. IG Metall har som mål å samarbeide med staten. «Vi vil selv aktivt omramme endringen,» skriver fagforeningen.

Forforeningen søker korporatistisk samarbeid på mange nivå: rådgivende fondsmidler for arbeidsrådsrepresentanter, særlig i små og mellomstore foretak, regionale- og endringsallianser på neste nivå opp, og medlemskap i toppkomitéene og fondene som treffer beslutninger om statlige investeringer.

IG Metalls viktigste krav er en «transformasjonsgevinst for korttidsarbeidere» som skal betales til permitterte arbeidere. I håp om at det skal dukke opp nye arbeidsmuligheter bør korttidsarbeidere omskoleres.

Mange arbeidere vil minnes hva disse begrepene betyr. Når alt kommer til alt var det med løfter om «omdannende kortvarige arbeidsrettigheter» for omskolering og kvalifikasjoner, for nye arbeisplasser og «blomstrende landskap», at industriene i det tidligere Øst-Tyskland (DDR) ble nedlagt for 30 år siden, som satte millioner av arbeidere på gata. Helt siden den gang har IG Metall håndhevet lavere lønninger og dårligere arbeidsbetingelser i øst sammenlignet med det vestlige Tyskland. Senest i forrige uke kunngjorde selskap der at de ikke har planer om å introdusere 35-timer-arbeidsuka som eksisterer i det vestlige Tyskland.

De lavere lønningene og de dårligere arbeidsbetingelsene i det østlige Tyskland og i Øst-Europa har blitt brukt av selskapene og fagforeningene som rambukk for å få innført lavere lønninger, innføringen av midlertidige ansettelser og nedleggingen av hele fabrikkanlegg på tvers av Tyskland.

Da kongressen åpnet tilbød arbeidslivsminister Hubertus Heil (SPD; Sosialdemokratene) sitt samarbeid med fagforeningen. Alle «instrumenter for arbeidsmarkedspolitikken» er klare til å respondere på den forventede krisen, bemerket han.

Den tyske forbundskansleren Angela Merkel (CDU; Kristelig-demokratene) henvendte seg til delegatene forrige onsdag for å styrke partnerskapet mellom regjeringen og fagforbundet. Det er nødvendig «at vi holder nær kontakt, gitt den nåværende utviklingen,» sa Merkel.

IG Metall arrangerte i slutten av juni en demonstrasjon i Berlin med sikte på å sikre en pakt mellom regjeringen, fagforbundet og selskapene. Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) opponerte mot denne politikken, og distribuerte en brosjyre som erklærte: «IG Metall er ikke bekymret for lønninger og arbeidsplasser, og heller ikke for økologi eller demokrati. Det ville kreve en kamp mot regjeringen og selskapene, ikke en appell til dem.»

Siden da har IG Metalls hyklerske og uærlige propaganda bare blitt intensivert og har nådd nye toppmål av absurditet. I en referanse til Marx’ og Engels’ Kommunistiske manifest avslutter IG Metall deres eget «manifest» med kravet: «Ansatte i verden, gå sammen! Ikke la dere bli spilt ut mot hverandre!»

Skriblerne for fagforbundet som er ansvarlige for slikt burde gravlegges under de utallige kontraktene inngått av IG Metall-funksjonærer og arbeidsrådsrepresentanter, som påla arbeidsplassnedskjæringer, lønnsreduksjoner og produksjonsopptrappinger for at fabrikker skulle bli nedstengt i andre land, i stedet for i Tyskland.

Det er fagforeningene, med IG Metall i spissen, som har splittet arbeidere regionalt og nasjonalt, og som har håndhevet innrømmelser som selskapene forlangte, med deres nasjonalistiske slagord om «forsvar av fabrikkanlegg». I det siste har fagforeningsfunksjonærer og arbeidsrådsledere opprettet mekanismene for å tilrettelegge for denne prosessen, deriblant hos Volkswagen og Opel. Peter Hartz, som utarbeidet Hartz-lovene som bærer hans navn, og er tiltakene som sløyet sosiale velferdsutlegg, er ikke bare SPD-medlem, men også medlem av IG Metall.

Funksjonærene i fagforeningene og arbeidsrådene blir rundhåndet betalt for sine tjenester. VWs arbeidsrådsleder Berndt Osterloh mottar årlig opp til € 750 000 [NOK 7,5 millioner], mens tidligere arbeidsrådsleder Uwe Hück ved Porsche håvet inn opp mot € 500 000 per år [NOK 5 millioner]. Berthold Huber, som i 2010 feiret sin 60-årsdag på kanslerkontoret i selskap med Merkel, VW-toppsjef Martin Winterkorn, andre konsernsjefer og arbeidsrådsledere, overtok som leder av VWs rådgivningsstyre for seks måneder under dieselskandalen.

Fagforeningenes pådriv for å integrere deres organisasjoner inn i staten har dype objektive røtter. Etter andre verdenskrig og inn på 1970-tallet var fagforeningene innen rammeverket av nasjon-staten i stand til å oppnå sosiale innrømmelser fra selskapene og staten, for å opprettholde status quo. Globaliseringen av produksjon trakk teppet vekk under denne typen nasjonalistisk og reformistisk politikk.

Med gjenkomsten av klassekampen og utbruddet av konflikter mellom stormaktene, fremfor alt siden 1991-oppløsingen av Sovjetunionen, har fagforeningene forflyttet seg stadig nærmere deres belønnere i foretakenes styrerom og i statsapparatet. De legger ikke lenger noe press på selskapsledelsen for å sikre innrømmelser for arbeiderne, men presser heller arbeiderne til å akseptere lønnskutt og nedskjæringer i sosialutgifter, for å forbedre foretakenes konkurranseevne. De har blitt omgjort til direkte redskap for selskapene og staten, alt under påskudd om å forsvare «made in Germany»-produksjon.

Den uunngåelige konsekvensen av denne nasjonalistiske politikken er handelskrig og militær konflikt. Syttifem år etter slutten av andre verdenskrig og 30 år etter stalinismens kollaps er stormaktene nok-en-gang midt i voldelige konflikter om markeder, råvarer og global innflytelse, og er beredte til å anvende atomvåpen.

Som de gjorde før både første og andre verdenskrig har fagforeningene igjen omfavnet tysk militarisme, for å kunne forsvare «made in Germany» mot deres internasjonale rivaler.

I en globalisert verden kan arbeidere bare forsvare sine rettigheter og sosiale oppnåelser ved å koordinere sine kamper internasjonalt, og ta opp et sosialistisk perspektiv.

Dette krever et brudd med fagforeningene og byggingen av uavhengige grunnplankomitéer. Disse komitéene må organisere en kamp mot fabrikknedleggelser, permitteringer og nedskjæringer i sosialutlegg, og ta opp kontakt med arbeidere ved andre produksjonslokaliteter, og i andre land.

Vi oppfordrer alle arbeidere som ønsker å slåss mot angrepene konsernene planlegger, om å ta kontakt med oss.

Loading