Tidligere utenriksminister Kissinger peker på faren for «katastrofal» konflikt mellom USA og Kina

USAs tidligere utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger advarte om en uunngåelig «konflikt» mellom USA og Kina, med potensielt «katastrofalt» utfall.

I en tale torsdag på et arrangement i New York i regi av Nasjonalkomitéen for USA-Kina relasjoner sa Kissinger at «verdens fremtid avhenger» av forholdet mellom USA og Kina.

USAs president Donald Trump (til høyre) og Kinas presidenten Xi Jinping under en velkomstseremoni i Folkets store hall i Beijing [Foto: AP Photo/Andy Wong]

«Det er ingen tvil om at mange aspekter av Kinas utvikling utfordrer USA,» la han til. «Det som er viktig er at begge land forstår at en permanent konflikt mellom dem ikke kan vinnes. Det vil bli et katastrofalt resultat dersom det fører til en permanent konflikt.»

Han sa at dersom ingen resolusjon ble oppnådd vil den påfølgende konflikten «bli verre enn verdenskrigene som ruinerte den europeiske sivilisasjonen».

«Det er ikke lenger mulig å tro at den ene siden kan dominere den andre,» sa han. «De må venne seg til at de har denne slags rivalisering.»

Kissinger, som sa at han var «sikker» på at ledere på begge sider ville innse hva som står på spill, vet at all historisk erfaring taler mot et slikt utfall.

Kissingers advarsel kom etter at general Mark Milley, styreleder for fellesstaben [Chairman of the Joint Chiefs of Staff], i september hadde turnért Asia der han kalte regionen det amerikanske militærets topp-prioritet, med den økende «stormaktkonkurransen» mellom USA og Kina.

I si bok On China, publisert i 2012, refererte Kissinger til Eyre Crowes Memorandum fra 1907, den embetsfunksjonæren for det britiske utenriksdepartementet som hadde fått i oppgave å granske relasjonene mellom Storbritannia og Tyskland.

Crowe konkluderte med å fastslå at uansett Tysklands herskeres intensjoner betydde landets økonomiske fremvekst at konflikt var uunngåelig. Som Kissinger bemerket brøt den ut bare syv år etter at Crowes Memorandum var ferdigstilt.

Kissinger refererte denne erfaringen i boka si for å advare mot at USA-Kina relasjonen skulle gå i samme retning, med samme utfall. Men i tiden siden har spenningene økt jevnt. Innledet under Obama-administrasjonen har dét synspunktet kontinuerlig utviklet seg både innen militær-etterretningsapparatet og det politiske etablissementet at Kinas fremvekst utgjør en eksistensiell trussel mot USAs økonomiske og militære hegemoni.

Følgelig er Trump-administrasjonens tiltakende krigshissing og dens eskalerende handelskrig mot Beijing uttrykk for krefter med opphav dypt innen selve fundamentene av den amerikanske staten.

Kissinger representerer en tendens som så den amerikanske utenrikspolitikkens interesser best tjent av et engasjement med Kina, på 1970-tallet opprinnelig innrettet på et samarbeid mot den forhenværende Sovjetunionen.

På 1990-tallet, etter 1989-massakren på Tiananmen-torget og det kinesiske regimets dreining til den hensynsløse restaureringen av kapitalisme gjennom undertrykkingen av arbeiderklassen, ble dette engasjementet videreført og utdypet på basis av at åpningen av Kinas billige arbeidskraftressurser ville tilby enorme fordeler for amerikansk kapitalisme.

Dette førte til Clinton-administrasjonens promotering av Kinas tiltredelse til Verdenshandelsorganisasjonen (WTO), som ble fullført i 2001 under administrasjonen til George W. Bush. Dette ble gjennomført på grunnlag av at utvidelsen av «fritt marked»-kapitalisme i Kina og landets integrering inn i det kapitalistiske verdensmarkedet under USAs dominans, ville føre til fremveksten av et kinesisk regime beredt til å underordne seg amerikanske interesser.

Men i løpet av de siste årene, og spesielt siden Xi Jinpings oppstigning til den kinesiske statens lederskap, har det skjedd et fundamentalt skifte i USAs strategiske orientering.

«Engasjement» har blitt erstattet av det Wall Street Journal, i overskriften på en artikkel publisert tidligere denne måneden, kalte: «Den store konfrontasjonen med Kina».

Artikkelen skisserte skiftet i amerikansk politikk og bemerket at det hadde «lenge vært håp om at den kinesiske parti-staten ville bli en ‘ansvarlig interessent’ i det internasjonale systemet, som daværende viseutenriksminister Robert Zoellick uttrykte det i 2005».

Med andre ord, at kinesisk kapitalisme ville fortsette å fungere som en innordnet bidragsyter for amerikanske foretaks profittakkumulering, som leverandør av billig arbeidskraft til produksjon og sammenstilling av forbruker- og elektronikkvarer, uten på noen måte å utfordre amerikansk dominans på høyteknologiske områder.

Forløpet under president Xi, med programmet «Made in China 2025» som tar sikte på å løfte den kinesiske økonomien opp i verdikjeden med utvikling av fremtidens nye teknologier, har imidlertid medført et grunnleggende skifte i USAs strategiske orientering. Dette fordi en slik utvikling blir ansett som en eksistensiell trussel mot amerikansk «nasjonal sikkerhet», det vil si deres økonomiske og militære dominans, og må forhindres på alle måter – tariffkrig, forbud mot kinesiske teknologiselskaper som Huawei, og om nødvendig med militærmakt.

Den nye amerikanske orienteringen, støttet av alle seksjoner av det politiske etablissementet – om noe er demokratene enda mer aggressive mot Kina enn Trump – ble skissert i kommentarer fra utenriksminister Mike Pompeo, referert av Wall Street Journal i «Stor konfrontasjon»-artikkelen.

Pompeo talte under et middagsselskap holdt av Hudson Institute tidligere denne måneden, der han sa: «Det er ikke lenger realistisk å ignorere de fundamentale forskjellene mellom våre to systemer og konsekvensene ... disse systemene har for amerikansk nasjonal sikkerhet.» Han fortsatte med å si at det kinesiske lederskapet tilhørte et system «fokusert på kamp og internasjonal dominans».

Kissingers bemerkninger og advarsler peker på de enorme farene for krig. Men hans «håp» om at denne trusselen kan avverges ved å påpeke faren for sivilisasjonen som ville resultere av en slik brannstorm, er uten fundament. Hverken i den første eller den andre verdenskrigen fikk ødeleggelsene imperialistmaktene til å trekke seg tilbake. Snarere presset de på videre, med USA som slapp to atombomber ved slutten av andre verdenskrig.

Hans oppfordring til å akseptere konkurranse og rivalisering som motgift for den økende faren er på samme måte hul og tom. Det er fordi det dominerende synet i amerikanske styringskretser, basert på nå mer enn tre tiår med globalisert produksjon, er at jo lenger en slik konkurranse videreføres desto mer vil amerikansk imperialismes posisjon svekkes og derfor er det nødvendig å handle, heller før enn senere.

Mens alle slags taktiske skifter og manøvrer vil bli gjennomført kan ingen appell til styringsklassene om å ta til «fornuften» få stanset det elementære pådrivet i retning krig, fordi dét har opphav i objektive motsetninger i det kapitalistiske profitt og nasjon-stat systemet.

Loading