Følgende tale ble holdt av veterangravejournalisten John Pilger til et offentlig møte i London den 28. november, i St Pancras New Church.

Takk for at dere organiserte dette ekstremt viktige arrangementet.

Jeg tilbrakte to timer sammen med Julian i dag, i Belmarsh Prison. Og jeg vil gjerne gi dere et lite innblikk i hvordan den opplevelsen var, og hva Julian gjennomgår og må tåle. Du ankommer veldig tidlig på morgenen til det som kalles de besøkendes senter. Her gir du fra deg passet, lommeboka, kredittkort, medisinske kort, telefon, nøkler, penn og papir, alt.

Jeg trenger to par briller. Jeg måtte velge hvilket par jeg måtte legge igjen. Jeg la igjen lesebrillene mine. Deretter kunne jeg ikke lese, akkurat som Julian ikke kunne lese de første ukene av hans fengsling. Brillene hans ble sendt til ham, men det gikk uforklarlig nok måneder før de ankom.

Det er store TV-skjermer i besøkssenteret. TV-en er alltid på ser det ut til, og lydvolumet er skrudd opp. Game-show, reklamefilmer for biler og pizza og begravelsespakker, til-og-med TED-foredrag, de virker perfekte for et fengsel: som visuell Valium.

Jeg stilte i en kø av triste, engstelige mennesker, for det meste fattige kvinner og barn og bestemødre. Ved den første pulten ble mine fingeravtrykk tatt, om det fortsatt er begrepet for biometrisk testing.

«Begge hender, trykk ned!» ble jeg beordret. En fil på meg dukket opp på skjermen.

Jeg kunne nå krysse over til hovedporten, som er satt i fengselsmurene. Forrige gang jeg var i Belmarsh for å treffe Julian regnet det tungt. Paraplyen min var ikke tillatt forbi de besøkendes senter. Jeg hadde valget mellom å bli gjennomvåt eller å løpe som faen. Bestemødre har samme valget.

Ved det andre pulten spurte en funksjonær bak sperringen: «Hva er det?»

«Klokka mi,» svarte jeg skyldig.

«Bring den tilbake,» sa hun.

Så jeg løp tilbake gjennom regnet, og returnerte akkurat i tide til å bli testet biometrisk igjen. Dette ble etterfulgt av en helkropp-skanning og et helkropp-søk. Under fotsålene, åpne munnen.

Vår tause, lydige gruppe tuslet sammenklemt inn bak en gul strek ved hver stopp, og inn i det som er kjent som et forseglet rom. Synd på de klaustrofobiske; ei kvinne klemte øynene hardt igjen.

Vi ble deretter beordret inn i et annet oppsamlingsområde, igjen med jerndører som stengte høylytt foran oss, og bak oss.

«Stå bak den gule linja!» sa en stemme uten kropp.

Nok ei elektronisk dør gled delvis opp; vi nølte heldigvis. Den rykket og lukket før den åpnet igjen. Nok et oppsamlingsområde, nok en pult, nok et refreng: «Vis din finger!»

Så kom vi inn i et langt rom med firkanter på gulvet, der vi fikk beskjed om å stå, en-om-gangen. To menn med snifferhunder ankom og jobbet over oss, foran og bak.

Hundene snuste oss i rumpa og siklet på hånda mi. Deretter åpnet flere dører seg, med nok en ordre: «Hold frem håndleddet!»

En lasermerking var vår inngangsbillett til et stort rom, der fangene satt og ventet i taushet, med tomme stoler midt imot. På bortre side av rommet var Julian, iført et gult armbånd over fangeklærne.

Som varetektsfange har han rett til å bruke sine egne klær, men da bøllene slepte ham ut fra den ekvadorianske ambassaden i april forhindret de ham fra å ta med en liten bag med eiendeler. Klærne hans ville følge sa de, men på samme måte som med hans lesebriller, var de på mystisk vis vekk.

For 22 timer av døgnet er Julian begrenset til «helseomsorg». Det er ikke egentlig et fengselssykehus, men et sted hvor han kan isoleres, medisineres og spioneres på. De spionerer på ham hvert 30. minutt: øyne gjennom døra. De ville kalle dette «selvmordsvakt».

I de tilstøtende cellene er det domfelte mordere, og litt lengre ned i gangen en psykisk syk mann som skriker gjennom natta. «Dette er min One flew over the Coockoo’s Nest,» sa han. «Terapi» er en og annen omgang Monopol. Hans eneste sikre sosiale sammenkomst er den ukentlige gudstjenesten i kapellet. Presten, en godhjertet mann, har blitt en venn. Forleden ble en fange angrepet i kapellet; en knyttneve slo inn i hodet hans bakfra, under salmesangen.

Når vi hilser på hverandre, kan jeg kjenne ribbeina hans. Armen hans har ingen muskler. Han har kanskje gått ned 10 til 15 kilo siden april. Da jeg så ham første gang her i mai var det mest sjokkerende å se hvor mye eldre han så ut.

«Jeg tror jeg er i ferd med å miste besinnelsen,» sa han den gangen.

Jeg sa til ham: «Nei, det gjør du ikke. Se hvordan du skremmer dem, se hvor mektig du er.» Julians intellekt, utholdenhet og sans for svart humor – alt sammen ukjente fenomén for de lavtstående [‘the low life’] som ærekrenker ham – bidrar til, tror jeg, å beskytte ham. Han er stygt skadet, men han mister ikke besinnelsen.

Vi småprater, og han med hånda over munnen for ikke å bli overhørt. Det er kameraer over oss. I den ekvadorianske ambassaden pleide vi å prate ved å skrive notater til hverandre og skjerme dem fra kameraene over oss. Uansett hvor Big Brother er tilstede er han tydelig skremt.

På veggene er det slagord med gladmeldinger, som formaner fangene til å «holde ut» og til å «være glade, være håpefulle, og le ofte».

Den eneste fysiske treningen han har anledning til er på en liten asfaltlapp, okranset av høye murer med mer gladmeldinger, om å glede seg over «gress-stråene under dine føtter». Det er ikke noe gress der.

Han nektes fortsatt ei bærbar datamaskin med programvare så han kan forberede sin sak mot utlevering. Han kan fortsatt ikke ringe til sin amerikanske forsvarsadvokat eller til familien i Australia.

Den uopphørlige småligheten i Belmarsh klistrer seg til deg som svette. Skulle du lene deg for nært fangen blir du fortalt av ei vakt å trekke deg tilbake. Tar du lokket av kaffekoppen ber ei vakt deg om å sette det på igjen. Du får lov til å ta med inn £ 10 til bruk på en liten kafé drevet av frivillige. «Jeg ville gjerne hatt noe sundt,» sa Julian, der han spiste en sandwich.

På andre siden av rommet hadde en fange og ei kvinne som besøkte ham en krangel: det som kunne kalles «husbråk». Ei vakt grep inn og fangen repliserte «fuck off».

Dette var signalet for ei gruppe voktere, stort sett storvokste overvektige menn og kvinner, ivrige etter å hoppe på ham og holde ham mot gulvet, for så å froske-marsjere ham ut. En fornemmelse av voldelig tilfredshet hang i den stillestående lufta.

Nå ropte vaktene ut til resten av oss at det var på tide å forlate. Sammen med kvinnene og barna og bestemødrene begynte jeg den lange vandringen tilbake gjennom labyrinten av forseglede områder og gule linjer og biometriske stopp til hovedporten. Der jeg forlot besøksrommet så jeg meg tilbake, som jeg alltid gjør. Julian satt alene, neven knyttet og holdt høyt.

Den 12. desember holdes det valg for en ny regjering i Storbritannia. Under valgkampanjen har ikke noen nevnt journalisten og forleggeren som sitter i Belmarsh Prison, som Storbritannias politiske fange. Jeg bruker ikke det uttrykket lettsindig. Jeg bruker ikke det som agitprop, det er et faktum.

Utleveringstraktaten mellom Storbritannia og USA inkluderer én helt vesentlig del; der det står, og jeg vil parafrasere det: «Ingen skal utleveres dersom lovbruddet han/hun sies å ha begått er på noen som helst måte politisk.»

Sytten anklagepunkter som USA har kokt sammen mot Julian Assange er basert på 1917 Espionage Act [spionasjeloven], som var og fortsatt er en politisk lov, som ble vedtatt for å jakte ned samvittighetskrigsnektere under første verdenskrig. Det bestrides ikke. Det er en eksplisitt politisk lov, og den anvendes her mot en journalist og en forlegger, ikke for å kneble bare ham, men for å intimidere mediene og alle sannhetstalere på tvers av hele verden.

Tiltalen mot Julian refererer til medsammensvorne. Vel, Guardian er en medsammensvoren. Daily Telegraph er en medsammensvoren, New York Times er en medsammensvoren, El País i Spania er en medsammensvoren, Der Spiegel i Tyskland er en medsammensvoren, Sydney Morning Herald i Australia er en medsammensvoren. Alle av dem – og mange andre – publiserte de lekkede bevisene på amerikanske krigsforbrytelser, som WikiLeaks var kilden til. Kanskje har USA bare kommet for én av dem, Julian Assange, men advarselen kunne ikke vært tydeligere. De kan komme for resten dersom frie journalister, frie mennesker, og tør jeg påstå frie regjeringer, tillater at denne perversjonen av rettferdighet og demokrati videreføres.

Dersom Labour Party skulle vinne valget, eller skulle danne en koalisjon etter en uavklart parlamentarisk situasjon, kan den nye regjeringen handle besluttsomt. Når utleveringsrettssaken er over, vil Diane Abbott, dersom hun skulle bli innenriksminister, ha fullmakt til å innvilge Julian Assange asyl, og det må hun gjøre, eller hvem det måtte være som skulle bli Labours innenriksminister, og det må Jeremy Corbyn gjøre i navn av rettferdigheten, ytringsfriheten, av fri journalistikk, av selve friheten.