I den sjette uka av masseprotestbevegelsen i Chile ble landets økonomi bragt til en regelrett stillstans av en to-dager-lang nasjonalstreik, så-vel-som av omfattende veiblokkader, og supplert med massemarsjer som fylte gatene i Santiago og andre større byer.

Selv om fagforeningene forsøkte å forminske effekten ved å kalle til en «gradvis» streik, som begynte med havnearbeidere og statsansatte på mandag og la til andre sektorer på tirsdag, hadde aksjonen en enorm innvirkning.

I likhet med de forrige nasjonalstreikene 23. oktober og 12. november deltok på tirsdag hundretusener av arbeidere, spesielt i de strategisk viktige sektorene gruvedrift, havner, utdanningsvesen og transport.

En spesielt stor kontingent av demonstranter som marsjerte gjennom sentrum av Santiago, passerte bak Rundbordet for sosial enhet som samler fagforeninger og protestorganisasjoner ledet av det stalinistiske Kommunistpartiet i Chile (PCCh), valgalliansen Frente Amplio [Bred Front], og noen funksjonærer fra Sosialistpartiet.

Mobiliseringen reflekterte den enorme opposisjonen mot de tomme sosiale og demokratiske løftene servert av administrasjonen til Sebastián Piñera, som Rundbordet har hevdet å motsette seg – men disse politiske kreftene søker imidlertid å få kanalisert arbeidere og ungdommer inn bak en styringselite som med sin anvendelse av tortur og militærundertrykking, har gjort det klart at den ikke vil innrømme noen av dem.

På den annen side har Rundbordet sagt seg villig til å møte med innenriksdepartementet, samtidig som de hevder at dette «ikke er forhandlinger». Den eneste andre muligheten er en løsrivelse, for å plotte protestenes nederlag. Dette ble indikert av Mario Aguilar, en av deres sentrale talspersoner, som er leder for lærerforbundet Colegio de Profesores. Han erklærte: «Betingelsene er der. Det er presserende at sosiale krav blir tatt opp, og dét er regjeringens og den politiske klassens ansvar.»

Faktisk anvender fagforeningene de periodiske streikene for å prøve å slite ned det sosiale oppsvinget, akkurat som de har gjort for å bedra alle store klasseaksjoner siden Pinochet-diktaturet.

Fremfor alt har disse pro-kapitalistiske organisasjonene håndhevet den fortsatte nasjonalistiske isoleringen av protestene fra arbeidere internasjonalt, som står overfor tilsvarende politikk og dreininger til autoritært styre. Den sosiale eksplosjonen, utløst i Chile av en heving av prisen for offentlig transport, er del av en global gjenoppblomstring av arbeiderklassekampene mot en global fiende – kapitalismen, som uansett krever, og med alle nødvendige midler, endeløse sosiale innstramminger og angrep på arbeidsplasser og arbeidsbetingelser, for å videreføre oppfyllingen av foretaks- og finanskapitalens globaliserte resultatkrav.

I mellomtiden diskuterer igjen styringsklassen og dens imperialistbeskyttere, fem uker etter den første utplasseringen av militæret mot demonstrantene, den permanente tilstedeværelsen av soldater i gatene og innføringen av diktatorisk styre, for første gang siden Augusto Pinochet-diktaturet (1973-1990).

Sist søndag kunngjorde Piñera at 4 354 nye Carabinero-polititropper blir sendt ut i gatene i løpet av de neste 60 dagene, fra de nylig pensjonerte eller de som er ferskt ute fra akademiet, som tilsammen vil summeres til anslagsvis 55 000. Dagen derpå fremmet hans regjeringskoalisjon raskt et sett lovforslag – som de ga Kongressen seks dager for å beslutte – som skal tillate utplasseringen av de væpnede styrkene uten å måtte erklære unntakstilstand, og som vil ytterligere utruste etterretningsagenturene og pålegge nye straffer for «plyndringer».

«Det er fundamentalt å kunne påregne de våpnede styrkenes samarbeid for å beskytte kritisk infrastruktur,» erklærte Piñera.

Til tross for taktiske forskjeller over timingen ser hele styringsklassen militærets undertrykking og styre som uunngåelig. På lørdag innrømmet Juan Gabriel Valdés (Sosialistpartiet), som utviklet sine tetteste bånd til imperialistagenturene som ambassadør til USA fra 2014 til 2018, og tidligere med sin doktorgrad i statsvitenskap fra Princeton University, nettopp det i et åpent brev:

«Det er ikke nok å fordømme, eller engang muntlig å matche volden fra Carabineros og de kriminelle som brenner sykehus, kirker og museer. Det som kreves er at de med ledende posisjoner handler med hast, før vandalenes galskap og den nostalgiske Pinochet-fascismen tar over scenen ... hver dag som går nærmer Chile seg en total kollaps av den offentlige orden, som bare kan ende i et militærkupp, eller i-det-minste i at makten faller til militæret, selv om de ikke ønsker den.»

Samtidig med det fortsatte autoritære pådrivet fra Piñera er denne uttalelsen en presserende advarsel til arbeiderne om at det ikke finnes noen «demokratisk» fraksjon innen styringsetablissementet.

All bestrebelser fra lederne av fagforeningene og det politiske etablissementet på å undertrykke protestene med demokratiske og sosiale illusjoner om det kapitalistiske rammeverket korresponderer med en ren arbeidsdeling, for å forhindre at arbeidere forbereder seg for å handle uavhengig mot faren for diktatur.

Et separat dokument, undertegnet av mer enn 80 Sosialistparti-ledere, til forsvar for det politiske veikartet, sa seg enig med Piñeras hysteriske anklager som beskyldte «minoriteter av filleproletariatet og marginaliserte sektorer som sameksisterer med kriminelle bander og som hovedsakelig er tilknyttet narkotikahandel og ekstremistiske og antisystemgrupper, sterkt ideologiserte og organiserte», for ødeleggelsen av det «chilenske demokratiet», ved fremprovosering «med våpenmakt, installeringen av et diktatorisk regime for å ‘pasifisere’ landet».

Med henvisning til nasjonalstreiken den 12. november, og de store sammenstøtene som fullt-og-helt var fremprovoserte av politiets innsatser for å blokkere de fredelig demontrerende marsjererne, erklærte den spanske dagsavisa El País – tilknyttet det regjerende Sosialistpartiet i Spania – på tilsvarende måte: «Det var ett av de mest delikate øyeblikk for det chilenske demokratiet de siste tiårene.»

Oppildningen av fascistene i styringsklassen og de væpnede styrkene er imidlertid en kampanje som føres fra toppen, med milliardærpresidenten Piñera som på slutten av oktober hevdet: «Vi er i krig med en mektig fiende, som er beredt til å bruke grenseløs vold.»

Påtalemyndighetene i Chile har rapportert 26 dødsfall, mer enn 6 000 fengslinger, 1 100 påstander om tortur og 70 rapporter om seksuelle overgrep – deriblant mot mindreårige, så unge som 14 år – fra statsstyrkenes side.

Human Rights Watch publiserte en rapport som beskrev «brutale julinger og seksualovergrep» og etterlyste etterforskning, og «en presserende nødvendig politireform». Selv om disse forslagene til forbedringer av politiske retninglinjer blir ukritisk gjengitt av foretaksmediene og av pseudo-venstre, må det meldes en klar advarsel om at ingen «reform» av statsstyrkene, som er der for det objektive formål å forsvare borgerlig styre og den kapitalistisk eiendom, vil redusere undertrykkingen.

Piñera-regjeringen erkjente forslaget som et potensielt fikenblad, og erklærte at den «verdsatte HRW-rapporten og dens anbefalinger, inkludert oppfordringen om å innføre dyptgripende reformer for Carabineros, og en mer effektiv kontroll over politiets aksjoner under uroligheter og arresteringer».

Etter at Amnesty International (AI) publiserte en rapport som konkluderte med at de chilenske sikkerhetsstyrkene systematisk og med hensikt begikk overgrep og forbrytelser, fikk Ana Piquer, som er AI-leder i Chile, trusler om at «dersom du fortsetter å gjøre det du gjør, kunne du havne i ei kiste.»

Det mindretallet som truer demokratiet er en håndfull milliardærer og multimillionærer som kontrollerer hele det politiske etablissementet, mediene og fagforeningene, mens alle tegn viser at de enorme massene av arbeidere og ungdom støtter protestene og bannerne for sosial likhet og demokratiske rettigheter som blir reist. En nylig meningsmåling fra foretaket Cadem fant at bare 9 prosent av de spurte aksepterer Piñera-administrasjonen, et nytt historisk lavmål for landet. Flere meningsmålinger de siste dagene viser at mellom 67 og 85 prosent av chilenerne støtter de videreførte protestene.

Konfrontert med dette viktige veiskillet må den chilenske arbeiderklassen bryte definitivt med Rundbordet for Sosial Enhet, og med fagforeningene og deres pseudo-venstre apologeter, og danne grunnplankomitéer på alle arbeidsplasser, på skoler og i nabolag, for å videreføre sin kamp mot faren for diktatur.