Masseprotestene i Chile har sett millioner trosse militærets tilslag og avvise Sebastián Piñera-administrasjonens hule løfter om innrømmelser. Chiles styringsklasse responderer ikke bare med vedvarende politiundertrykking, men forsøker også å undertrykke dette oppsvinget ved å kanalisere bevegelsen inn bak løfter om å endre 1980-konstitusjonen opprettet under general Augusto Pinochets diktatur.

Med Kongressen som nå diskuterer etableringen av en Konstituerende forsamling, og Piñera som hevder han er «åpen for å diskutere en endring av Konstitusjonen», og med foretaksmediene som fremmer denne kursen som en måte å få «deaktivert» protestene på, er det klart at det fundamentale målet er å nedkjempe arbeidernes og ungdommens demokratiske og sosiale forlangender.

Det revolusjonære arbeiderpartiet (PTR) [Partido de Trabajadores Revolucionarios], som publiserer avisa La Izquierda Diario og innehar ledende posisjoner i noen fagforeninger, spiller sin rolle i å så demokratiske og reformistiske illusjoner med disse manøvrene, samtidig som partiet bistår det stalinistiske Kommunistpartiet i Chile (PCCH) og valgalliansen Bred Front [Frente Amplio] i samme bestrebelsen.

De chilenske protestene er del av en internasjonal gjenkomst av arbeideres militans mot sosial ulikhet, og markerer en ny fase i det to-år-lange oppsvinget av klassekampen i Chile. Dette har omfattet en 44-dager-streik ved verdens største kobbergruve Escondida, en 36-dager-streik av havnearbeidere i Valparaiso, den største streiken i landets historie av 17 000 Walmart-arbeidere, og en 51-dager-lang lærerstreik.

Med påleggingen av unntakstilstand og utplasseringen av 10 000 soldater for å skyte ned og torturere demonstranter, så arbeidere faren for en vending til autoritært styre for å forebygge arbeiderklassens fremvoksende motoffensiv, og det førte til vidtrekkende krav om Piñeras avgang.

«Det er ikke 30 pesos, det er 30 år!» ble det viktigste slagordet for en bevegelse utløst av en prisheving for kollektivtransporten, som har kommet til å utfordret hele den kapitalistiske politiske og sosiale orden opprettet i løpet av de 30 årene siden Pinochet-diktaturet opphørte. Blant de som er sterkt diskrediterte av dette opprøret er PCCH og Frente Amplio, som i løpet av denne perioden deltok i regjeringer som gjennomførte innstrammingsprogrammer, og som har ledet fagforeningene som forrådte den ene streiken etter den andre, inkludert de nevnt over.

I en respons typisk for foretaksmediene på disse historiske begivenhetene advarte den spanske avisa El País om at «Chile er i flammer og ingen vet hvordan å slukke brannen.» Avisa refererte til pseudo-venstre-valgalliansen Frente Amplio som nyter den høyeste akseptansvurderingen av alle partier, men la til at denne kun utgjorde 16 prosent – bare 3 poeng høyere enn Piñeras. Andelen chilenere som sier de ikke er representerte av noe parti vokste det siste tiåret fra 53 til 83 prosent.

Dagen før protester brøt ut nasjonalt den 18. oktober kalte PTR for at fagforeningskonføderasjonen CUT, Rundbordkonferansen for Sosial Enhet (en koalisjon av fagforeninger og sosiale organisasjoner ledet av PCCH og Frente Amplio) og Universitetsstudentenes konføderasjon (Confech) skulle «innkalle til en massemobilisering utenfor Kongressen» for å presse Piñera til støtte for et lovfremlegg om å redusere arbeidsdagens lengde, som partiet innrømmet også er designet for å «fleksibilisere» arbeid og gjøre det billigere.

PCCH- og Frente Amplio-lederne, som kontrollerer CUT, Sosial Enhet and Confech, responderte initielt på masseprotestene utløst av transportprishevingen med å kriminalisere de som «uforsvarlig vandalisme og hærverk». Det genererte et raseri der arbeidere i økende grad intervenerte med protestmarsjerer og streiker.

Samtidig som PTR retorisk hyllet protestenes spontanitet arbeidet partiet for å kanalisere dem inn bak PCCH og Frente Amplio. Den 18. oktober uttalte partiet: «Venstresidens organisasjoner, særlig Kommunistpartiet og Frente Amplio, har ikke bare som minsteplikt å motsette seg tiltaket og kalle til en kamp mot det, men gitt deres parlamentariske tyngde og deres masseorganisasjoner, har de ansvar for å kalle en nasjonalstreik mot dette angrepet.»

CUT kalte for en generalstreik og andre mobiliseringer, men bare først etter å ha erkjent at det var uunngåelig, og bare kunne begrenses av at fagforeningsapparatet påberopte seg kontroll.

Da protestene bare vokste seg større begynte Frente Amplio, PCCH og PTR alle å kreve Piñeras avgang og etableringen av en Konstituerende forsamling.

Et redaksjonell lederartikkel den 4. november i El Mostrador, den chilenske avisa innordnet med det offisielle «venstre», oppfordret til «raske avklaringer», og til tross for at avisa uttalte seg mot Piñeras avgang understreket den at en ny Konstitusjon var «uunngåelig». Lederartikkelen forklarte at «det brennende spørsmålet» var å gjenopprette «troen på at systemet endelig vil gjenopprette seg, og gi solide og troverdige responser».

Avisa fortsatte med å argumentere for at en slik konstitusjonalistisk tilnærming ville avverge «muligheten for febrile autoritære løsninger». Arbeidere trenger bare å huske at Folkefront-regjeringen (Unidad Popular) ledet av Salvador Allende, kom med tilsvarende forsikringer samtidig som Washington og det chilenske militæret åpent orkestrerte militærkuppet den 11. september 1973, som skulle bringe Pinochet til makten.

Dessuten viser den så-godt-som totale tausheten innen europeiske og amerikanske styringskretser og medier om den militære undertrykkingen i Chile, og Donald Trumps nylige ros av Piñeras «gjenoppretting av orden» og kontring av «utenlandske innsatser», at styringsklassen overalt forbereder seg for diktatur.

Sosial Enhet har kriminelt forsøkt å dekke over de dødelige farene ved å hevde at en Konstituerende forsamling er nødvendig «for å endre den økonomiske modellen». PTR har imidlertid bare forsøkt å underbygge deres løgner.

I en tekst med tittelen «Hvilken type Konstituerende forsamling er nødvendig, og hvordan man kan innføre den: en debatt med PCCH og Frente Amplio,» kaller PTR Den konstituerende forsamlingen «en ‘parlamentarisk’ erfaring for arbeidere og folkelige sektorer ... [som] kan føre dem til å konkludere med at en arbeiderregjering er nødvendig for å bryte med kapitalismen, og gjennomføre dyptgående sosioøkonomiske endringer i Chile.»

Blant forsiktige referanser til «selv-organisering» har PTR også beklaget at denne prosessen har «manglet deltakelse eller vurdering fra grunnplanet i hver av organisasjonene innen Sosial Enhet», så den foreslår «å bygge forsamlinger, koordinere grupper og komitéer». PTR understreker: «Vi mener at Rundbordskonferansen for Sosial Enhet må bli med i denne oppfordringen og promotere grunnplanforsamlinger i de organisasjonene organisasjonen leder.» Med andre ord skal disse «grunnplan»-organisasjonene pålegges ovenfra, av det samme lederskapet som prøver å begrense og forråde masseoppsvinget.

Leo Trotskij, medleder for den vellykkede 1917-revolusjonen i Russland, advarte i en artikkel med tittelen Den voksende konflikten [The Growing Conflict] skrevet i mars det året, at Den provisoriske regjeringen forsøkte å «forvandle alt det forberedende arbeidet for å innkalle til en Konstituerende forsamling om til forsøk på en reinstallering av det tsaristiske diktaturet som ble omveltet i februar». Han skrev:

«Det revolusjonære proletariatet vil umiddelbart måtte opprette sine egne revolusjonære organer, råd (sovjeter) ... i opposisjon til Den provisoriske regjeringens utøvende organer. I denne kampen må proletariatet ha som sitt direkte mål erobringen av makt, ved å forene rundt seg de folkelige massene som er i opprør. Bare en revolusjonær arbeiderregjering vil inneha viljen og evnen, under forberedelsen av en Konstituerende forsamling, til å gjennomføre en radikal demokratisk renselse av landet.»

Trotskij fortsatte med å klargjøre at denne «radikale demokratiske renselsen» ville omfatte erstatningen av den eksisterende hæren med en revolusjonær milits, å vinne bondemassenes støtte for en revolusjonær arbeiderregjering, og en internasjonalistisk, sosialistisk kamp mot krig.

Det er ikke et spor av dette revolusjonære perspektivet i kravet om en Konstituerende forsamling, slik det er reist av stalinistene, Det brede venstre og PTR.

De chilenske stalinistene, og deres manøvrer av idag, med røtter i den nasjonalistiske og byråkratiske degenereringen av Den kommunistiske internasjonale under Stalin, og deres pseudo-venstre-partnere, søker å forhindre at arbeidere trekker de nødvendige historiske lærdommene.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) opprettholdt lærdommene fra 1917 da organisasjonen ei uke etter 1973-kuppet i Chile skrev [engelsk tekst]: «I epoken av kapitalismens tilbakegang – imperialisme… dersom arbeiderklassen ikke klarer å skape et revolusjonært parti og styrter staten, blir overgangen til fascisme og Bonapartisme uunngåelig.»

ICFI la til: «Da militæret i 1970-71 ikke var i stand til å gripe makten, og måtte vente tre år for å få utført sine planer, kan vi kategorisk si at dette var fordi det krevde den planlagte og systematiske politiske desorienteringen utført av stalinismen, før betingelsene for kuppet var tilrettelagt.»

Der styringsklassen anvender løftene om en Konstituerende forsamling for å tilrettelegge for sin dreining mot autoritært styre, kaller PRT for «komitéer» kontrollert av fagforeningene og borgerlige partier som PCCH og Frente Amplio. Partiets fiendtlighet overfor enhver genuin uavhengig mobilisering av arbeiderklassen i kampen for sosial likhet gjenspeiler fagforeningsbyråkratiets og sjiktene i den øvre middelklassens perspektiver og interesser.

I flere tiår har deres rolle vært å håndheve betingelsene som har vært påkrevd for å tiltrekke seg globalisert finanskapital. 2019-rapporten [Wealth Report] fra Credit Suisse melder at siden 2010 vokste antallet dollarmillionærer i Chile mer enn tolv-gangen, fra 5 000 til 65 000, mens antallet av chilenere med formuer på mer enn $ 100 000 spratt fra 2,9 prosent til 9 prosent.

Fagforeningsrepresentanter tilhører disse privilegerte sjiktene, med noen som konkurrerer om enda bedre betalte stillinger, og har all mulig materiell interesse av å holde det sosiale oppsvinget under kontroll, da de ser det som en trussel mot den fortsatte kapitalakkumulering og mot privatiseringene og dereguleringene påbegynte under Pinochet, som fremmet det.

Akkurat som fagforeningenes pro-kapitalistiske og nasjonalistiske karakter har tiltrukket seg sjikt dedikert til å bedra arbeidere for deres eget levebrød, er det PTRs fundamentalt nasjonalistiske og pro-kapitalistiske perspektiv og historie som har forankret partiet innen disse forræderske sjiktene, og den velbeslåtte middelklassen mer bredt.

PTR tilhører det såkalte Trotskyist Fraction-Fourth International (FT-CI) ledet av Det sosialistiske arbeiderpartiet (PTS) i Argentina. «Trotskisme» for FT-CI henviser til den revisjonistiske bevegelsen etablert av Michel Pablo i 1953, i et brudd med perspektivet til Den fjerde internasjonale som ble grunnlagt av Leo Trotskij i opposisjon mot stalinismen. Pablo hevdet at de stalinistiske byråkratene i Moskva (som drepte Trotskij i 1940) og de borgerlige og småborgerlige nasjonalistlederne i koloniene og i semi-kolonilandene kunne bli «naturlige marxister» og revolusjonære i respons på press fra objektive hendelser. Dermed trengte ikke lenger trotskister å bygge et revolusjonært parti i arbeiderklassen, men skulle i stedet integrere seg inn i de eksisterende byråkratiene og nasjonalistbevegelsene.

FT-CI er en avgreining fra bevegelsen grunnlagt av argentineren Nahuel Moreno. Moreno sluttet seg i 1953 til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) da den brøt med Pablo; innen et tiår var gått hadde imidlertied han og det chilenske Revolusjonære arbeideres parti (POR) tilpasset seg politisk til den pågående radikaliseringen av det nasjonalistiske småborgerskapet.

Den kubanske revolusjonen i 1959 førte til at Moreno og POR åpent aksepterte Pablos posisjoner og i 1963 forlot ICFI. De hevdet, og FT-CI gjør det fortsatt, at Fidel Castro og Che Guevara, som var småborgerlige nasjonalister som ledet en geriljabevegelse, hadde bygget en arbeiderstat uten behov for noen bevisst revolusjonær intervensjon fra arbeiderklassen, langt mindre byggingen av et marxistparti for å lede den.

Samtidig som han fremmet Castroisme tilpasset Moreno seg også den argentinske borgerlige nasjonalisten Juan Domigo Perón og de peronistiske fagforeningene, og oppfordret til at de heiste «det nasjonalistiske og folkelige banner ... for en Konstituerende forsamling, som den eneste nasjonale løsningen på landets politiske krise.» I 1965 likviderte det chilenske partiet POR seg inn i den castroistiske organisasjonen Den revolusjonære venstrebevegelsen (MIR), som til tross for at de ikke gikk med i Allendes Unidad Popular-allianse, fulgte linja til Castro og det stalinistiske byråkratiet med å tilby «kritisk» støtte til Allendes borgerlige regjering.

I Chile som i Argentina, der peronist-regjeringen ble styrtet i 1976 av nok et USA-støttet fascistisk militærkupp, blokkerte pabloismen arbeidere fra å føre frem en uavhengig kamp mot det nasjonale borgerskapet og imperialismen, og beredte scenen for nederlag. I dag fremmer de pabloistiske partiene PTS i Argentina og PTR i Chile det samme nasjonalistiske programmet, med sikte på å kanalisere arbeiderklassens revolusjonære kamp inn bak de peronistiske og stalinistiske fagforeningene.

Arbeidere over hele Chile og internasjonalt må bygge nye organisasjoner, grunnplankomitéer, som er demokratisk kontrollerte av arbeidere selv, i hver en fabrikk, på hver arbeidsplass og skole og i hvert arbeiderklassenabolag. Disse må bygges uavhengig av, og i opposisjon til de eksisterende fagforeningene og politiske partiene, og ikke pålagt av dem ovenfra, som er morenoistenes forespeilinger.

Arbeiderklassens kamp i Chile, som i alle andre land i verden, kan bare føres til seier på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program som forener arbeidere på tvers av nasjonale landegrenser, i en koordinert kamp mot et globalt integrert kapitalistsystem.

Dette krever fremfor alt byggingen av marxist-trotskist-partier i arbeiderklassen i Chile, og i hele Latin-Amerika, som nasjonale seksjoner av Den internasjoanle komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International].