Samtidig som den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan på tirsdag fløy til den russiske feriebyen Sotsji for et toppmøte med president Vladimir Putin om krigen i Syria, meldte Berlin og Washington hårreisende trusler om fullskala krig i Midtøsten.

I Washington, hvor en bitter debatt utspiller seg over Trumps Midtøsten-politikk, truet utenriksminister Mike Pompeo for krig med Tyrkia, en NATO-alliert og vesentlig regional militærmakt. Spurt om sin reaksjon på den tyrkiske militæroffensiven mot kurderne svarte Pompeo: «Vi foretrekker fred fremfor krig. Men i tilfelle det er behov for kinetisk handling eller militær handling, da skal du vite at president Trump er fullt beredt til å iverksette den handlingen.»

Det mest aggressive forslaget kom imidlertid fra Berlin, der Tysklands forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer kalte for en massiv EU-styrke for å okkupere det nordlige Syria, som angivelig skulle jobbe koordinert med Russland og Tyrkia. «Mitt forslag er at vi må opprette en internasjonalt kontrollert sikkerhetssone, med involvering fra Tyrkia og Russland,» sa hun. «Jeg mener dét ville være en sterk politisk og diplomatisk respons fra de europeiske NATO-maktene.»

Under dette forslaget ville titusenvis av tropper fra Tyskland, Storbritannia, Frankrike og andre EU-stater bli mobilisert, i EUs største utenlandske okkupasjonsstyrke på flere tiår. Roderich Kiesewetter, en tidligere tysk stabsoffiser som tjenestegjør som utenrikspolitisk spesialist for Kramp-Karrenbauers regjeringsparti CDU [Den kristelig-demokratiske union], estimerte at 30 000 til 40 000 tropper ville bli involvert.

Kramp-Karrenbauer skulle argumentere for sitt forslag på onsdagens NATO-forsvarsministermøte i Brüssel.

Dette forslaget vitner om det siste tiårets gedigne forflytning til høyre av offisiell europeisk politikk. For første gang siden nazistenes fall i 1945 foreslår Berlin en internasjonal militæroperasjon; tidligere støttet Tyskland kriger lansert av Washington, Paris eller andre makter. Siden Berlin imidlertid begynte å remilitarisere den tyske utenrikspolitikken, kort etter at Washington trakk seg fra bombingen av Syria i 2013, har tyske politikere og ekstreme høyreorienterte akademikere uopphørlig fremmet militarisme, i sine bestrebelser på å overvinne den dypt forankrede folkelige opposisjonen.

Samtidig med en militæroppbygging over hele Europa har Frankrike og Sverige kunngjort sine tidsplaner for gjeninnføring av verneplikt. Samlet har EU-maktene for de kommende årene lovet å pøse hundrevis av milliarder av euro inn i sine militærapparaterer. Kramp-Karrenbauers kommentarer viser at denne militæroppbyggingen ikke har som mål å gjøre Europa trygt for demokrati mot utenlandsk invasjon, men for å forberede EU-maktene til å føre egne nykoloniale kriger i oljerike regioner som er vesentlige for deres strategiske interesser.

Imperialistkretser både i Amerika og Europa er i harnisk over de militære og finansielle fordelene som kan tilfalle Russland, Iran og Kina etter deres egne nederlag i Syria. Et nylig essay fra den amerikanske tankesmia Brookings Institution beklaget det på følgende måte: «Utsiktene til lukrative gjenoppbyggingsavtaler har utløst ei flodbølge av interesse fra myndigheter og foretak som ønsker å profittere på ødeleggelsene i Syria. Regimets nærmeste allierte, Russland og Iran, har vært de mest prominent begunstigede i gullrushet for Syrias gjenoppbygging, med Kina ikke langt etter.»

Ettersom det eskalerer en handelskrig mellom Washington og EU, med trusler fra begge sider om milliarder av dollar i handelskrigtariffer, utdypes også de geostrategiske splittelsene mellom USA og EU. EU-maktene vurderer imidlertid også nederlaget for NATOs islamistiske og kurdiske proxy-styrker [‘stedfortredere’] i Syria, og seieren for det russisk-støttede syriske regimet til president Bashar al-Assad, som en trussel mot deres strategiske interesser og verdensposisjon. Der Berlin prøver å fremme sine egne uavhengige interesser, gjør landet det – foreløpig – under det stadig tynnere og mer ustabile dekket av NATO-alliansen.

Det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel advarte i en artikkel med tittelen «Hva den syriske fiaskoen betyr for Midtøsten og Europa», som følgende: «Nå som USA har trukket seg fra det nordlige Syria, deler en trio av autokrater landet opp mellom seg. … Sjelden har én enkelthandling i global politikk utløst en-så-rask begivenhetskjede som USAs uttrekning fra Syria i forrige uke.»

Der Spiegel kalte Trumps kurdiske politikk «en verdensmakts opphør», og fortsatte: «Det foregår et vaktskifte i Syria. Vesten har overgitt seg. Europeerne og amerikanerne har flere ganger fordømt grusomhetene i Syria, men de har gjort lite for å forhindre dem. I mellomtiden fremstår despotene – Assad, Erdogan og Putin – som seierherrene. Og konsekvensene vil merkes langt utenfor Midtøsten.»

EU-fordømmelser av Midtøsten-despoter stinker av hykleri. Det enkle faktum er at imperialistmaktene nå står overfor et ydmykende nederlag i Midtøsten, hvor de bærer ansvaret for flere tiår med kriger lansert på grunnlag av løgner og provokasjoner, som eksempelvis påstanden om at det irakiske regimet hadde masseødeleggelsesvåpen, anvendt for å berettige 2003-invasjonen av Irak.

En generell tilbaketrekning av NATO-styrker pågår nå på tvers av Syria og Irak, der Washington og deres europeiske allierte har vært involvert i blodige plyndringskriger helt siden NATO ledet 1991-Gulf-krigen mot Irak. Samlet sett har disse krigene drepte eller såret millioner, og gjort titalls-millioner mennesker til flyktninger. Den hastige tilbaketrekningen av de gjenværende amerikanske troppene fra det nordlige Syria fører nå til et vell av protester.

Befolkningen i syriske landsbyer som konvoier av amerikanske pansrede kjøretøy passerte gjennom kastet tomater eller egg på dem, eller som det rapporteres, ble det ropt slagord og fordømmelser etter dem for å ha forrådt Washingtons kurdiske allierte. Etter at de krysset grensa til Irak ble de samme konvoiene møtt med ytterligere protester, og oppfordringer på engelsk: «Fuck off».

Et ytterligere slag for den amerikanske militærposisjonen i Midtøsten kom fra det nykoloniale marionettregimet i Irak, som ble opprettet av USAs krig i 2003. Nå nærmere innordnet med Iran, vakler dette regimet under skandalen av sin blodige undertrykking av masseprotestene i Irak ved begynnelsen av denne måneden, der irakiske tropper drepte 121 personer – skutt i hodet og kroppen. Dette kommer også samtidig med ei bølge av pågående masseprotester i Libanon.

Plutselig, på tirsdag, meldte det irakiske regimet en kontraordre til den amerikanske forsvarsministeren Mark Espers påstand om at de amerikanske troppene som forlater Syria skulle forbli i Irak for å bekjempe terroristgrupper. Den irakiske hæren meldt en klar uttalelse om at amerikanske styrker bare har tillatelse til å passere gjennom Irak for å forlate, og ikke til å forbli der.

Berlins forslag om EUs militære okkupasjon av det nordlige Syria er, ikke mindre enn Pompeos åpne trussel om fullskala krig med Tyrkia, en oppfordring til en enorm opptrapping av imperialistisk vold i Midtøsten. Forslaget innebærer faren for en direkte militærkonfrontasjon med Russland, en vesentlig atomvåpenbestykket makt, med styrker allierte med den syriske regjeringen. EU-forslaget ville uunngåelig kollidere, ikke bare med militær opposisjon i regionen, men med voksende protester og antiimperialistiske sentimenter blant Midtøstens arbeidere og ungdom.

Mens Kramp-Karrenbauer foreslo å koordinere sin utplassering med offisielle russiske og tyrkiske embetsrepresentanter, var det på tirsdag alle indikasjoner på at Moskva motsatte seg det. Spurt om Berlins forslag unnvek Kremlin-talsmann Dmitri Peskov saksanliggendet, og antydet at Moskva overhode ikke-en-gang hadde vurdert muligheten. «Dette er et nytt initiativ, det er ingen klar stilling til det. Man må se på det,» sa han.

Den tyske statskringkasteren Deutsche Welle intervjuet imidlertid Ruslan Mamedov fra tankesmia Det russiske råd for utenrikspolitikk, som helt åpent erklærte: «Det offisielle russiske standpunkt er at alle utenlandske tropper må forlate Syria. Jeg tror ikke at noen form for sikkerhetssone under felles kontroll av EU-land og Russland vil kunne utvikles.»

Når det gjelder Erdogan deltok han i et syv-timers-møte med Putin i Sotsji, med sikte på å få eliminert de gjenværende NATO-støttede militsene i Syria, og å unngå krigsutbrudd mellom de tyrkiske og syriske troppeenhetene som nå opererer i umiddelbar nærhet av hverandre langs deres felles grense. Den resulterende avtalen, som derpå ble godkjent av president Assad etter en telefonsamtale med Putin, deler den syrisk-tyrkiske grensa inn i soner patruljerte av tyrkiske tropper der militæraksjoner mot kurdiske krigere kan videreføres dersom de ikke forlater, og et område som felleskontrolleres av syriske grensevakter og russisk militærpoliti. Angivelige IS-krigere fra Den islamske staten skal holdes i de fangeleirene de har blitt holdt i, under forferdelige forhold av de NATO-støttede kurdiske troppene. Til slutt bekrefter overenskomsten også Adana-avtalen fra 1988 som forplikter Syria til ikke å være vertsland for tyrkiske PKK-styrker – Kurdistans Arbeiderparti – som Tyrkia har ført en flere-tiår-lang krig mot.

Russlands utenriksminister Sergei Lavrov markerte Moskvas avstand til Washington og USAs europeiske allierte som har hatt tropper i Syria: «Vi ser ikke særlig spesielt på USA og deres holdning. Den holdningen er ganske variabel og motstridende, og selvfølgelig er koalisjonen ledet av USA i Syria illegal. Det er velkjent.»