Perspective

NATO-toppmøte dominert av mellomstatlige konflikter

Eksplosive konflikter over handels- og militærpolitikk brøt ut på NATO-toppmøtet i London denne uka, mellom Washington og USAs vesentligste europeiske allierte. Toppmøtet, ment å skulle markere at det er 70 år siden Nato ble grunnlagt i 1949 den gang USA fremsto som den dominerende imperialistmakten etter andre verdenskrig, falt i stedet ned til gjensidige beskyldninger mellom Donald Trump og den franske presidenten Emmanuel Macron, og trusler om å innføre handelskrigstariffer for milliarder av dollar.

Vi har kommet til en ny fase i kollapsen av de internasjonale institusjonene som lenge styrte verdenskapitalismens anliggender. For tre-år-siden vokste splittelsene innen NATO da Storbritannia stemte for å forlate Den europeiske union (EU), Berlin og Paris lanserte sine forsøk på å bygge en uavhengig EU-hær, og Trump begynte å true Europa med handelskrig. I dag er det klart at NATO ikke har noe perspektiv for å få redusert, enn si overvunnet, disse uomtvistelige interne splittelsene. Organisasjonen eskalerer i stedet politikken og opprettholder kursen som reiser akutt fare for verdenskrig.

Før toppmøtet var pressen dominert av kontroverser om den franske presidenten Emmanuel Macrons intervju i det britiske tidsskriftet Economist, der han erklærte at NATO var «hjernedød» og kalte USAs politikk overfor Russland et produkt av «hysteri». Macron fyrte opp under kontroversen, etter et krisemøte med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i Paris sist fredag, ved å uttale at NATO ikke måtte gjøre Russland og Kina til fiender. Macron foreslo i stedet å føre en «krig mot terror» – Frankrikes påskudd for nykolonial krig i Mali, og politi-stat-undertrykking på hjemmebane.

President Donald J. Trump under plenumssesjonen i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen, onsdag den 4. desember 2019, utenfor London [Foto: Det hvite hus]

Da Trump ankom London lanserte han en støyende tirade mot sin franske angivelige alliansepartner, og avfeide Macrons bemerkninger som «stygge» og «veldig fornærmende». Han prøvde deretter å få pisket NATO inn på rekke, bak en politikk for militæropptrapping rettet mot Russland.

Under opptakten til torsdagens offentligsektorstreik i Frankrike relaterte Trump også Macrons uttalelse om NATO til «gul vest»-protestene mot den franske presidentens dypt upopulære innstrammingsagenda. Han sa: «Se på hva som skjer med de gule vestene ... De har hatt et veldig tøft år, og du kan bare ikke gå rundt og komme med uttalelser som den om NATO.»

I siste instans forpliktet toppmøtets kommuniké seg til hundrevis av milliarder av dollar i økte militærutlegg, flere missilutplasseringer i Europa målrettet mot Russland, krigen i Afghanistan, overvåking av Kina og til å opprettholde atomvåpen.

Dette intensiverer ikke bare faren for krig, men også krisen innen NATO selv. Underliggende for denne krisen er objektive, historisk forankrede konflikter mellom imperialistmaktene som to ganger i det 20. århundre brøt ut i verdenskrig mellom Amerika og Europa. Faktisk oppsummerte Macrons intervju i Economist utbredte motforestillinger innen europeiske styringskretser, mot USAs vedvarende henfall til krig for å oppveie landets tiltakende økonomiske svakhet, over tiårene siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 fratok NATO alliansens opprinnelige felles fiende.

Macron gjorde det klart, akkurat som da Berlin og Paris motsatte seg den ensidige USA-ledede invasjonen av det oljerike Irak i 2003, at han ser USAs politikk som en trussel mot europeiske økonomiske og militære interesser. Han kalte Midtøsten-politikken for et «enormt problem for NATO», etter nederlaget for NATOs proxy-styrker i Syria og Tyrkias invasjon av landet for å angripe USA-støttede kurdiske militser.

Fremfor alt oppfordret han til tettere bånd til Moskva: «Dersom vi ønsker å bygge fred i Europa og gjenopprette europeisk strategisk autonomi, da må vi revurdere vår posisjon overfor Russland.» Macron understreket at en sentral bekymring til grunn for hans utstrakte hånd til Russland var den overhengende faren for global krig, og at han hadde som mål å «bygge relasjoner for å forhindre at verden går opp i en brannstorm».

President Donald Trump møter den franske presidenten Emmanuel Macron i Winfield House i London, tirsdag den 3. desember 2019, [Foto: AP Photo/Evan Vucci]

Den franske presidenten sporet imidlertid ikke NATOs bankerott til den ene eller den andre taktiske feilen, men til den politiske kursen som har blitt fulgt over flere tiår. Selv om han er en svoren motstander av sosialisme angrep han de pro-kapitalistiske propagandistenes «Slutten på historien»-argument, om at Kremls oppløsing av Sovjetunionen betydde sosialismens endelige nederlag og det liberale kapitalistiske demokratiets triumf. Han innrømmet overfor Economist at denne falske oppfatningen satte scenen for upopulære NATO-kriger over hele Midtøsten.

Macron sa: «Det var en gjennomgripende oppfatning som utviklet seg på 1990- og 2000-tallet, rundt ideen om Slutten på historien, en endeløs utvidelse av demokrati, at den vestlige leiren hadde vunnet og ville universalisere seg. Det var den historien vi levde i opp til 2000-tallet, da en serie kriser viste at det ikke var sant ... Noen ganger begikk vi feil ved å prøve å påtvinge våre verdier og endre regimer uten å få folkelig støtte. Det var det vi så i Irak og Libya, og kanskje var det også planlagt for Syria, men det mislyktes. Dette er et element i den vestlige tilnærmingen, som jeg vil si i generelle termer, har vært en feiltakelse siden begynnelsen av dette århundre.»

Uansett de meningsforskjeller han har med Macron kom Trump nylig med en tilsvarende poengtering om Amerikas kriger i Midtøsten. Han tvitret: «USA har brukt ÅTTE BILLIONER DOLLAR på å krige og politikontrollere Midtøsten. Tusenvis av våre Store Soldater har omkommet eller blitt hardt såret. Millioner av mennesker har omkommet på den andre siden. Å GÅ INN I MIDTØSTEN ER DEN VERSTE BESLUTNINGEN NOENSINNE TRUFFET ... I VÅRT LANDS HISTORIE! Vi gikk til krig under et falskt & nå motbevist premiss, MASSEØDELEGGELSESVÅPEN.»

NATOs beslutning på onsdag om uansett å eskalere den militaristiske politiske kursen utgjør en advarsel for arbeiderklassen. Kapitalismens grunnleggende motsetninger, avdekket av det 20. århundres store marxister, fremfor alt den mellom verdensøkonomien og nasjon-stat-systemet, hevder seg eksplosivt. Fanget opp i kriser som de ikke har noen løsning på, vel vitende om deres egen politiske bankerott og kriminalitet og i frykt for voksende motstand nedenfra, er de imperialistiske styringsklassene, med lukkede øyne på kurs rett mot en militær katastrofe av horrible dimensjoner.

Det vesentligste anliggendet arbeidere og ungdommer står overfor er byggingen av en internasjonal antikrigbevegelse i arbeiderklassen. For to år siden skrev WSWS, i en analyse av de voksende konfliktene innen NATO etter Brexit og valget av Trump: «Den styrken som vil dukke opp som et alternativ til den borgerlige politikkens kollaps er den internasjonale arbeiderklassen. Den blir drevet til handling av utålelige livsvilkår, massearbeidsløshet og sosial elendighet, etter mange tiår med innstramminger og krig.»

To år senere har denne analysen blitt bekreftet av en gjenoppblussing av klassekampen. I Frankrike brøt den største streikebølga under Macrons presidentskap ut i går.

Over det siste året har hundretusener av arbeidere i USA, Europa, Latin-Amerika og Asia gått til streik som ledd i et bredt, internasjonalt oppsving av politisk protest mot sosial ulikhet og militær-politi-undertrykking. Det har vært massestreiker eller protester mot regjeringene i Irak, Libanon, Algerie, Sudan, India, på Sri Lanka, i Bolivia, Chile, i Catalonia i Spania og på Puerto Rico.

Dette oppsvinget av klassekamp danner det sosiale grunnlaget for å motsette seg styringselitenes pådriv i retning krig. Den nødvendige responsen på den imperialistiske krigsfaren er å forene disse voksende kampene fra arbeiderklassen til bygging av en samlet, internasjonal sosialistisk antikrigbevegelse.

Loading