Impeachment av Trump og amerikansk politikk i Ukraina

18 November 2019

De to første dagene med fjernsynskrigkastede høringer i riksrettgranskningen av Donald Trump har avklart karakteren av konflikten som rir Washington. Mens demokratene innrammer deres anklager mot presidenten med beskyldninger om «bestikkelser» og «forhindring», gjør vitneforklaringene det klart at de anvender impeachment-virkemiddelet til å utkjempe meningsforskjeller over utenrikspolitikk.

De tre første vitnene, viseutenriksminister George Kent [Deputy Assistant Secretary of State], ambassadørene William Taylor og Marie Yovanovitch, har alle spilt vesentlige operative roller i amerikansk imperialismes bestrebelser de siste 15 årene for å få installert et lydhørt marionett-regime i Ukraina, tidligere den neststørste komponenten av Sovjetunionen, etter Russland.

Former US Ambassador to Ukraine Marie Yovanovitch (right) and her attorney, Lawrence Robbins, arrive to testify before the House Intelligence Committee on Capitol Hill in Washington [Credit: AP Photo/Susan Walsh]

Den første amerikanske intervensjonen i Ukraina tok form av «Oransje-revolusjonen» i 2004, som førte til fjerningen av et pro-russisk regime ledet av Viktor Janukovitsj, og hans erstatning av den pro-vestlige Viktor Jusjtsjenko. Men Jusjtsjenko og hans korrupte statsminister Julia Tymosjenko, kalt «gassprinsessa» for hennes rolle i å rane til seg en formue fra denne bransjen, mistet snart befolkningens støtte. I 2010 gjorde Janukovitsj et politisk comeback, vant presidentvalget og gjenopprettet tettere bånd med Moskva.

I 2013 og 2014 prøvde Washington igjen, denne gangen med en kampanje kalt «Maidan-revolusjonen», oppkalt etter den sentrale torgplassen i Kiev som ble okkupert av protesterende antiregjeringsdemonstranter. En lekket notorisk telefonsamtale mellom viseutenriksminister Victoria Nuland og Geoffrey Pyatt, USAs ambassadør til Ukraina, dokumenterte Washingtons rolle i rettledingen av den høyreorienterte kampanjen som til slutt drev Janukovitsj i eksil. Nuland skrøt av at USA hadde lagt ut $ 5 milliarder i Ukraina for å fremme sine interesser.

Kent, Taylor og Yovanovitch, hyllet som paragoner av dyd og profesjonalitet av mediene og av medlemmer av Husets etterretningskomité, demokrater så vel som republikanere, er arvingene og videreførerne av dette mangeårige kriminelle imperialistforehavendet. Det har to hovedformål: å få åpnet opp Ukraina, et land med mer enn 40 millioner innbyggere og enorme naturressurser, for amerikanske multinasjonale foretaks utnyttelse; og å undergrave Russland strategisk, ved å skape en pro-amerikansk bastion på landets sørlige flanke, som del av Washingtons bredere bestrebelser for å konfrontere Russland på tvers av hele Øst-Europa og Midtøsten, og få sementert en dominerende amerikansk posisjon på den eurasiske landmassen.

Denne fullstendig reaksjonære, pro-imperialistrollen ble demonstrert på fredag i ambassadør Yovanovitch’ hyllest, under hennes vitnesbyrd, av Arsen Avakov, Ukrainas innenriksministeren (og leder av innenrikspolitiet) under både nåværende president Volodymyr Zelenskij, så vel som forgjengeren Petro Porosjenko. Avakov er en hovedstøttespiller for fascistiske militser som Azov-bataljonen, som glorifiserer ukrainere som kollaborerte med nazistene mot Sovjetunionen under andre verdenskrig. Med andre ord, utenriksdepartementets funksjonærer som blir feiret i mediene for å forsvare det amerikanske demokratiet, jobber faktisk sammen med fascistene i Ukraina.

Mens Yovanovitch hyllet Avakov refererte Kent til Zbigniew Brzezinski og Henry Kissinger som sine helter blant immigranter som har kommet til USAs forsvar, to av de største krigsforbryterne i andre halvdel av det tjuende århundre.

Etter disse amerikansk imperialismes frontlinjeoperatørers oppfatning, sammen med etterretningsagenturene med interesser demokratene taler for, risikerer Trump USAs allerede svært skakende posisjon i Ukraina. Dette gjelder ikke bare hans mobbende shakedown av Zelenskij for å besørge politisk ammunisjon mot Biden og demokratene, men også Trumps overordnede politikk i regionen.

Han har sagt at Putin bør inviteres til neste G7-toppmøte (med USA som vertsnasjon), og essensielt sett rekonstituere det G8 Russland ble utvist fra i 2014, og har antydet at han kunne besøke Moskva neste mai, for å feire 75-årsjubiléet for den sovjetiske seieren over Nazi-Tyskland. Enda farligere, i det militære etterretningsapparatets øyne, var hans ros for det russiske samarbeidet i USAs spesialoperasjonsattentat på ISIS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi, som umiddelbart etterfulgte Trumps ordre om en amerikansk tilbaketrekning fra det nordøstlige Syria, slik at Tyrkia, Russland og Assad-regimet kunne flytte inn i posisjoner som tidligere var okkupert av amerikanske spesialoperasjonstropper.

På hennes presseorientering på torsdag understreket demokratenes kongressleder [House Speaker] Nancy Pelosi det utenrikspolitiske fokuset for riksrettpådrivet. Hun sa at Trumps handlinger var langt verre enn Watergate-skandalen som fremtvang president Richard Nixons fratredelse, og forpliktet effektivt sett demokratene til å fremsette riksrettstiltalepunkter [‘articles of impeachment’] til Husets avstemming, og med dét fremtvinge en rettssak i Senatet.

Pelosi gjentok formuleringen «Alle veier fører til Putin», som betyr at Trumps utenrikspolitiske beslutninger – inkludert tilbakeholdingen av militærhjelp til Ukraina – har den felles tråden at de er gunstige for den russiske presidenten. Med andre ord gjenopplivet hun, nå under ny forkledning, antiRussland-kampanjen som var basert på falske påstander om Moskvas massive inngrep i 2016-presidentvalget.

Det demokratiske lederskapet er fast bestemt på å ekskludere enhver av Trumps reelle forbrytelser fra riksrettsgranskningen, og begrenser den helt til hans konflikt med nasjonal-sikkerhetsetablissementet over utenrikspolitiske forskjeller knyttet til Russland, Ukraina og Midtøsten. Pelosi selv har gjentatte ganger erklært at eventuelle meningsforskjeller med Trump over hans forfølgelse av immigranter, hans angrep på demokratiske rettigheter, hans skattekutt for de velstående og hans bestrebelser for å bygge opp en rasistisk og fascistisk bevegelse, alt kan vente til 2020-valget. Ene-og-alene hans brudd med den utenrikspolitiske antiRussland-konsensusen i Washington krever det mer drastiske virkemiddelet av riksrettgranskning – der formålet ikke er så mye å fjerne Trump, som det er å fremtvinge en politikkendring for dette kritiske saksanliggendet.

Forbindelsen mellom riksrettpådrivet og forskjeller på utenrikspolitikk ble stavet ut på forsiden av New York Times på fredag, i en analyse av avisas utenrikspolitiske seniorspesialist David Sanger, et hyppig talerør for bekymringene fra CIA, utenriksdepartmentet og Pentagon, under overskriften «For presidenten, sak om Politikk vs. Besettelse».

Sanger kontrasterte det nåværende riksrettpådrivet med de prosessene som ble ført i sin tid mot Nixon og Bill Clinton, og presenterte den nåværende som å involvere langt mer alvorlige anliggender, fordi hverken Watergate eller Clinton-sexskandalen «berørte USAs nasjonale interesser i deres respektive epokers tyngste geopolitiske konfrontasjoner».

Denne vurderingen er rent tull i relasjon til Nixon og Watergate, som oppsto direkte ut fra den amerikanske imperialismens krigsnederlag i Vietnam og Nixons hektiske forsøk på å undertrykke antikrigsentiment gjennom massiv politisk spionering, forsøket på å forhindre publiseringen av Pentagon Papers og til slutt innbruddet på Den demokratiske nasjonalkomitéens kontorer.

Men Sanger går videre til å stave ut, i påfallende rett-på-sak formuleringer, de reelle utenrikspolitiske anliggender nå på spill i Trump-riksrettsaken. Han skriver: «I et ellers splittet Washington har én av de få sakene med tverrpartienighet de siste seks årene vært å motsette seg Russlands president Vladimir V. Putins brede forspurringsplan. Denne innsatsen starter i Ukraina, hvor det i øst har vært en varm krig på gang i fem år ...»

Ifølge Sanger har Trump forrådt antiRussland-politikken som den er skissert av hans egen administrasjon i en strategisk Pentagon-vurdering som erklærte at «krigen mot terror» er erstattet av «stormaktkonkurranse» som USAs øverste prioritet, særlig rettet mot Kina og Russland. Trump har ofret denne politikken for sine egne personlige gjenvalginteresser, slik det kom til uttrykk i kommentaren fra Gordon Sondland, USAs ambassadøren til EU: «President Trump bryr seg mer om etterforskningen av Biden», enn om militærkonflikten mellom Ukraina og Russland.

Det er ikke det minste spor av demokratisk innholdet i riksrettkampanjen mot Trump. Dette er ikke et forsøk på å omgjøre et eneste av Trumps reaksjonære angrep på arbeidende mennesker og på demokratiske rettigheter. Det er en konflikt mellom to reaksjonære fraksjoner av den amerikanske styringseliten, den fascistiske Trump og de CIA-støttede demokratene, over retningen for imperialistisk utenrikspolitikk.

Amerikanske arbeidere kan ikke stille seg opp bak noen av disse fraksjonene, men må fremme sitt eget alternativ til utenrikspolitikken for imperialistisk dominans, undergraving og plyndring – et alternativ forankret i kampen for arbeiderklassens internasjonale enhet, på basis av et program for sosialisme.

Forfatteren anbefaler også:

Nei til amerikansk fascisme! Bygg en massebevegelse for å tvinge ut Trump!

[15. oktober 2019]

Patrick Martin