Perspective

Twitters forbud mot politisk reklame: Et nytt trekk for sensur av internett

Twitters administrerende direktør Jack Dorsey kunngjorde på onsdag at hans selskap vil forby all politisk reklame på plattformen. Dorsey sa at annonsering «medfører betydelige risikoer for politikken, da den kan brukes til å påvirke stemmegivning som påvirker livene til millioner».

Kunngjøringen kommer samtidig med en stadig mer aggressiv kampanje fra de amerikanske etterretningsagenturene, kongressdemokrater og mediene for å pålegge sensur, under påskudd om «faktasjekking».

Twitters handling er politisk reaksjonær, og med vidtrekkende konsekvenser. Den konverterer et privatforetak, underlagt utallige politiske og økonomiske pressfaktorer, til en voldgiftsmann for det som kan, eller-ikke-kan, skrives og publiseres.

Twitter og Facebook anskaffet seg massepublikum ved å tilrettelegge for fri flyt av informasjon. Men etter å ha oppnådd dette publikumet bruker de sin makt til å utføre sensur på regjeringens vegne.

Dorseys handling har i mediene blitt gunstig presentert i motsetning til Facebooks adm. dir. Mark Zuckerbergs holdning, som offentlig har opponert mot oppfordringer til sosialmedieselskapene om å forby eller «faktasjekke» politiske annonser.

«Jeg mener det ikke er riktig av et privatforetak å sensurere politikere eller nyheter, i et demokrati,» sa Zuckerberg i en tale ved Georgetown University i forrige måned. «Å forby politiske annonser favoriserer de sittende, og hvem enn mediene velger å dekke.»

Zuckerberg er neppe en foregangsfigur for forsvaret av demokratiske rettigheter. Men her har han tilfeldigvis kommet med et korrekt poeng. Som respons på disse uttalelsene har han fått en Kongress som griller ham langt hetere enn Boeings adm. dir. Dennis Muilenburg ble, som representerer et selskap som er ansvarlig for 346 personers død med 737 Max 8-flystyrtene.

Hans uttalelser har også ført til en strøm av fordømmelser i New York Times, Washington Post og på de kringkastede fjernsynsnettverkene, som i årevis har ført en kampanje for å få sensurert internett.

Argumentet er konstruert med bruk av en velkjent teknikk. Ulike eksempler på falsk informasjon eller potensielle løgner refereres, også fra Donald Trump, som en farlig trussel. Disse brukes så for å rettferdiggjøre helskala sensur av politiske ytringer, som først-og-fremst og uunngåelig vil rettes mot venstresiden.

En tilsvarende metode ble anvendt etter terrorangrepene den 11. september 2001. I boka The Lesser Evil [‘Det mindre ondet’] publisert i 2004, erklærte Michael Ignatieff at «en terroristisk nødsituasjon» kan «kreve at vi iverksetter tiltak for å forsvare demokratiet, som vil avvike fra demokratiets egne fundamentale forpliktelser til verdighet».

Hva ville regjeringen måtte gjøre, hevdet han, dersom den fanget en terrorist som hadde kritisk informasjon om et forestående angrep? Ville ikke alle metoder, inkludert tortur, være nødvendige for å fremskaffe kunnskapen nødvendig for å «redde liv»? Hva er ikke tillatt for å stoppe «soppskyen»? Konsekvensene av disse argumentene ble realisert i fangehullene Abu Ghraib og Guantanamo Bay.

Nå blir det samme påskuddet kokt opp på nytt: En angivelig overhengende trussel mot demokratiet – «falske nyheter» – anvendes for å berettige de mest vidtrekkende angrepene på demokratiske rettigheter.

Det som er slående, og faktisk enda mer enn under Bush-administrasjonen, er i hvilken grad «liberale» og øvremiddelklassesjikt i og rundt Det demokratiske partiet har blitt rekruttert inn i denne kampanjen.

I en kronikkartikkel publisert av Times på torsdag skrev manusforfatter Aaron Sorkin – som burde vite bedre – at «vanvittige løgner pumpet inn i vannforsyningen» ødelegger «de viktigste beslutningene vi treffer i fellesskap». Disse løgnene «har en veldig reell og utrolig farlig effekt på våre valg og våre liv og våre barns liv».

Alexandria Ocasio-Cortez, førsteårsrepresentant i Kongressen, og medlem av Demokratiske sosialister i Amerika, krevde tidligere denne måneden at Facebook måtte «ta ned løgner». Hennes tankeløse og uvitende argumenter, som bare blottlegger et fullstendig fravær av demokratisk bevissthet, anvendes for å legitimere en sensurkampanje.

Den underliggende antakelsen er at defineringen av hva som er sannhet og hva som er «gale løgner», er en rent objektiv prosess, som er uten tilknytning til klasse eller sosiale interesser. Som Leo Trotskij forklarte er faktisk borgerlig politikk av natur bygd på løgner, som tjener til å dekke over de dype motsetningene i kapitalistsamfunnet.

Hvem skal gis myndighet til å bestemme hva som er sannheten? Gigantforetak med intime tilknytninger til staten, som Google, Facebook og Twitter? Eller publikasjoner som New York Times og Washington Post, som fungerer som talerør for etterretningsagenturene? Eller skal det kanskje være etterretningsagenturene selv?

Bill Keller, tidligere redaktør for Times, advarte en gang for at internett har undergravd rollen til «portvokterne» – det vil si institusjonene som sjekker informasjonen publikum har tilgang til.

Disse «portvokterne» er faktisk ikke politisk nøytrale. Ifølge Times er for eksempel alle som stiller spørsmål ved omstendighetene bak Jeffrey Epsteins død involvert i grunnløse «konspirasjonsteorier». De som opponerer mot etterretningsagenturenes antiRussland-narrativ – som har vært brukt for å berettige internettsensur – sprer «falske nyheter».

Konsekvensene av denne typen argumenter blir kanskje mest krasst avslørt av Times-spaltisten Thomas Friedman.

Angående Zuckerbergs uttalelse om at «folk burde få se selv» hva politikerne sier, erklærer Friedman: «Å ja, ikke sant, som om gjennomsnittsborgere etter år med kondisjonering av ansvarlig journalistikk er i stand til å avklare sannheten i enhver politisk annonse fra antakelsen om at påstandene kanskje bare er påfunn.»

«År med ... ansvarlig journalistikk!» Friedman tar sine lesere for tullinger. For seksten år siden tjente Friedman som propagandist for Bush-administrasjonens krig i Irak, der han promoterte Det hvite hus’ løgner om «masseødeleggelsesvåpen», samtidig som han erklærte at han «ikke har noe problem med en krig for olje».

I 2017 erklærte Friedman at «bare en tosk ikke ville stille-opp-for» den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman. Et drøyt år senere beordret bin Salman personlig Washington Post-bidragsyteren Jamal Khashoggi oppsag i biter ved et saudisk konsulat.

Antakelig burde de som angrep Friedman for hans rolle i promoteringen av statens løgner vært sensurert for å «spre løgner».

Hva angår de som burde bestemme hva som er sant skriver Friedman: «Diplomater, etterretningsoffiserer og embetsrepresentanter» er «menneskene som opprettholder regelverket – og besørger uavhengig forskning og fakta – som gjør vår regjering legitim».

Det vil si at regjeringens oppgave, gjennom dens «etterretningsoffiserer», er å besørge de «fakta» som får statborgerne til å tro at regjeringen er legitim.

Hva skal gjøres med de menneskene som har avslørt de «fakta» som «etterretningsoffiserer» mener ikke bør være offentlige? De skal ende opp som Julian Assange og Chelsea Manning og vansmekte i fengsel, og de publikasjonene som distribuerer deres avsløringer skal knebles.

La oss kalle ting ved deres virkelige navn. Dette er ikke annet enn sensur. New York Times opererer i businessen salg-av-løgner. Og publikum begynner å bli lei av det, så Times ønsker å forhindre dem fra å ha noe noe valg.

Siden 2016-valget har de amerikanske etterretningsagenturene tatt til orde for internettsensur under påskudd av å slåss mot «falske nyheter». Hovedmålet med denne kampanjen har ikke vært Trump, men heller venstreorienterte, antikrig og progressive nettsteder og organisasjoner. I 2017 kunngjorde Google at de ville fremme «autoritative» nyhetskilder fremfor «alternative synspunkter», hvilket førte til et enormt fall i søketrafikk til venstreorienterte nettsteder. Facebook og Twitter fulgte etter og fjernet venstreorienterte brukerkontoer og sider med millioner av følgere.

Under uopphørlig press fra demokratene og etterretningsagenturene vil disse selskapene bare intensivere sin offensiv mot venstreorienterte, antikrig og sosialistiske organisasjoner.

Loading