En 12-dager-lang masseprotestbevegelse – som inkluderte massemarsjer av arbeidere, urbefolkninger og studenter, en tre-dager-lang nasjonalstreik, utbredte veisperringer og okkuperingen av viktige oljefelt – tvang sent på søndag den USA-støttede administrasjonen til Lenín Moreno til å annullere elimineringen av drivstoffsubsidier, som var diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF).
Beslutningen betyr ikke at IMFs reformer er av bordet for godt, men bare at den ekvadorianske styringsklassen, i liga med USA og europeisk imperialisme, kjøper seg tid for å formulere en ny strategi for å få pålagt ruinerende innstramminger.
Etter Morenos kunngjøring fra kystbyen Guayaquil, dit hans regjering hadde trukket seg tilbake, gikk gatene i hovedstaden Quito fra å være slagmark over til massefeiring, med sang, musikk, opptog og fyrverkeri, som feiret kanselleringen av tiltakene etter de tunge oppofrelsene fra arbeidernes og småbøndenes side. Ifølge Ecuadors ombudsmannskontor etterlot represjonen i alt 8 mennesker døde, 1 340 såret og 1 192 arresterte.
På tirsdag falt drivstoffprisene, som hadde steget dramatisk. Etaten tillagt forvaltingsansvar for transportavgifter sa de skulle samles for å formalisere opphevingen av de nylige prisforhøyelsene. Skolene og nasjonalkongressen åpnet igjen etter nesten to ukers nedstengning, mens regjeringen uttalte at alle statlige oljefelt ville gjenoppta operasjoner i løpet av uka.
Morenos nye dekret gjør det imidlertid klart at styringsklassen bare søker et bedre fotfeste for å få eliminert drivstoffsubsidiene, og at de organisasjonene som fremforhandlet retretten vil spille en nøkkelrolle i den neste offensiven, mens de klubber gjennom en ny arbeidslivsreform og andre sosiale nedskjæringstiltak som også ble kunngjordt den 2. oktober. Disse kreftene blir avslørt som lojale tjenere av utenlandsk kapitals og det lokale finansoligarkiets interesser.
Arbeiderne og de slitende massene i Ecuador og internasjonalt må bruke pusterommet til å trekke nøkterne lærdommer av denne erfaringen. Denne månedens begivenheter viser at enhver kamp mot sosial ulikhet og diktatur må baseres på kampen mot imperialisme, og å få styrtet hele systemet med kapitalistutbytting på en internasjonal skala. Arbeidernes, småbøndenes og ungdommens genuine spontanraseri kan være tilstrekkelig til å tvinge styringsklassen til en midlertidig retrett, men for å transformere samfunnet på et grunnlag av egalitær sosialisme, er et revolusjonært trotskistisk lederskap nødvendig.
Tilbaketrekkingen av «dekret 883» som eliminerte drivstoffsubsidiene resulterte etter en runde med samtaler mellom Moreno, hans kabinett og urbefolkningslederskapet frontet av CONAIE, konføderasjonen av urbefokninger, som ledet an protestene i partnerskap med fagforeningene og flere opposisjonspartier.
Regjeringens brytepunkt var disse organisasjonenes advarsel om at de ikke klarte å holde lokket på det sosiale raseriet.
Denne frykten førte først til at fagforeningene den 4. oktober kalte av den nasjonale streiken. Transportfagforbundets leder Abel Gómez erklærte: «Når vi analyser situasjonen i landet, den kaotiske situasjonen transportsystemet er i, og etter å ha uttrykt vår uenighet med regjeringen… bekjentgjør transportarbeiderne, bevisste sitt ansvar, for det ekvadorianske folk at vi avslutter vår streik.»
Under den første fjersynskringkastede timen av søndagens samtaler – FNs meklere ba deretter mediene forlate for de påfølgende tre timene – uttalte CONAIE-president Jaime Vargas, synlig rystet: «Jeg blir presset av grunnplanet. ‘Hvor mye betaler regjeringen deg?’ spør de.»
Leonidas Iza, sjef for urfolksbevegelsen i Cotopaxi, var enda mer eksplisitt: «Vi ser ikke tingene objektivt. Til-og-med vi ble overrasket over antallet mennesker. Jeg tror ikke [eks-president Rafael] Correa kunne mobilisere sånn. ... Ingen vil ha krig, men vi må løse problemene nå, og det avhenger av hvem som styrer Ecuador.»
Opphevelsen av dekretet demonstrerer at styringsklassens største frykt er at arbeidere og småbønder skal bryte seg løs og frigjøre seg fra organisasjonene som gjennom tiår har kanalisert all opposisjon inn bak den ene eller den andre fraksjonen av borgerskapet.
Styringsklassen kaster ikke bort tid for å få mobilisert sjikt av den pro-kapitalistiske «opposisjonen» for å få satt ei ny felle, for bedre å få undertrykt klassekampen og tilrettelagt for sin dreining i retning av diktatur. CONAIEs Jaime Vargas uttalte på tirsdag til Sputnik: «Vi vurderer å stille som et politisk alternativ for valget i 2021; det er dét folket ber om, det er ikke jeg som sier det. Vi ville samle alle sektorer i det ideologiske sentrum og på venstresiden.»
I forkant av samtalene på søndag kom det amerikanske utenriksdepartementet med en uttalelse som fordømte protestene som den «voldelige kampanjen som pågår, som forvitrer ekvadorianernes hardt opparbeidede velstand, og som bare kommer de antidemokratiske kreftene til gode». Deretter tvitret Michael Kozak, USAs viseutenriksminister for den vestlige hemisfære, på mandag at den nylig inngåtte avtalen «vil bidra til å bringe stabilitet tilbake til landet».
Hentydningen til «antidemokratiske krefter» refererer til Morenos påstander om at masseprotestene var støttet av Rafael Correa og den venezuelanske regjeringen.
Under de siste-to-ukene støttet USA åpent Morenos morderiske statsvold, med en unntakstilstand som suspenderte demokratiske rettigheter, og med utplassering av hæren og et portforbud i hovedstaden Quito, med militærkontroll over «strategiske» bygninger, havner og broer.
Styringskretsenes tiltakende forflytning i retning av et fullverdig diktatur ble eksponert på mandag ved arresteringen av pro-Correa politikeren Paola Pabón og politiets angrep på hovedkvarteret til Correas parti Borgernes revolusjon. Tre opposisjonspolitikere og deres partnere ble i løpet av helgen innvilget asyl i den meksikanske ambassaden i Quito. Borgerrettighetsgrupper rapporterte i forrige uke at grupper av demonstranter ble ført til Quitos politiforlegninger, og flere rapporter og bilder publisert på sosialmedier fordømte regjeringstortur.
Dessuten refererte Sputnik sist fredag opposisjonspolitikere som indikerte at 13 journalister hadde blitt fengslet og at staten «intervenerte» for å slå ned på ni mediekilder. Dette inkluderte et politiangrep mot Pichincha Universal for «oppfordring til splittelser». På lørdag ble den Venezuela-tilknyttede fjernsynskanalen TeleSUR tatt av lufta. Journalister ble så åpenlyst overfalt av statsstyrker at selv regjeringen utstedte en fordømmelse.
Denne utviklingen bekrefter World Socialist Web Sites perspektiv og prinsipielle forsvar av WikiLeaks-grunnleggeren og redaktøren Julian Assange, som står overfor en potensiell fengselsstraff på 127-års fengsel i USA for å ha avslørt USAs krigsforbrytelser og antidemokratiske intriger internasjonalt. Dagen etter at Ecuadors regjering tillot britisk politi å arrestere ham i Ecuadors London-ambassade den 11. april, skrev WSWS: «Det er frykten for fremveksten av klassekampen, kombinert med voksende opposisjon mot kapitalisme, som tvinger styringselitene til å demontere alle demokratiske rettigheter, inkludert ytringsfriheten, som forfølgelsen av Assange er det mest groteske eksempelet på.»
Under Correa-administrasjonen publiserte WikiLeaks en amerikansk diplomatmelding fra oktober 2009, som forklarte følgende: «Mens blandede signaler gjør samarbeid mer utfordrende, har [den amerikanske] ambassaden utviklet en strategi for å opprettholde samarbeidet med det ekvadorianske militæret. Der vi anvender erfaringene fra vårt fornyede samarbeid med det ekvadorianske nasjonalpolitiet, vil vi besørge at presset bygges opp internt innen det ekvadorianske militæret mot GOEs [Government of Ecuador] politiske ledelse, for den brede kvalitetsbaserte bistanden bare USG [US Government] gir.»
Siden den gang har Moreno invitert tilbake CIA, FBI og US Office for Security Cooperation [Det amerikanske kontoret for sikkerhetssamarbeid] til landet, i tillegg til at han tildelte Pentagon en militærbase på Galapagos-øyene.
Forsvaret av Julian Assange, som blir forfulgt for det formål å få brakt til taushet enhver eksponering av nye imperialistforbrytelser og for å støtte undertrykkingen av sosial opposisjon, er avgjørende i kampen for sosial likhet og mot diktatur. Dette er tilfelle under Moreno, som det var under Correa eller vil være under enhver annen fraksjon av det nasjonale borgerskapet, som har fått sin avhengighet av global finans og dens imperialistinstitusjoner fullstendig eksponert.