Opponer mot den tyrkiske militæroffensiven i Syria!

Av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale
16 October 2019

ICFI – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – fordømmer den tyrkiske invasjonen av Syria rettet mot kurdiskledede militser. Etter at Washington i forrige uke brøt med de kurdiske styrkene som hadde tjenestegjort som deres viktigste stedfortrederstyrke i Syria, er en rask og voldelig militæreskalering på gang.

Ifølge en uttalelse fra det tyrkiske forsvarsdepartementet på søndag hadde tyrkiske tropper drept 550 kurdiske tropper i løpet av offensivens fem-første-dager. Minst fire tyrkiske soldater er også døde. Det rapporteres om mange sivile tap på begge sider av den tyrkisk-syriske grensa, der granater regner ned over forsvarsløse hjem. Med den syriske hæren (SAA), støttet av Iran, som forflytter seg nordover for å møte tyrkiske invasjonsstyrker og deres Al Qaida-tilknyttede syriske «opprørs»-allierte, er Midtøsten og verden på randen av fullskala krig.

Tyrkia er kastet ut i malstrømmen produsert av tre tiår med imperialistkrig i Midtøsten. «Operation Peace Spring», som president Recep Tayyip Erdoğans regjering i Ankara kaller sin offensiv, er hverken en fredsoperasjon eller en krig mot terror. Det er en drastisk opptrapping av den åtte-år-lange krigen initiert av den CIA-orkestrerte regimeendringsoperasjonen i Syria, som nå trekker inn Amerika, Europa, Tyrkia og syriske «opprørsgrupper» på den ene siden, og Iran, Russland, Kina og det syriske regimet på den andre.

Etter at Washington og Berlin støttet et mislykket 2016-kuppforsøk for å velte og myrde Erdoğan for å ha søkt en avtale med Russland, har Ankara som mål å blokkere byggingen av en USA-støttet kurdisk stat i Syria.

Denne tyrkisk-kurdiske innbyrdeskonflikten er sluttproduktet av Midtøsten-slaktingen overvåket av Washington og deres europeiske imperialistallierte helt siden den stalinistiske 1991-oppløsingen av Sovjetunionen fjernet imperialismens viktigste militære motvekt. Siden da har Washington drept millioner i kriger basert på løgner, som USAs president Donald Trump selv nylig vedgikk på Twitter – i Irak, Afghanistan, Syria og utover. Disse krigene har fordrevet flere-titalls-millioner fra sine hjem, og skapt den største globale flyktningekrisen siden den andre verdenskrig.

Nå slår Ankara ut og søker en militaristisk løsning på fastlåste betente klasse- og etnisitetskonflikter, skapt av flere tiår med imperialistkrig. Erdoğan-regjeringen tar sikte på å gripe kontroll over det nordlige Syria, befolke området tvungent med millioner av flyktninger av syrisk-arabisk opphav som oppholder seg i Tyrkia, og derved forhindre konsolideringen av en kurdisk stat langs den tyrkisk-syriske grensa. Med denne strategien beveger det tyrkiske borgerskapet seg mot katastrofe.

Ankaras offensiv, som impliserer den tyrkiske styringsklassen i enorme krigsforbrytelser, reiser faren for eskalering til en fullskala krig mellom alle verdensmaktene.

ICFI fordømmer arresteringen av de som i Tyrkia fredelig motsetter seg denne offensiven. Den tyrkiske offensiven kommer samtidig med en global gjenoppblussing av klassekamp – med masseprotester for omveltingen av militærregimer i Algerie, Sudan og Egypt, såvel som av den nykolonialistiske amerikanske marionettregjeringen i Irak. Erdoğans regjeringsparti AKP – Partiet for rettferdighet og utvikling – er meget vel inneforstått med både den voksende folkelig misnøyen over en forringet tyrkisk økonomi og med AKPs akselererende kollaps i meningsmålingene, til under 30 prosent. I frykt for en sosial eksplosjon på hjemmebane håper partiet å drukne arbeiderklassens opposisjon i nasjonalistisk og militaristisk propaganda.

ICFI motsetter seg imperialisme hårdnakket, også dens forsøk på å fjerne Erdoğan via et kupp. Ett århundre etter at det oppsto en sekulær stat i Tyrkia, i en krig mot det imperialistiske pådrivet for å splitte opp det osmanske imperiet, har imidlertid det tyrkiske borgerskapet vist seg ute av stand til å finne noen demokratisk løsning på sine interne konflikter, enn si sikre sin uavhengighet fra imperialismen. For å få iverksatt sin offensiv søkte Erdoğan faktisk først å få sikret godkjenning fra Washington og USAs europeiske allierte, som for bare tre år siden prøvde å myrde ham.

Det eneste progressive svaret på problemene med krig, etniske konflikter og autoritært styre, ligger i å etablere et demokratisk regime og overvinne etniske splittelser gjennom arbeiderklassens revolusjonære kamp, som forener arbeidere fra alle nasjonaliteter – tyrkiske, kurdiske, arabiske, iranske og israelske – mot imperialistkrig og de regionale kapitalistklassene.

Utviklingen i Tyrkia og på tvers av hele regionen gir en ny bekreftelse på den verdensrevolusjonerende strategien utarbeidet av Leo Trotskij i hans Teori om permanent revolusjon. Borgerskapet i Tyrkia, som i alle land med en forsinket kapitalistisk utvikling, er håpløst knyttet til imperialismen og frykter arbeiderklassen, og er ute av stand til å løse noen som helst av disse problemene. Den oppgaven kan bare fullføres gjennom arbeiderklassens uavhengige kamp, der den leder alle de undertrykte deler av samfunnet mot både det innfødte borgerskapet og mot imperialismen.

Washingtons blatante svik av sine kurdiske allierte er nok en bitter lærdom om kurdisk nasjonalismes fallitt som strategi for å fremme kurdernes demokratiske og kulturelle rettigheter. Avsløringen av de kurdiske nasjonalistenes rolle i fengslingen av over 10 000 påståtte militsmedlemmer fra Den islamske stat (IS) under forferdelige betingelser, på ordre fra amerikansk og europeisk imperialisme, understreker falskheten i deres påstander om å føre tilsyn med et demokratisk regime i det nordlige Syria.

Det kurdiske folket er spredt over Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Den eneste levedyktige strategien for å forsvare deres demokratiske rettigheter, som for det tyrkiske folket, er en felles revolusjonær kamp av arbeidere av alle etnisiteter, for å ta statsmakten og bygge De forente sosialistiske stater av Midtøsten og Sentral-Asia.

De reaksjonære posisjonene inntatt av hele det politiske etablissementet i Tyrkia, eksponerer den blindgata kapitalismen har kommet til enden av i Midtøsten. Opposisjonspartiet CHP – Det republikanske folkepartiet, som er den tyrkiske styringsklassens tradisjonelle parti for krig – har støttet Erdoğans offensiv, og prøvd å få dysset arbeidere i søvn om faren for militæreskalasjon med spekulasjoner om at en avtale kan utarbeides med det syriske regimet.

Dette eksponerer den reaksjonære rollen spilt av den tyrkiske middelklassens pseudo-venstrepartier, som stilte seg bak CHP mot Erdoğans AKP i årets lokalvalg. Mens EMEP [Arbeiderpartiet] oppfordret til «permanent enhet» med CHP, stilte ÖDP [Frihet og Solidaritet] sin partileder som CHP-kandidat. De bærer politisk ansvar for CHPs tiltak for å utvise syriske flyktninger fra byene partiet regjerer, og nå for Tyrkias invasjon av Syria.

Det kurdisk-nasjonalistiske HDP [Folkenes demokratiske parti] oppfordrer «internasjonale entiteter» til å «ta ansvar», og komme til de kurdiske militsenes støtte. Men disse «internasjonale entitetene» de kurdiske nasjonalistene appellerer til er Pentagon, CIA, Det demokratiske partiet og deres allierte i Europa. Det disse entitetene har ansvar for er tiår med massemord.

Samtidig som ICFI kompromissløst forsvarer kurdiske og andre undertrykte mennesker i Midtøsten gir partiet ingen støtte til de kurdiske borgerlige nasjonalistene. Det katastrofale resultatet av den amerikansk-kurdiske alliansen i Syria – deriblant krigsforbrytelsene utført i Raqqa og andre syriske byer under den såkalte krigen mot ISIS – bekrefter den trotskistiske kritikken av borgerlig nasjonalisme: den har kun tjent til å splitte Midtøsten langs etniske skillelinjer og forrådt regionens befolkning ved å underordne den til imperialismen.

Samtidig som de har anvendt «sosialistisk» retorikk har de kurdiske borgerlige nasjonalistene historisk søkt allianser med imperialistiske og borgerlige makter, fra CIA og Israel, til sjahen av Iran og det stalinistiske Moskva-byråkratiet. Dette har produsert en serie katastrofer. Jalal Talabanis PUK [Patriotiske union av Kurdistan] og Massoud Barzanis KDP [Det kurdisk demokratiske parti] støttet motsatte sider, og sloss mot hverandre, i Iran-Irak-krigen fra 1980 til 1988. De kurdiske nasjonalistene, inkludert tyrkiske PKK [Kurdistans Arbeiderparti], ønsket den illegale USA-ledede 2003-invasjonen av Irak velkommen – selv om Washington stilltiende hadde støttet Bagdads undertrykking av et kurdisk opprør etter Gulf-krigen i 1991.

De kurdiske nasjonalistene har nå falt som offer for bitre taktiske konflikter mellom Ankara og Washington over Syria. Ankara støttet NATO-krigen og bevæpnet islamistmilitsene som Washington brukte som sine sjokktropper. Men Ankara steilte da NATO-imperialistmaktene, etter de Al Qaida-tilknyttede militsenes nederlag, vendte seg til YPG [Folkets beskyttelsesenheter], som er PKKs syriske grein.

Over en tid førte AKP-regjeringen fredssamtaler med PKK, i håp om å bruke det til å styrke sin hånd i Irak og Syria, og for å desorisere opposisjonen i arbeiderklassen innenriks. Men da YPG begynte å tjene som den ledende styrken i SDF-militsen [Den syriske demokratiske styrke], som var NATOs vesentligste stedfortrederstyrke i Syria, avbrøt Ankara samtalene. Samtidig med økende konflikter mellom Washington og Ankara over Tyrkias utvikling av bånd til Russland, har dette endelig ført til en blodig konfrontasjon [showdown].

Arbeiderklassen ville betale en forferdelig pris hvis den tillot seg å bli trukket inn bak de militære operasjonene til de rivaliserende kapitalistmaktene i Midtøsten. Dens tilnærming må utvikles langs en helt annen akse. Med arbeiderklassens utviklende kamp på tvers av hele regionen er den avgjørende oppgaven den politiske foreningen av arbeiderklassen av alle nasjonaliteter, til en felles revolusjonær kamp mot imperialistkrig.

Den srilankiske trotskistbevegelsens kamp for Permanent revolusjon og for De forente sosialistiske stater av Sri Lanka og Tamil Eelam, i kontekst av De forente sosialistiske stater av Sør-Asia, er av dyp relevans for den eksplosive krisen i Syria. Socialist Equality Party (Sri Lanka) motsatte seg utrettelig det srilankiske borgerskapets militærundertrykking av tamilene, uten å tilpasse seg eller kapitulere for de tamilske nasjonalistene. Denne historikken for prinsippfast kamp for sosialistisk internasjonalisme peker veien fremover i en proletarisk kamp mot den økende faren for verdenskrig i Midtøsten.

Den avgjørende politiske oppgaven er fortsatt byggingen av arbeiderklassens revolusjonære partier, seksjoner av ICFI, i Tyrkia og på tvers av hele regionen, for å lede arbeiderklassen i kampen for De forente sosialistiske stater av Midtøsten og Sentral-Asia.