Riksrettkrisen og amerikansk imperialisme

22 November 2019

Onsdagens offentlige høring i riksrettgranskningen av president Trump presenterte Gordon Sondland, USAs ambassadør til EU, som avla vitnesbyrd om at det faktisk hadde vært et «quid pro quo» i Trumps forhandling med Ukraina, stikk-i-strid med narrativet fra Det hvite hus.

Sondland sa at Trump tilbød militærbistand og en invitasjon til den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskij til et besøk i Det hvite hus, i motytelse for Zelenskijs kunngjøring om en etterforskning av Den demokratiske nasjonalkomitéens (DNC) aktiviteter i Ukraina i 2016, og av Hunter Bidens rolle. Biden ble betalt $ 50 000 i måneden av et stort ukrainsk gasselskap, samtidig som hans far, den gang visepresident, var frontperson for Obama-administrasjonens Ukraina-politikk.

USAs ambassadør til EU Gordon Sondland (sentrum) avslutter en dag med vitnesbyrd for Husets etterretningkomité på Capitol Hill i Washington, onsdag den 20. november 2019 [Foto: Anna Moneymaker/Pool Photo via AP]

Sondlands opptreden ble utbasunert av demokratene i Husets etterretningskomité og de fleste mediene som en «rykende pistol» mot Trump. Sondland ble til-og-med sammenlignet med John Dean, Hvite hus-rådgiveren som vitnet mot Richard Nixon i Watergate-skandalen og som med det banet vei for Nixons fratredelse for å unngå en soleklar riksrett-tiltale.

John Deans vitnesbyrd var imidlertid del av avdekkingen av et vesentlig angrep på den amerikanske befolkningens demokratiske rettigheter. Innbruddet i Den demokratiske nasjonalkomitéens (DNC) kontorer i Watergate-komplekset, utført av tidligere CIA-agenter som jobbet for Nixon, var resultatet av en langvarig kampanje med politisk spionering og represjon, rettet mot protesterende mot Vietnamkrigen, den tidligere militærfunksjonæren Daniel Ellsberg som lekket Pentagon Papers, og andre politiske motstandere.

Det er ingen slike saksanliggender om demokratiske rettigheter i konflikten mellom Trump og demokratene, som opptrer som politiske frontmenn for CIA og andre deler av det nasjonale sikkerhetsapparatet. Betydningen av Sondlands vitnesbyrd ligger ikke i det han avslørte om Trump, men i hans beretning om den daglige relasjonen mellom amerikansk imperialisme og Ukraina, en liten og avhengig nasjon som har blitt omgjort til en vasallstat av påfølgende Washington-administrasjoner.

Presidenten i Ukraina blir fortalt av amerikanske diplomater nøyaktig hvilke ord han må anvende og hvilke løfter han har å avgi for å berolige sin overherre [‘overlord’] i Washington. Når president Zelenskij tilbyr å la sin statsadvokat komme med en uttalelse i tråd med Trumps krav, får han beskjed om at han selv må komme med uttalelsen og at den må fjernsynskringkastes, slik at den er offentlig bekjentgjort. Han får beskjed om å hoppe, og nøyaktig hvor høyt han har å hoppe.

I så henseende er det absolutt ingen forskjell mellom Trumps beteender i 2019 og hans demokratiske nemesis, dengang visepresident, Bidens handlinger i 2016. Biden reiste til Ukraina og fortalte landets regjering at Washington tilbakeholdt $ 1 milliard i lovet bistand inntil visse handlinger var utført, deriblant sparkingen av en korrupt topprepresentant for påtalemyndighetene. Biden skrøt til-og-med i et amerikansk fjernsynsintervju at innen seks timer etter at han avleverte sitt ultimatum hadde den ukrainske presidenten sparket embetsmannen.

Apologeter for demokratene og Biden vil insistere på at Biden utførte offisiell amerikansk regjeringspolitikk av hensyn til USAs «nasjonale sikkerhetsinteresser», mens Trump handlet ut fra hensyn til sine personlige interesser, og søkte skitt om en potensiell valgrival. Dette argumentet er tvilsomt selv på dets egne premisser, siden aktoren som Biden krevde avskjediget hadde kontroll med korrupsjonsetterforskningen av gasselskapet Burisma, som lønnet Bidens sønn så rundhåndet.

Men det er et mer fundamentalt anliggende: Hvilke var de «nasjonale sikkerhetsinteressene» som Biden opprettholdt? Hvorfor besørger USA store mengder militærhjelp og våpenforsyninger til Ukraina? Det er del av amerikansk imperialismes bestrebelser, utført over to tiår, på å gjøre Ukraina til en amerikansk marionettstat rettet mot Russland.

Til tross for alle demokratenes påstander om at de er sjokkerte over at Trump søker «utenlandsk innblanding» i 2020-presidentvalget, har hvert presidentvalg i Ukraina siden 2004 vært preget av massiv utenlandsk innblanding, og spesielt fra USAs side. Én amerikansk embetsrepresentant skrøt i 2013 at Washington hadde lagt ut mer enn $ 5 milliarder på sine operasjoner for å få installert et føyelig antirussisk regime i Kiev.

Løsrivingen av Ukraina fra Russland har vært et sentralt amerikansk utenrikspolitisk mål siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Ukraina og Russland var de to største komponentene av Sovjetunionen. De deler ei landegrense på mer enn 2 000 kilometer og økonomier som engang var tett integrerte. Tretti prosent av den ukrainske befolkningen har russisk som morsmål, deriblant det store flertallet av befolkningen på Krim-halvøya og den østukrainske regionen som nå kontrolleres av pro-russiske styrker.

I både første og andre verdenskrig gjorde tysk imperialisme beslagleggelsen av Ukraina til et sentralt strategisk mål, med landets grøderike jordsmonn og nærheten til oljefeltene i Kaukasus. Det største antallet sovjetiske jøder massakrert som del av Holocaust ble drept i Ukraina, i grusomheter som ved Babi Yar, kløfta utenfor Kiev der 34 000 jøder ble meiet ned med maskingeværer, og i byen Odessa der 50 000 jøder ble slaktet.

Amerikansk imperialisme søker å få besørget det tysk imperialisme to ganger ikke klarte: bruke Ukraina som utskytingsrampe for politisk undergraving og militærvold mot Russland. Bak det amerikanske folkets rygg, med liten eller ingen offentlig diskusjon, har den amerikanske regjeringen fraktet store mengder våpen og annet krigsmateriell til Ukraina, i en operasjon som bringer med seg den tiltakende faren for en direkte amerikansk militærkollisjon med Russland, en konflikt mellom de to maktene som har utplassert og satt i beredskap mesteparten av verdens atomvåpen.

Riksrettgranskingens høringer har fokusert på antiTrump-vitner som selv er sentrale deltakere i denne reaksjonære utenrikspolitikken, og som snakker i amerikansk imperialismes orwellske språk. De definerer «demokrati» i Ukraina basert på hvilken grad Ukrainas regjering godtar å tjene som et instrument for amerikansk utenrikspolitikk. De hyllet den såkalte «Verdighetsrevolusjonen», der den valgte presidenten Viktor Janukovitsj ble styrtet fordi han ble ansett å være et hinder for antiRussland-kampanjen. De salutterer fascistiske figurer som den ukrainske innenriksministeren Arsen Avakov, understøtteren av den beryktede Azov-bataljonen som marsjerer under modifiserte hakekors og feirer ukrainerne som kollaborerte med nazistene i andre verdenskrig.

Ingenting av denne politiske virkeligheten blir så-mye-som antydet i dekningen av riksrettgranskingens høringer, hverken av pro-Trump eller antiTrump-foretaksmediene. Tvert imot er antakelsen at den amerikanske regjeringens utenrikspolitikk er innrettet på å fremme frihet og demokrati, og at den opponerer mot Russland fordi Russlands president Vladimir Putin er en tyrann.

Amerikansk imperialismes rolle i Ukraina er imidlertid bare ett eksempel på amerikansk imperialismes herjinger over hele verden, der utallige tyranner og fascister – som den saudiske kronprins Mohammed bin Salman og den brasilianske presidenten Jair Bolsanaro – er innordnet og på rekke med CIA, Pentagon og utenriksdepartementet.

Den amerikanske regjeringens arrogante og nedlatende holdningen overfor ukrainsk suverenitet er heller ikke noe unntak. Det er ingen forskjell mellom Washingtons rolle i Ukraina i 2014, deres intervensjon mot Rajapakse-regjeringen på Sri Lanka i 2015, støtten til det aborterte militærkuppet i Tyrkia i 2016, eller støtten til styrtingen av Evo Morales i Bolivia i dag.

Svakere nasjoner med styrere som kommer i veien for amerikansk imperialisme vil måtte betale prisen, og i noen tilfeller, som i Irak, Venezuela, Syria og Libya – alle land der oljerikdom er en vesentlig betraktning – kan resultatet være invasjon, okkupasjon, militærkupp eller en kombinasjon av alle tre.

Washington har sine hender rundt halsen på den ukrainske befolkningen. Saksanliggendet er ikke om dette kvelertaket brukes av Trump til upassende «personlige» formål, slik demokratene påstår, istedenfor de formål som er nedfelt av det nasjonale sikkerhetsetablissementet. Saksanliggendet er den amerikanske og internasjonale arbeiderklassens intervensjon for å frigjøre den ukrainske befolkningen, og verdens befolkning, fra dette Wall Streets og Pentagons dødlige grep.

Patrick Martin