Perspective

Hvem besluttet at USA skulle utkjempe en «het krig» med Russland?

Det er et munnhell som er tilskrevet bankmannen J.P. Morgan: «En mann har alltid to grunner til hva han gjør – en god grunn, og den egentlige.»

Den 26. september gjennomgikk kongressrepresentant Adam Schiff innholdet i «varsler»-klagen som utløste riksrettgranskingen av president Donald Trump. «Den lyder som en klassisk utpressing [‘shakedown’] utført av organisert kriminalitet,» sa Schiff.

Schiff imiterte Trump i tale med Ukrainas president Volodymir Zelenskij, med kravet: «Du skjønner, jeg vil at du skal finne opp dritt om min politiske motstander. Mye av det.»

Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskij (sentrum) besøker den krigsrammede Donetsk-regionen, i det østlige Ukraina [Foto: Ukrainas presidents pressekontor via AP] [AP Photo]

Hvis Trumps påståtte «organisertkriminalitet shakedown» var den «gode» grunnen til riksrettgranskingen, har den «egentlige» grunnen kommet for dagen i løpet av de to ukene med offentlige kongresshøringer. Høringene har løftet lokket for en massiv amerikansk sammensvergelse med anvendelse milliarder av dollar for å styrte den demokratisk valgte regjeringen i Ukraina i 2014, og oppildne en borgerkrig som har ført til tusenvis av menneskers død.

Riksrettpådrivet er selv et produkt av bestrebelser fra seksjoner av etterretningsagenturene og elementer innen utenriksdepartementet på å eskalere Washingtons konflikt med Russland, potensielt med verdenskatastrofale konsekvenser.

På torsdag viste den demokratiske kongressrepresentanten Eric Swalwell et bilde av den ukrainske presidenten Zelenskij iført kroppsbeskyttelse på «frontlinjene» av borgerkrigen i det østlige Ukraina. Swalwell spurte vitner fra utenriksdepartementet «hvorfor det er så viktig at våre hardt opptjente skattepenger bistår president Zelenskij og mennene her står ved hans side, å slåss mot Russland i denne hete krigen?»

David Holmes, politisk rådgiver ved den amerikanske ambassaden i Kiev, svarte:

Nå er ikke tiden for å trekke seg tilbake fra vår relasjon med Ukraina, men heller for å sette ned hælene og forsterke den. Mens vi sitter her utkjemper ukrainere en het krig på ukrainsk territorium mot russisk aggresjon.

Senere i sitt vitnesbyrd pekte Holmes på de enorme summene som USA og landets europeiske allierte har brukt for å utkjempe denne «hete krigen», og sa at siden 2014 hadde USA gitt $ 5 milliarder og de europeiske allierte $ 12 milliarder.

Marie Yovanovich, USAs tidligere ambassadør til Ukraina, mintes i sitt vitnesbyrd i forrige uke fra hennes tid som ambassadør:

Jeg dro til frontlinja anslagsvis ti ganger under en het krig ... noen ganger der vi bokstavelig talt hørte treffene av artilleribeskytningen, og for å se hvordan våre bidragsdollar ble tatt i bruk.

Hun la til:

Ukraina, med en enorm landmasse og en stor befolkning, har potensial til å bli en vesentlig ... styrkemultiplikator på sikkerhetssiden ... Og nå er Ukraina ei slagmark for stormaktskonkurranse med en het krig for kontroll over territorium og en hybridkrig for å kontrollere Ukrainas lederskap.

Hun forklarte at den USA-finansierte og fascistledede «Maidan-revolusjonen» i 2014, som hun og andre embetsrepresentanter fra utenriksdepartementet absurd kalte «Verdighetsrevolusjonen», var del av denne konflikten. «Derfor lanserte de Verdighetsrevolusjonen i 2014, med krav om å være en del av Europa,» erklærte hun.

Diplomaten George Kent påkalte det samme tema i sitt vitnesbyrd forrige onsdag, der han sa:

Ukrainas folkelige Verdighetsrevolusjon i 2014 tvang et korrupt pro-russisk lederskap til å flykte til Moskva. Etter dét invaderte Russland Ukraina, og okkuperte syv prosent av landets territorium, omtrent som størrelsen på Texas for USA ...

Siden den gang har mer enn 13 000 ukrainere omkommet på ukrainsk jord i forsvar av deres territorielle integritet og suverenitet fra russisk aggresjon. Amerikansk støtte til Ukrainas egen de facto uavhengighetskrig har vært kritisk i denne forbindelse.

Kent sammenlignet deretter USAs rolle i den ukrainske borgerkrigen med Spanias og Frankrikes rolle under Den amerikanske uavhengighetskrigen. I den konflikten var Spania og Frankrike offisielt i krig med Storbritannia, som inkluderte formelle krigserklæringer i henholdsvis 1778 og 1779.

Hvis Kents analogi er sann da er USA i en ikke-erklært krig med Russland.

Men når har denne krigen noen gang blitt diskutert med det amerikanske folk? Var det noen gang en kongressavstemming for å autorisere den? Er det noen som tror, dersom spørsmålet «Vil du bruke milliarder av dollar for å hjelpe Ukraina med å utkjempe en krig med Russland» ble stilt til den amerikanske allmennheten, at prosentandelen som svarte bekreftende og ja ville være noe mer enn forsvinnende liten? Selvfølgelig ble det spørsmålet aldri stilt.

Men under kongresshøringer denne uka erklærte regjeringens embetsrepresentanter at ethvert spørsmål stilt om denne hjelpen er praktisk talt forrædersk. Fiona Hill, tidligere embetsrepresentant i Det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC) anklaget i sitt vitnesbyrd på torsdag alle som stiller spørsmål ved at «Ukraina er en verdsatt partner» av USA, for å fremme «russiske interesser».

«Når vi blir fortært av partisk animositet kan vi ikke bekjempe disse eksterne styrkene,» sa hun og truet «presidenten, eller enhver annen, som forhindrer eller undergraver USAs nasjonale sikkerhet.»

I 2017 skrev Hill et blogginnlegg for Brookings Institution der hun kalte Trump en «bolsjevik», og var med det ekko av uttalelser fra John Birch Society-lederen Robert W. Welch for mer enn 60-år-siden, som erklærte at president Eisenhower var en «kommunist».

Underliggende for demokratenes vanvittige påstander om at Trump fungerer som en «russisk operatør» er et veldig reelt innhold: Det ekstremt farlige pådrivet fra fraksjoner innen staten for en militær konfrontasjon mellom USA og Russland, som samlet har arsenaler av atomvåpen som er i stand å ødelegge hele menneskeheten, mangfoldige ganger.

I juni 2017, bare måneder etter at Trump tiltrådte, karakteriserte World Socialist Web Site den utdypende kampen innen staten som følger:

Demokratenes menigsforskjeller med Trump-administrasjonen er hovedsakelig sentrert rundt utenrikspolitiske anliggender ... De er fast bestemt på å forhindre Trump fra å svekke antiRussland-politikken utviklet under Obama, og som Hillary Clinton-kampanjen var dedikert til å ekspandere.

Det maniske fokuset på Russland er ikke en tilfeldighet. Trumps utenrikspolitiske prioriteringer er som kjent fokusert på å konfrontere Kina. Hans angivelige tale for en «avtale» med Russland er uforenlig med den strategiske planen støttet av dominerende deler av det militære, av etterretningen og det utenrikspolitisk etablissementet. Ødeleggelsen av Russlands evne til å frustrere amerikanske militæroperasjoner blir sett på som sentralt for kontrollen over den eurasiske landmassen, og som en amerikansk seier i den langsiktige konflikten med Kina anses å være avhengig av.

Det er ingen fraksjon for «fred» innen det amerikanske politiske etablissementet. Det er ingen tillit eller tiltro å by til noen av amerikansk imperialismes partier, som nå over flere tiår har hatt hatt tilsyn med omveltning av dusinvis av regjeringer, lanseringen av utallige kriger og dødsfall for millioner av mennesker.

Det er avgjørende viktig at arbeiderklassen formulerer sitt eget uavhengige standpunkt overfor denne krisen. Som World Socialist Web Site uttalte i forrige måned: «Kampen mot Trump-administrasjonen og forsvaret av de mest grunnleggende demokratiske rettighetene er en kamp mot kapitalisme og amerikansk imperialisme, som må føres helt uavhengig av, og i opposisjon til Det demokratiske partiet.»

Forfatteren anbefaler også:

Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi

[13. juni 2017]

Loading