Regissert av Alfonso Gomez-Rejon; skrevet av Michael Mitnick
«Som 32-åring kjempet jeg naturen inn i et glass» – Thomas Edison om sin oppfinnelse av lyspæra.
En første versjon av The Current War, regissert av Alfonso Gomez-Rejon – som fokuserer på sammenstøtet mellom den legendariske amerikanske oppfinner-forretningsmannen Thomas Edison og George Westinghouse, på slutten av 1800-tallet – ble vist på Toronto International Film Festival i september 2017. Filmens skjebne ble deretter knyttet opp med dens produsent Harvey Weinstein, som påfølgende måned ble kastet ut i en sexskandale og deretter eksilert fra Hollywood.
Filmen, som var planlagt lansert i november 2017 og med Weinsteins navn fremtredende i rulletekstene, forsvant deretter så godt som helt fra offentlighetens oppmerksomhet. The Current War ble til slutt kjøpt av etterfølgeren til The Weinstein Company, som i sin tur solgte de amerikanske distribusjonsrettighetene til et annet selskap. Gomez-Rejon fikk etter en betydelig kamp kontroll over filmen (med bistand fra Martin Scorsese, filmens executive producer), skøyt flere nye scener og kuttet 10 minutter fra 2017-versjonen, som han mente hadde kunstneriske eller strukturelle vansker han helt og holdent har beskyld Weinstein for.
Gomez-Rejon, født og oppvokst i Laredo i Texas, hadde så absolutt all rett til å få bestemme over sitt verks endelige beskaffenhet, men det å gjøre bred publisert anvendelse av, og trekke veksler på Weinsteins fjerning som måten han fikk «reddeŧ» sitt verk reflekterer ikke spesielt fordelaktig på regissøren. Man har en fornemmelse av at dersom The Current War [‘Strømkrigen’] hadde hatt noe mer overbevisende og sosialt kritisk å si om den amerikanske industrikapitalismens fødsel, kunne han ha funnet en «høyere vei» for å forsvare sin film.
Uansett, de forskjellige endringene har ikke endret filmen fundamentalt, og heller ikke i vesentlig grad påvirket dens samlede styrker og svakheter.
The Current War finner som nevnt sted i løpet av de to siste tiårene av det nittende århundre. To kraftoverføringssystemer for elektrisitet konkurrerte på det tidspunktet om dominans i USA. «Strømmenes krig» involverte Edison og Westinghouse, i tillegg til Nikola Tesla, den bemerkelsesverdige serbisk-amerikanske oppfinneren, for å avgjøre hvorvidt likestrøm (DC) [‘Direct Current’] eller vekselstrøm (AC) [‘Alternate Current’] skulle bli standarden.
Edison og hans Edison Electric Light Company fremmet likestrømssystemet (DC), der den elektriske strømmen går kontinuerlig i én retning, mens Westinghouse (Westinghouse Electric Company) og Tesla fremmet vekselstrømssystemet (AC), der strømmen veksler periodisk.
Filmens tittel spiller på medienes originalbenevnelse for konflikten («War of Currents») mellom disse titanene. Der filmen åpner på 1880-tallet har Edison (Benedict Cumberbatch) allerede utviklet den første glødepæra.
Kalt «Trollmannen fra Menlo Park» [‘The Wizard of Menlo Park’] etter hans industriforskningsanlegg i New Jersey, 40 kilometer fra New York City, sikrer Edison den økonomiske støtten til den pære-nesede finansmannen J.P. Morgan (Matthew Macfadyen) for å belyse fem Manhattan-kvartaler. Edison ansetter deretter den strålende matematikeren og ingeniøren Tesla (Nicholas Hoult) for å bistå til å løse likestrømmens vesentlige problem, det vil si energitapet ved overføring over avstander.
I mellomtiden har Westinghouse (Michael Shannon), en industrimann fra Pittsburgh, i samarbeid med sin sjefingeniør Frank Pope (Stanley Townsend), begynt et vellykket arbeid med vekselstrøm – den formen for elektrisk distribusjon som skulle råde grunnen i fremtiden.
Det går ikke lang tid før Tesla forlater Edison, etter at han ikke fikk sine lovede $ 50 000 fra sistnevnte. Etter en mislykket forsøk på å opprette sitt eget firma slår Tesla etter hvert sine kompetanser sammen med Westinghouse. (I 1883 utviklet Nikola Tesla «Tesla-spolen», en transformator for endring av elektrisitet fra lavt til høyt spenningsnivå.) Snart har Westinghouse mer enn halvparten så mange generatorstasjoner som Edison. Kappløpet om hvem som skal ta føringen for den voksende elektrisitetsindustrien er nådeløs og voldsom.
Edison forsøker å forhindre sin rival og begynner å hevde at Westinghouse-systemet er dødelig. Edison kunngjør: «Det er så sikkert som døden at Westinghouse vil drepe en kunde innen seks måneder etter at han har satt inn et system av enhver størrelse.» Kort etter mottar Edison et brev fra en tannlege i Buffalo som ber om hjelp til å skape et mer humant instrument for fullføring av dødsstraffen: den elektriske stol! Men Edison har allerede insistert på at «den enheten jeg aldri vil bygge er den som tar et menneskeliv.»
I dette tilfellet trumfer imidlertid konkurransen prinsippene. Edison opererer underhånden for å diskreditere Westinghouse, og jobber bak kulissene for å knytte den elektriske stolen til Westinghouse, og farene med vekselstrøm (AC). Edison proklamerer offentlig og falskt at død ved electrocution [‘ved anvendelse av strømstøt’], er en handlingen som er ensbetydende med å bli «Westinghoused».
På et visst tidspunkt fusjonerer Morgan, som nå kontrollerer Edisons selskap, det sistnevnte med Thomson-Houston Electric Company for å danne General Electric, og skyver dermed Edison til side. Til syvende-og-sist viser Westinghouse seg som det suksessfulle foretaket i strømkrigen, og foretaket vant kontrakten for Verdensutstillingen Chicago World’s Fair i 1893, og installerte senere hydroelektrisk kraftproduksjon ved fossefallene Niagara Falls – Teslas brainchild [‘ambisjon og geniale bragd’].
The Current War er lærerik og livlig, styrket av talentene til Cumberbatch og Shannon ganske spesielt. Den gir et spennende glimt inn i det moderne amerikanske industrisamfunnets fødsel. Filmen hevder at Edison utviklet det første industrielle forskningslaboratoriet – Menlo Park – ikke først og fremst for selvforherligelse eller fortjeneste, selv om dette var faktorer, men for å fremme menneskelige fremskritt.
Filmen skal æres for å ta et sterkt standpunkt mot dødsstraffen. Den presenterer den første henrettelsen i den elektriske stol, av William Kemmler (Conor MacNeill) i Auburn i New York i august 1890. Henrettelsen varte i åtte forferdelige minutter. Westinghouse skulle senere kommentere at «de ville ha gjort det bedre med ei øks.» En reporter som var vitne til hendelsen hevdet at det var «et forferdelig skue, langt verre enn henging».
Skuespillerne Katherine Waterston som Marguerite Erskine Westinghouse og Tuppence Middleton som Mary Stilwell Edison i støtteroller, bærer sin egen vekt i styrkingen av dramaet. Ingeniøren Samuel Insull (Tom Holland) er effektiv som Edisons ledelsesmotpart. I følge Institutt for energiforskning [Institute for Energy Research] ble Insull kjent som «en Henry Ford for den moderne elektrisitetsindustrien». Insull skulle også bli en skruppelløs forretningsmagnat, og interessant nok, senere en av inspirasjonene for karakteren Charles Foster Kane i Orson Welles’ Citizen Kane.
Samlingen av personligheter i The Current War er bemerkelsesverdig – Edison, Westinghouse, Tesla, Insull, Pope og andre. Dette var store skikkelser i en æra av store størrelser, mange av dem totalt hensynsløse og rovgriske. Borgerkrigens ødeleggelse av slaveriet som institusjon åpnet for en periode med massiv industriell vekst i USA (eksempelvis vokste stålindustrien fra 1870 til 1913 med en årlig hastighet på 7 prosent).
Filmens fokusering på Edison-Westinghouse feiden blir litt kjedelig, og kanskje litt unnvikende. Det spesielle fokuset når et visst punkt, og går ikke mye dypere. Generelt presenterer The Current War spennende og suggererende materiale, men vet ikke helt hva å gjøre med det. For eksempel er Gomez-Rejons ahistoriske påstand om at Edison-Westinghouse rivaliseringen «fortoner seg som en 1800-tallsversjon av Steve Jobs versus Bill Gates» ikke særlig nyttig.
Er den legitime fascinasjonen for denne industriteknologiske historien bundet opp til en mistillit til, eller en avsky overfor den nåværende gjengen av «business-ledere» i USA, så å si hver-og-en av dem en spekulant, finansmann, Wall Street-parasitt? Det er vanskelig å si, men filmskapernes behandling av 1880- og 1890-tallet utelater den sentrale produktivkraften som oppsto i denne epoken – arbeiderklassen. I en film som behandler, eller presenterer bilder av mange fenomener, fra elektrifisering til de transkontinentale jernbanene, fra fonografen til utviklingen av kino, fra dødsstraffen til Verdensmessen, er epokens sosiale eksplosivitet (uttrykt i hendelser som den store jernbanestreiken [Great Railroad Strike] i 1877, Haymarket-opptøyene i Chicago i 1886, Homestead-stålstreiken i 1892 og Pullman-streiken i 1894) utelatte. Beklageligvis er ikke dét overraskende, i et arbeid av en filmskaper beskrevet som «en protégé av Scorsese».
Ikke desto mindre, mens filmen har en tendens til bare å berøre overflaten av denne rike og vitale historien, er The Current War tankevekkende i sin presentasjon av en rekke ikoniske skikkelser som bisto med innledningen til det moderne samfunn, med alle dets dype motsetninger.
Det er verdt å minnes Teslas optimistiske tale ved åpningsseremonien ved Niagara Falls den 12. januar 1897: «Vi har mangt et monument fra tidligere tidsaldre; vi har palassene og pyramidene, de greske templene og kristendommens katedraler. De er eksempler på menneskers skaperkraft, nasjonenes storhet, kjærligheten til kunst og den religiøse hengivenheten. Men monumentet ved Niagara har noe helt eget, mer i samsvar med våre nåværende tanker og tendenser. Det er et verdig monument for vår vitenskapelige tidsalder, et ekte monument for opplysning og fred. Det betyr underkastelsen av naturkreftene til tjeneste for mennesket, avsluttingen av barbariske metoder, avlastingen av millioners savn og lidelser.»