I søndagens spanske generalvalg ble et farlig mønster gjentatt, som er sett gang-på-gang i Europa. I likhet med Nasjonal Samling [tidligere Nasjonal Front] i Frankrike, Frihetspartiet i Østerrike, Lov og Rettferdighetspartiet i Polen og Alternative für Deutschland, står ytrehøyrepartier igjen med hovedgevinsten av forvitringen av diskrediterte sosialdemokratiske partier.
I valget i Spania sist helg økte det fascistiske partiet Vox til 15 prosent av stemmene, fra under 1 prosent og ingen parlamentarikere i fjor, har partiet nå doblet sin representasjon til 52 kongressrepresentanter siden det siste valget i april i år. Partiets representanter hyller åpent 1936-kuppet og den resulterende borgerkrigen med massemord utført av fascistdiktatoren Francisco Franco, som med sitt frankistregime holdt makten fra 1939 til 1978. Til tross for bred motstand mot frankismen i arbeiderklassen vokser den imidlertid. Hvordan kan dette forklares?
Den vesentligste faktoren for veksten av det ekstreme høyre i Europa, som i USA, er veksten av ondartede nivå av sosial ulikhet. Etter Wall Street-krasjet i 2008 steg arbeidsledigheten i Spania til en fjerdedel av arbeidsstyrken og omfattet halvparten av ungdommen, samtidig som Spanias 26 milliardærer ansamlet enorme formuer. Voksende raseri mot sosial ulikhet er den grunnleggende motiverende drivkraften som driver masseprotester i tiltalls land, deriblant også masseprotestene mot politiets statsrepresjon mot det katalanske uavhengighetsreferendumet. Masser av arbeidere og ungdommer strever med å finne et sosialistisk alternativ til kapitalisme.
Men samtidig med en voksende folkelig opposisjon mot kapitalisme og støtte for sosialisme opponerer imidlertid ikke partiene som hevder å være «venstreorienterte» mot kapitalisme. De tomme og demagogiske løftene disse pseudo-venstre organisasjonene kommer med desillusjonerer og frustrerer arbeidende mennesker. Det kan ikke være noen tydeligere illustrasjon på dette enn responsen fra Spanias «venstrepopulistiske» parti Podemos [«Vi kan»] på det nylige valget.
Mindre enn 48 timer etter at valgresultatet forelå hoppet Podemos på en «før-traktat» med Det spanske sosialistpartiet (PSOE) om å danne en koalisjonsregjering. PSOE og Podemos søker nå ytterligere koalisjonspartnere blant katalanske eller baskiske nasjonalistpartier for å få dannet et parlamentarisk flertall for det forskjellige medier kaller en «progressiv», eller til-og-med en «ytre venstre» regjering. PSOE-Podemos’ «før-traktat» forplikter dem imidlertid til EU-innstramminger og en videreføring av PSOEs økning av militærutleggene, og til sosialdemokratenes polititilslag for å få pålagt en «sosial fred» i Catalonia.
Fredag morgen publiserte Podemos’ generalsekretær Pablo Iglesias et åpent brev, angivelig adressert til Podemos’ medlemskap, hvor han kunngjorde at Podemos ville implementere høyreorientert politikk. Han skrev: «Høyrefløypartier og medierepresentanter for foretaksmakten vil slå oss veldig hardt, for hvert skritt vi tar. Vi vil være et mindretall i en regjering med PSOE, hvor vi vil møte mange grenser og motsetninger, og vi vil måtte gi etter på mange ting.»
Podemos skaper dermed forutsetningene for at Vox kan fortsette å vokse, ved at de poserer som den eneste opposisjonen mot det politiske etablissementets antiarbeiderpolitikk.
Podemos, i likhet med deres nærmeste partislektning Syriza-regjeringen [«Koalisjon av det radikale venstre»] i Hellas, er basert på de uredelige teoriene om «venstrepopulisme» som avviser arbeiderklassen, klassekampen, sosialisme og revolusjonær politikk. Chantal Mouffe, den postmodernistiske skribenten med tilknytning til ledende medlemmer av begge partiene Syriza og Podemos, har utlagt disse argumentene ganske eksplisitt.
I brosjyren For en Venstrepopulisme, som Mouffe publiserte i fjor, erklærer hun: «Det som det haster med er en venstrepopulistisk strategi innrettet på konstruksjonen av et ‘folk’, som kombinerer de forskjellige demokratiske motstandsformene mot post-demokrati, for å kunne etablere en mer demokratisk hegemonisk formasjon. … Jeg hevder at det ikke krever et ‘revolusjonært’ brudd med det liberale demokratiske regimet.»
Allerede da Mouffes bok dukket opp hadde hennes politiske sjarlataneri blitt avslørt av Syriza-regjeringens historikk. Mens Syriza lovet velgerne å få en slutt på EUs nedskjæringer og innstramminger avviste partiet alle revolusjonære tiltak og en appell til europeiske arbeidere om deres støtte mot EU; deres «mer demokratiske hegemoniske formasjon» var en regjeringskoalisjon etablert i 2015 med det høyreekstreme partiet Uavhengige Grekere. I siste instans forrådte Syriza fullstendig sine valgløfter, påla titalls milliarder av EUs sosiale nedskjæringer og fengslet titusenvis av flyktninger i interneringsleirer på de greske øyene.
Etter Syriza-katastrofen er det Podemos’ tur til å bistå PSOE med å sette sammen en «mer demokratisk hegemonisk formasjon». En slik koalisjon vil vise seg å være like fiendtlig overfor arbeidere i Spania som i Hellas. Siden PSOE fremforhandlet Overgangen [La Transición] til parlamentarisk styre med Francos fascistregime i 1978 har partiet vært borgerskapets hovedinstrument for å pålegge EU-innstramminger og føre imperialistkriger, fra Afghanistan til Libya. Podemos støtter nå den reaksjonære politikken PSOE vil føre.
Det ville være verre enn nytteløst å appellere til de velbeslåtte universitetsprofessorene, statsfunksjonærene, arméoffiserene og fagforeningsbyråkratiet som utgjør Podemos om å føre en mindre regressiv politikk. Podemos er imot ethvert initiativ fra arbeiderklassen som på noen som helst måte vil sette grenser for formuer, eiendommene og de materielle interessene til deres velbeslåtte middelklassebase. Mouffes bedragerske teori om «venstrepopulisme» forsøker å tilby teoretisk legitimitet for et reaksjonært antisosialistisk og pro-kapitalistisk program for organisasjoner som Podemos og Syriza.
Mouffes «venstrepopulisme» har en eim av intellektuelt sjarlataneri og politisk kynisme. Hun skriver: «Det kan forventes at denne venstrepopulistiske strategien vil bli fordømt av venstresidens sektorer som fortsetter å redusere politikk til motsetningen kapital/arbeid, og som tilskriver arbeiderklassen et ontologisk privilegium, presentert som redskapet for sosialistisk revolusjon. De vil selvfølgelig se dette som en kapitulering for ‘borgerlig ideologi’. Det er ikke noe poeng i å besvare den kritikken, som tar utgangspunkt i nettopp den forestillingen om politikk som jeg har argumentert mot.»
Den fascistiske oppblomstringen har avslørt pseudo-venstres fallitt. Deres forsvar for kapitalisme og avvisningen av enhver politikk som begrenser forrangen for borgerlig eiendom og formue utelukker enhver appell til arbeiderklassen. Rollen som Podemos nå spiller dupliserer i all vesentlig grad den forræderske rollen som stalinistene og sosialdemokratene spilte i Spania på 1930-tallet. Deres allianse med en seksjon av det spanske borgerskapet, i det som ble kalt en Folkefront, utelukket revolusjonær politikk i kampen mot general Franco og hans fascistallierte. Resultatet var knusingen av den sosialistiske revolusjonen, og Francos seier.
Lærdommene fra 1930-tallet må assimileres. Kampen mot fascisme i dag krever at arbeiderklassens angrep på kapitalisteiendom, rettet inn mot eksproprieringen av finansaristokratiet.