Dokumentarfilmskaperen Errol Morris’ American Dharma, om den amerikanske nyfascisten og tidligere investeringsbankmannen Stephen Bannon, ble presentert på Toronto International Film Festival i 2018. Den har nå funnet sin vei til kinoer i USA.
Morris (Gates of Heaven, The Thin Blue Line, The Fog of War, Standard Operating Procedure), har som vi påpekte den gangen, vist åpenbar dyktighet og intelligens. Morris har, i likhet med den tyske regissøren Werner Herzog som lagde den avskyelige Meeting Gorbatsjov vist på samme filmfestivalen (og åpnet i USA tidligere i år), hatt en tilbøyelighet til å lage verk om besynderligheter, eksentrikere og marginaliserte individer. Morris har i sine dokumentarer også behandlet prominente størrelser som Stephen Hawking, Robert McNamara og Donald Rumsfeld.
Herzogs og Morris’ karrierer krysset faktisk på et relativt tidlig stadium i deres respektive utviklingsforløp. De forsøkte første gang å samarbeide om et prosjekt på midten av 1970-tallet, som illustrerende nok befattet seg med seriemorderen Ed Gein fra landsbygda i Wisconsin, som også angivelig var en av inspirasjonskildene for Alfred Hitchcocks Psycho og Jonathan Demmes The Silence of the Lambs. Herzog fungerte som noe av en mentor for Morris, og bidro til-og-med til finansieringen av en av hans tidlige filmer.
Dokumentarfilmskaperen Morris er en konvensjonell, vel, for å være litt mer sjenerøs, en ukonvensjonell amerikansk liberaler. I 2008 regisserte han en reklameserie for Barack Obama, «People in the Middle for Obama» [‘Folk i midten for Obama’]. Kampanjen ble ifølge Adweek utført «i typisk Morris-stil: intervjuer med vanlige mennesker mot et hvitt bakteppe, med musikk som spilles mykt i bakgrunnen. De intervjuede er alle midt-i-gata velgere som utgir seg for å være mer opptatt av saker enn partipartisk ideologi – og som har valgt side for Obama.»
I American Dharma intervjuer Morris Stephen Bannon, Trumps politiske rådgiver og en amerikansk fascist. Intervjuet er ispedd opptak av visse personligheter og begivenheter, deriblant Hillary Clinton og Bernie Sanders i 2016; stevnet i Charlottesville i Virginia i august 2017, organisert av høyreorienterte ekstremist- og nynazistgrupper; Donald Trumps innsettingsstale; Bannons egen opptreden på et møte holdt av det nyfascistiske partiet Nasjonal Front i Frankrike; og så videre.
I tillegg filmer Morris Bannon der han ser på klipp fra noen av filmene han hevder å være vesentlige for ham, eksempelvis 12 O'Clock High (1949) med Gregory Peck, og The Bridge on the River Kwai (1957) med Alec Guinness.
Morris behandler i det store-og-hele Bannon med barnehansker. Selv mainstream mediekritikere bemerket det. Owen Gleiberman i Variety observerte at «dersom du hadde snublet over» filmen «uvitende» om Bannon «ville du sannsynligvis finne ham å være en fascinerende, inntakende og til tider sjarmerende figur». Gleiberman argumenterte, med en viss berettigelse, at America Dharma «ikke er granskende filmskaping – det er en tannløs bromance» [o. anm.: amerikansk ‘nyord’ sammensatt av brother og romance; mao. en for tett, og klam omfavnelse].
Hvor skammelig er ikke det! I november 2016, da Trump kunngjorde Bannons utnevnelse som «presidentens sjefstrateg og seniorrådgiver» skrev WSWS ganske riktig: «Bannon er en fascist, og er fullstendig berettiget etiketten. Som en politisk operatør er Bannon spesialist i skandalemakeri, provokasjon og insinuasjoner. Hans online-blekke Breitbart News fungerer som en plattform for hvite nasjonalister, antisemitter og for det såkalte ‘alt-right’ [o. anm.: den nye høyresiden]. Han er en person som med sin egen biografi klarer å kombinere nesten alle de reaksjonære trendene i amerikansk politisk, økonomisk og sosialt liv.»
Bannon sporer sitt eget utsyn tilbake til ultra-høyre og nasjonalistiske, i noen tilfeller åpent fascistiske europeiske trender og tenkere som Oswald Spengler og Julius Evola. Under Bannons ledelse utbredte Breitbart News en jevn strøm av antisemittisk, antimuslimsk og høyreekstrem konspiratorisk dritt. Trumps beslutning om å bringe Bannon inn i Det hvite hus ble feiret av den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Duke. «Det ser ut til at vi har overtatt,» fortalte Duke en intervjuer.
Konfrontert med alt dette tilbyr Morris i all hovedsak denne skandalemakeren og oppildneren av rasistisk og etniskbasert hat en plattform for det meste av filmens halvannen time, slik at denne multimillionær-huckster [‘reklame-pusher’] og tidligere investeringsbankmannen får posere som en forsvarer av den jevne amerikanske mann, og som en elitens fiende! Filmskaperen gir tidvis fra seg en smekk på håndleddet og bemerker eksempelvis at Trumps skattepolitikk «tjener big business og de rike». Bannon har ingenting å si til det, og Morris dropper anliggendet.
Bannon pjatter om dharma, som han definerer som plikt og skjebne. Han maler seg selv og sine høyreekstreme likesinnede som ensomme og motvillige helter, à la Peck og hans pilotkolleger fra andre verdenskrig i 12 O’Clock High («Vurder dere som allerede døde»), som responderer på den ugjenkallelige pliktoppfordringen. Denne typen språk kommer fra reaksjonære, irrasjonelle forfattere og tenkere fra begynnelsen av 1900-tallet, der noen av dem i siste instans ble pro-nazi figurer. Morris utfordrer ingenting av dette.
Bannon er ingen tosk. For eksempel hans bemerkning da Hillary Clinton bestemte seg for å forfølge presidentskapet i 2016 på basis av identitetspolitikk: «Jeg vet at vi hadde henne.» Clinton-kampanjen var dømt av sin likegyldighet overfor massen av befolkningens lidelser, og av kampanjens besettelse av hudfarge og kjønn.
Bannon refererer to ganger til faren for en «revolusjon» i Amerika. Morris og filmanmelderne plukker ikke opp poenget med disse kommentarene. De velger å tolke dem som at Bannon truer med å slippe løs hans type høyreorienterte «revolusjon». Nei, han advarer Morris og det amerikanske etablissementet. Han hevder at dersom systemet ikke tillater at formuen spres, da «kommer vi til å ha en revolusjon» i USA. Nok en gang, senere, sier han: «Vi kommer til å få endring, eller vi kommer til å få en revolusjon.»
Etter fullstendig å ha misforstått kommentarene, spør Morris ham til slutt om den revolusjonen som Bannon visstnok forfekter, og sistnevnte får nok en anledning til å presentere seg som en forpurrer av status quo, og som en opponent mot «hele systemet».
American Dharma er en travesti.