Perspective

Nei til knefall-avtalen! Ta GM-streiken ut av UAWs hender!

Med den tentative avtalen som United Auto Workers annonserte på onsdag går kampen til 48 000 bilarbeidere ved General Motors inn i en ny fase. Hvis deres kamp ikke skal beseires må arbeiderne mobilisere mot UAW, som kollaborerer med bilselskapene for å få innført en kontrakt som ville sette en ny skala for utbytting for generasjoner fremover.

Wall Street-investorene som står bak General Motors har gjort sin holdning til avtalen helt klar. «Vi opprettholder vår formening at blir dette ratifisert, da er det et ganske solid resultat for GM,» sa analytikeren Joseph Spak. «Avtalens finansielle implikasjoner ser ikke så tyngende ut.»

Rapporter om at president Trump onsdag var på telefonen med Marry Barra, GMs administrerende direktør, og med Gary Jones, UAW-presidenten, viser hele styringsklassens ekstreme følsomhet for utfallet av denne streiken. Et nederlag for GM-arbeiderne ville ikke bare sette standarden for arbeidskraftskostnader i hele den amerikanske økonomien, det ville representere et stort nederlag for hele arbeiderklassen.

Streikende ved GMs motoranlegg Flint Engine

For bare ei-uke-siden hevdet UAW i en uttalelse at GM siden dag-én ikke hadde forhandlet i god tro. Og likevel, nå etter mer enn 33 dager i streik, presenterer UAW arbeiderne en kontrakt som i nesten alle henseender er identisk med GMs opprinnelige forslag fra september.

En unnvikende UAW-kommunikasjonsdirektør Brian Rothenberg løy åpenlyst under en pressekonferanse ved GMs hovedkontorer Renaissance Center i downtown Detroit. Etter å ha erklært at kontrakten «ikke bare ville få slutt på perma-temps i industrien, men på tvers av hele landet» [o. anm.: ‘temp’: midlertidig ansatt; ‘perma-temp’: vedvarende midlertidig], skjulte han bevisst det faktum at UAW hadde sanksjonert en enorm utvidelse av lavtlønte, som-det-passer ansatte [‘at-will employees’].

Rothenberg ble tvunget til å erkjenne at det heftig publiserte «løftet» fra GM om å investere milliarder i USA og «ansette eller opprettholde» 9 000 arbeidere, faktisk ikke er inkludert i kontrakten og bare er så mye varm luft.

Arbeidernes respons på kontrakten er overveldende negativ. Motstanden mot avtalen som bilarbeidere har uttrykt på sosialmedier, er bare én indikasjon på et bryggende opprør mot UAW.

I frykt for et opprør bestemte UAW seg for å holde arbeidere på streikevaktene under avstemmingsprosessen. Men fagforeningen tvinger arbeidere til å stemme på kontrakten i en akselerert prosess, som ikke gir dem tid til å studere detaljene eller til å diskutere avtalen seg imellom. Hele kontrakten ble ikke-en-gang tilgjengeliggjort for medlemmene av nasjonalrådet av lokale fagforeningsfunksjonærer [GM National Council] som var sammenkalt til Detroit, tilsynelatende av frykt for at den kunne lekke ut til medlemskapet.

Inntil den fullstendige kontrakten er bekjentgjort forblir de verste delene av avtalen ukjente. Men de offisielle «høydepunktene» som ble publisert av UAW på torsdag avslører allerede massive innrømmelser:

* Tre av de fire fabrikkanleggene GM i fjor planla nedlagt vil forbli stengt. Dette inkluderer det historiske Lordstown-fabrikkanlegget, som en gang sysselsatte 4 500 arbeidere. Det anslås at så mange som 25 000 tilstøtende arbeidsplasser kan bli eliminert i Youngstown-området, som allerede er rammet av avindustrialisering, fattigdom og opioid-epidemien. Detroit-Hamtramck-anlegget vil på et-eller-annet uspesifisert tidspunkt bli ombygd for produksjon av en ny modell elektrodrevet pickup, med bare en brøkdel av antallet arbeidere som opprinnelig var ansatt ved anlegget.

* Arbeidere vil bare få to lønnsøkninger på tre prosent i løpet av fireårskontrakten, som ikke vil klare å holde tritt med inflasjonen, og som ytterligere vil senke basislønnssatsen i reell kjøpekraft.

* Mer enn 2 000 høyere-betalte «veteran»-arbeidere [‘legacy’-status] blir skjøvet ut av fabrikkene innen februar neste år, ved hjelp av sluttkontrakter dekket av ordningen «Special Attrition Program».

* Avtalen gir en blankosjekk til GM for antallet temps de ansetter ved sine fabrikkanlegg, og krever bare at enhver beslutning skal «godkjennes» av UAW.

* Temps vil bli ansatt i heltidsstillinger etter tre-år-«sammenhengende» ansettelse. Denne formuleringen innebærer at vikarer som blir permitterte og ansatt på nytt, vil begynne forfra igjen.

* Vedlegg K, klausulen fra 2015-kontrakten som muliggjorde de hemmelige «intensjonsavtalene» [MoU; ‘Memorandum of Understanding’] som sanksjonerte erstatningen av heltidsarbeidere med kontraktører i Lordstown og Lake Orion, er blitt «forbedret» til «[å identifise] muligheter for å opprettholde arbeid og legge nytt arbeid til UAW-organiserte GM-lokaliteter,» dvs. utvidet bruk av kontraktører ved mindre lønnsomme fabrikkanlegg.

* Avtalen oppretter det nye fellesorganet Nasjonalekomitéen for avansert teknologi [‘National Committee for Advanced Technology’], sammensatt av arbeidstyrken og selskapsledelsen, for å «diskutere konsekvensene av fremtidige teknologier» for GMs arbeidsstyrke.

* [Det fellesopererte opplæringssentret] UAW-GM Center for Human Resources, avslørt av den føderale korrupsjonsgranskningen som en pøl av bestikkelser og smøring, vil bli opprettholdt men skal omdøpes. Den nåværende bygningen blir avviklet og solgt. Mens selve fellesprogrammene skal beholdes skal de innkvarteres i et nytt anlegg, betalt av GM.

Mange bilarbeideres oppriktige men feilaktige forhåpninger om at det kombinerte presset fra de forestående føderale korrupsjonsanklagene og grunnplanets militans ville tvinge UAW til å slåss har vist seg å være en illusjon.

Helt fra starten av fulgte UAW en klar strategi for å slite ned arbeidere på streikevaktene, for å påtvinge dem et nederlag. Det er grunnen til at UAW holdt arbeidere ved Ford og Fiat Chrysler i arbeid, håndhevet en total informasjonsblokkade og sultet ut GM-arbeiderne med $ 250 uka i streikelønn.

UAW søkte også å få isolert GM-arbeiderne fra deres brødre og søstre internasjonalt ved å promotere giftig «America-first» nasjonalisme.

Etter at ei gruppe meksikanske GM-arbeidere fikk sparken for modig å nekte å akseptere opptrapping av produksjonen under streiken i USA, og appellerte direkte til amerikanske bilarbeidere om støtte, responderte UAW med å kreve omdisponering av produktlinjer fra meksikanske GM-anlegg over til USA. Denne vippe-sagingen av arbeidere i forskjellige land gjør det mulig for globale selskaper som GM å sette arbeidere opp mot hverandre i et kappløp-mot-bunnen.

UAW forsøker å få stengt ned streiken akkurat på det punktet der den begynner å sammenfalle med bredere deler av arbeidere, og det reiser muligheten for en felles kamp av hele arbeiderklassen. Den foreløpige avtalen ble kunngjort dagen før rundt 30 000 lærere i offentlige skoler skulle ut i streik i Chicago. Forrige helg fikk GM-arbeiderne selskap av arbeidere i kobbergruvene og ved smelteverkene i sørvest [Kentucky og Arizona] og av UAWs Mack Truck-Volvo-arbeidere på østkysten, som også gikk ut i streik.

I alle disse kampene spiller fagforeningene den samme identisk rollen. Lærerfagforeningen Chicago Teachers Union (CTU), som kalte en streik først etter at den var «uunngåelig», søker åpent å få begrenset den til så kort varighet som mulig. CTUs forræderi av den forrige streiken i 2012 banet vei for nedleggelsen av dusinvis av skoler håndhevet av Chicagos daværende byrådsleder Rahm Emanuel, tidligere stabssjef i Obamas Hvite hus.

Av deres egen opptreden har fagforeningene demonstrert at de ikke kan reformeres. De har avslørt deres egen essens som bestukkede redskaper for selskapsledelsen, og de er organisk fiendtlig innstilte mot interessene til arbeiderne som de hevder å representere.

GM-arbeidere må nå trekke de relevante lærdommer og ta initiativet ut av UAWs hender.

Et «nei»-avstemmingsresultat er påkrevd. Men dét er ikke i-seg-selv tilstrekkelig. UAW ville respondere på en avvisning av avtalen med å forskanse seg på sin kampanje, med løgner og intimidering, slik organisasjonen gjorde etter avvisningen av Chrysler-kontrakten i 2015.

Bilarbeidernes presserende oppgave er å danne egne fabrikk-komitéer på grunnplanet, for å ta kontroll over kampen. Disse komitéene må stille følgende krav:

* Ingen avstemming uten tid til å studere kontrakten! Arbeidere må kreve tilgang til den fullstendige kontrakten, ikke bare de falske «høydepunktene», og de må få minst ei-hel-uke til å studere den før de stemmer. Arbeidere må avholde brede, demokratiske diskusjoner om kontrakten, utenfor fagforeningens innsyn og kontroll.

* For grunnplanets tilsyn med avstemmingsprosessen! Bilarbeidere må insistere på at deres grunnplankomitéer har myndighet til å føre tilsyn med stemmegivningen, for å sikre at det ikke er noen fylling av valgurner eller annen rigging av avstemmingen, slik det antas å ha skjedd under ratifiseringen av Ford-kontrakten i 2015.

* Utvid streiken til Ford og Fiat Chrysler! Foren dere med arbeiderklassen i forskjellige land! Grunnplankomitéene må være basert på prinsippet om internasjonalisme – at arbeidere overalt har de samme grunnleggende interessene.

* Komitéene må formulere sine egne krav for streiken, inkludert en lønnsøkning på 40 prosent, restaurering av COLA [‘Cost of Living Adjustments’; dvs. indeksregulering] for nåværende og pensjonerte arbeidere, avskaffelsen av fler-nivå lønns- og rettighetssystemet, øyeblikkelig konvertering av alle temps til heltidsarbeidere med full lønn og rettigheter, gjenåpning av alle nedstengte fabrikkanlegg og gjeninnsettingen av permitterte arbeidere.

* Bilarbeidere må forsvare de modige GM-arbeiderne i Silao i Mexico, og kreve gjeninnsetting av de som ble sparket for å ha støttet den amerikanske streiken.

Angrepene fra General Motors i USA er del av styringsklassens globale strategi. Bilselskapene forbereder og implementerer allerede et blodbad mot arbeidsplasser, som del av styringselitenes bestrebelser på å organisere en ytterligere omfordeling av rikdom fra arbeiderklassen opp til de rike.

Kampen mot GM er en kamp mot kapitalismen. GM-streiken kan og må transformeres til en mektig politisk bevegelse av arbeiderklassen, bevæpnet med et sosialistisk program, inkludert omdanningen av den globale bilindustrien og Wall Street-bankene til offentlige virksomheter under arbeiderklassens kollektiv eierskap og demokratiske kontroll.

Loading