På fredag kunngjorde United Auto Workers (UAW) at den foreslåtte kontrakten med General Motors var ratifisert med 57 prosent oppslutning, og det avsluttet den 40-dager-lange streiken til rundt regnet 46 000 bilproduksjonsarbeidere.

Avtalen med GM er den siste i en serie UAW-besørgede konsesjonskontrakter, som strekker seg 40 år tilbake i tid. Avtalen tillater selskapet massivt å utvide den midlertidig ansatte arbeidsstyrken på lave lønninger og videreføring av nedleggelsen av tre fabrikkanlegg og et anlegg for bildeler: sammenstillingsanlegget Lordstown i Ohio; girkasseanleggene i Warren og Baltimore; og Fontano-distribusjonssenteret for bildeler i California.

GM-arbeidere motsatte seg bredt og i vrede avtalen fra det øyeblikket UAW ga ut sine «høydepunkter» for den tentative kontrakten den 18. oktober. I løpet av streiken deltok mange hundre arbeidere på nettmøter arrangert av WSWS, for å diskutere hvordan de skulle organisere kampen mot selskapets og UAWs fordringer.

For å overvinne denne motstanden iverksatte UAW sine innleide PR-representanter, spesialister i sosialmedier og foretak-spinndoktorer, og fagforeningen utplasserte funksjonærer over hele landet for å sikre avtalen med en kombinert anvendelse av løgner og trusler på feilbenevnte «utdanningssamlinger». På en bredt delt Facebook-video [lenke til engelsk tekst, som inneholdt en video som nå er utilgjengelig] tilkalte funksjonærer fra den lokale fagforeningsavdelingen UAW Local 1853 i Spring Hill i Tennessee, politiet mot arbeidere som for ei uke siden førte kampanje for en «nei»-stemme mot avtalen.

Mange arbeidere har reist tvil [lenke til engelsk tekst] om legitimiteten for UAWs stemmetelling- og avstemmingsprosedyrer, særlig de store «ja»-stemmeandelene som er rapportert fra anlegg der en betydelig motstand var kjent, eksempelvis fra Flint Truck Assembly. Som én arbeider kommenterte på UAWs Facebook-side: «Jeg er ganske sikker på at UAW-medlemskapet IKKE ratifiserte denne kontrakten, i mine siste-24-år, hver gang medlemmene stemte nei gikk kontrakten likevel gjennom!»

Uansett hvilken rolle direkte svindel kan ha spilt, er det ingen tvil om at en vesentlig andel av arbeiderne som stemte «ja» gjorde det fordi de ikke hadde noen tillit til at UAW ville respondere på en avvisning av den foreliggende avtalen med en som var noe bedre. De så ikke noe poeng i å ta på seg ytterligere belastning når de visste at de bare ville bli presentert med en resirkulert versjon av samme avtalen.

UAWs «ratifisering» av avtalen løser ingenting. Kontrakten er ikke mer legitim enn de som tidligere har vært fremforhandlet av de bestukkede agentene fra «Solidarity House» [o. anm.: benevnelsen for UAW-hovedkvarteret]. Dersom UAW på kort sikt har lyktes med å tvinge selskapets fordringer gjennom har det skjedd på bekostning av fagforeningens desto større diskreditering blant arbeiderne.

Scenen er satt for et showdown med arbeiderne ved Ford og Fiat Chrysler.

Ford, som UAW har valgt som sin neste «målskive», vil søke innrømmelser og kostnadsbesparelser for å matche eller overgå de fra GMs permitteringer og anleggsnedleggelser. Kristin Dziczek fra pro-konsern bransjeanalysebyrået Center for Automotive Research uttalte på fredag til Wall Street Journal: «Dette mønsteret er ganske kostbart [for Ford og FCA] fordi en av de store tingene GM vant er å få stengt ned anlegg som vil spare dem milliarder. De to andre selskapene ønsker ikke å stenge ned noen fabrikkanlegg. Dersom du ikke vil stenge ned anlegg, hva er da gevinsten for selskapet?»

I en uttalelse på fredag kastet Ford ned hansken til arbeidere, og sa at de søker å «få styrket sin konkurranseevne» i sin neste kontrakt. Bransjeanalytikere har spekulert i-flere-uker på om Ford er ute etter å få redusert sine helsetjenestekostnader, beregnet til å toppe med $ 1 milliard neste år, ved enten å øke beløpet arbeidere må betale i egenandeler, eller ved innføringen av begrensninger i tilgangen til helsetjenestene.

Mens Wall Street reagerte positivt på avsluttingen av GM-streiken, og sendte GMs aksjekurs opp 2,57 prosent innen markedsslutt på fredag, har markedet samtidig hamret Fords aksjeverdi gjennom det siste året. Administrerende direktør [CEO] Jim Hackett er under press for å få fremskyndet løftene om å pålegge selskapet hans proklamerte «financial fitness» [‘finansielt god helsestatus’] gjennom permitteringer og reduksjon av kostnadene på arbeidskraftsiden.

Bilgigantene, og de vesentlige finanshusene som står bak dem, søker å få brukt utviklingen av nye teknologier – deriblant elektrodrevne kjøretøy og kunstig intelligens (AI) – for å få omstrukturert den globale bilindustrien og få pålagt arbeidere enda større utbyttingsnivå. Sentrale aspekter ved avtalen med GM er UAWs tilsyn med bruken av vikarer og midlertidig ansatte [‘temps’] og etableringen av et felles selskap-fagforbund «Nasjonalråd om avansert teknologi» [‘National Committee on Advanced Technology’], som markerer nye milepæler for UAWs integrering inn i selskapsledelsens strukturer.

GM-streiken, den lengste nasjonale bilarbeiderstreiken i USA på nesten 50 år, har objektiv sett en betydning langt forbi det umiddelbare avtaleresultatet. Den internasjonale oppblomstringen av klassekamp har brutt ut i det fri, blant en avgjørende del av den industrielle arbeiderklassen i USA, med effekter som vil vedvare å gi gjenklang.

Men dersom arbeidere skal få stoppet den ytterligere ødeleggelsen av deres jobber og levestandarder og få forhindret lignende nederlag ved Ford, Fiat Chrysler og andre steder, da må de trekke følgende nødvendige konklusjoner:

1. Det må dannes grunnplankomitéer uavhengige av fagforeningene.

UAW er ikke på noen måte en arbeiderorganisasjon, men snarere en forskanset arm av foretaksledelsen, som fungerer stadig mer åpent som et de facto vikarbyrå. Så lenge den forblir med kontroll over avtaleforhandlingsprosessen vil den fortsette å forsøke å pålegge knefallavtaler, med ubotelige konsekvenser for arbeidere og deres familier: nedlagte fabrikker, tapte jobber, fattigdomslønninger, disintegrerende rettigheter og stadig farligere arbeidsbetingelser.

Det er på overtid for at arbeiderne danner sine egne organisasjoner. Arbeidere på hver et GM-, Ford- og Fiat Chrysler-fabrikkanlegg og på hver en arbeidsplass må holde møter og velge fabrikk-komitéer på grunnplanet, blant de mest pålitelige arbeiderne.

Disse komitéene må utarbeide krav som faktisk tilsvarer det arbeiderne trenger. Og de må etablere kommunikasjonsnettverk innen bilindustrien, som inkluderer bildelprodusentene, og med andre deler av arbeidere som trer inn i kamp, inkludert de 32 000 lærerne og skoleansatte som er i streik i Chicago og med de 2 000 kobbergruvearbeiderne som har gått ut i Texas og Arizona.

2. Hver en av arbeidernes kamper må ledes av en internasjonal strategi.

GM-streiken, en komponent i det globale oppsvinget av klassekampen, har avslørt den økende erkjennelsen blant arbeiderne for behovet for internasjonalt samarbeid.

Tidlig i streiken trosset GM-arbeidere i Silao i Mexico modig deres egen fabrikkledelses krav om opptrapping av produksjonshastigheten og overtidsarbeid, og nektet å bli brukt som vektspaker mot arbeiderne i USA. Underlagt ei bølge av oppsigelser og andre trakasseringer appellerte de for støtte fra sine brødre og søstre i Amerika.

Deres stillingstaken vekket en kraftig respons blant arbeidere i USA, som leste om deres kamp gjennom WSWS Autoworker Newsletter. Nettmøtene som ble holdt av WSWS har fått en stadig mer eksplisitt internasjonal karakter, og samlet arbeidere fra USA, Mexico, Canada, Brasil, India og andre steder.

Dette organiske behovet for internasjonal solidaritet og samarbeid må nå heves til et høyere nivå. Den globale integreringen av produksjonen, og av arbeiderklassen, er et objektivt faktum. Det krever at arbeidere må vedta sin egen internasjonale strategi, og koordinere sine kamper over landegrensene og bevisst avvise nasjonalismen som fagforeningene og det politiske etablissementet promoterer.

3. Kampen for arbeiderklassens interesser krever et sosialistisk perspektiv og et politisk parti.

GM-streiken var ikke bare en ren kontraktskamp. I forsvaret av sine interesser reiser arbeiderne grunnleggende spørsmål om hvem som styrer samfunnet og for hvilke formål. Som Karl Marx og Friedrich Engels, grunnleggerne av den moderne sosialismen, skrev: «Hver klassekamp er en politisk kamp.»

Kapitalistklassen opererer på bakgrunn av en utarbeidet strategi. Slusingen av stadig større summer til Wall Street for å støtte opp finansmarkedene krever en intensivering av utbyttingen av arbeiderklassen, som er opphav og kilde for all profitt. Helt spesielt har selskapene fore å gjøre midlertidig arbeid med lave lønninger og uten rettigheter, til den nye normen.

Over hele verden drives masser av arbeidere og ungdommer ut i kamp av konsekvensene av fire tiår med sosial kontrarevolusjon: uopphørlige og forverrende innstramminger, autoritært styre og krig.

Ingen av aspirasjonene til de som kommer i kamp kan oppfylles under kapitalismen. Det er et system som er basert på den brutale utbyttingen av arbeiderklassens arbeidskraft, som underordner alle spørsmål til det nådeløse pådrivet etter profitt. Og det er et system som støttes av begge partiene i USA – baåde Det demokratiske og Det republikanske partiet – og av deres kolleger internasjonalt.

For å sikre noen som helst av sine behov er det nødvendig at arbeidere bygger et eget politisk parti og slåss for sosialisme: for opereringen av samfunnet for å imøtekomme arbeiderklassens sosiale behov, og ikke finansoligarkiets profittinteresser.

Vi oppfordrer arbeidere til å trekke de nødvendige konklusjonene: Bli med i partiet som slåss for dette perspektivet – Socialist Equality Party – og bygg et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen.