I den største av denne typen arbeidslivsaksjoner som har rammet Frankrike på flere tiår, gikk titusenvis av jernbane-, offentligsektor- og utdanningsarbeidere ut i streik, med 1,5 millioner som marsjerte eller streiket på torsdag mot den franske presidenten Emanuel Macrons planer om å kutte pensjonene.
Streiken er del av en bred internasjonal oppblomstring av klassekamp mot sosial ulikhet og militær-politi-represjon.
Streikende arbeidere i Frankrike meldte seg dermed til masseprotestbevegelsene i Irak, Libanon, Chile, Colombia, Hong Kong, Algerie og streiker av amerikanske bilarbeidere og lærere i offentlige skoler, så vel som britiske jernbanearbeidere. I Frankrike marsjerte på torsdag arbeidere sammen fra et bredt spekter av bransjer: ansatte i De franske nasjonale jerbaner (SNCF), lærere og arbeidere fra massetransporten i Paris, fra sykehus, flyplasser, energiforsyning, havneanlegg, så vel som studenter, elever og advokater.
Streiken demonstrerte arbeiderklassens enorme sosiale kraft når den er mobilisert i kamp. Jernbanetrafikken ble stanset over hele Frankrike, med bare ett-av-ti høyhastighetstog (TGV) og 3 til 5 prosent av de regionale ekspresstogene i drift. Ifølge SNCF-ledelsen erklærte 85,7 prosent av togførerne og 73,3 prosent av togkontrollørene at de gikk ut i streik.
I Paris ble også massetransporten praktisk talt brakt til stillstand. RATP – De uavhengige transportmyndighetene i Paris – kunngjorde at 11-av-16 metrolinjer var nedstengt, med bare begrensede tjenester tilgjengelige på de resterende.
Streikende blokkerte drivstoffdepot, der arbeidere ved 7 av Frankrikes 8 oljeraffinerier var i streik, med trusler om å forårsake drivstoffmangel over hele landet på lengre sikt.
I følge statistikk presentert av Olivier Dussopt, juniorministeren for offentlig tjenester, deltok 32,5 prosent av arbeidere i offentlig sektor (deriblant utdanning, postkontorer og tidligere France Telecom-arbeidere) i streiken. Blant skolelærere meldte også 51,15 prosent av grunnskolelærerne og 42,32 prosent av ungdomsskolelærerne seg med i streiken. Mange barn ble holdt hjemme, eller de måtte bringes til myndighetsopprettede nødsentre.
Flere store franske flyplasser ble sterkt påvirket av streiken – deriblant begge hovedflyplassene i Paris, i tillegg til Nice, Marseille, Lyon, Toulouse og Bordeaux – på grunn av streiker av flere kategorier arbeidere, deriblant flygelederne sør i landet.
Streiken skal videreføres i flere bransjer de kommende dagene. Fagforbundskilder uttalte at jernbanetrafikken vil bli sterkt påvirket frem til mandag, og flyselskapene sa de skulle kutte 20 prosent av flyvningene for fredagen. Mange lærere var forventet å være i streik på fredag. LOTRE, én av fagforeningene for trailertransporten, kunngjorde tosdag kveld at de ville gjennomføre 15 blokader på fredag, i protest mot Macron-regjeringens skattehevinger på drivstoff.
Streikere marsjerte i hundretusentall i samlinger organisert over hele Frankrike. Fagforbundene kunngjorde at det var 250 000 protesterende i Paris, 150 000 i Marseille, 100 000 i Toulouse, 40 000 i Lille, og titusenvis i Montpellier, Bordeaux og Nantes, så vel som 285 000 totalt i anslagsvis 40 andre byer. I flere byer nektet myndighetene å oppgi noe anslag over antall marsjerende til pressen.
Velkjente «gul vest»-protesterende, deriblant Éric Drouet, Priscilla Ludosky og Maxime Nicolle, oppfordret sine supportere om å delta i protestene, uten å støtte fagforbundsbyråkratene formelt.
Det brøt ut sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter i flere byer, deriblant Lyon, Nantes, Rennes og i Paris der sikkerhetsstyrkene forhindret store deler av marsjen fra å sette seg i bevegelse, for deretter å angripe den, først på Republikk- og deretter på Nasjonsplassen.
Macron-regjeringen hadde organisert en massiv politiutplassering – sammenlignbart med de som ble mønstret for de største «gul vest»-protestene i desember i fjor – men som var absolutt usett for en sosial protest organisert av fagforeningene og -forbundene.
Magasinet L’Express rapporterte at «totalt sett skulle det bli utkommandert 108 intervensjonsenheter fra sikkerhetsstyrkene over hele Frankrike: 60,5 fra det mobile militærpolitiet og 47,5 fra opprørspolitiet. De skulle i all overveiende grad tildeles regionene sør, sørøst og nord, bortsett fra Paris-området, og etterlate regionene nord, vest og sørvest noe underbemannet. 180 motoriserte team fra BRAV (Brigader for represjon av voldelige aksjoner) skulle utplasseres. Angående tekniske midler skulle seks vannkanoner være i beredskap, og tre droner skulle fly over Paris.»
En anonym høytstående sikkerhetsfunksjonær sa han var «veldig bekymret» for Paris-protesten, og hevdet at «vi er i en før-oppstandssituasjon».
I Paris mobiliserte sikkerhetsstyrkene pansrede kjøretøy og vannkanoner, så vel som soldater og opprørspoliti bevæpnet med angrepsrifler, for å barrikadere Elysée-presidentpalasset og andre statsanlegg. Mellom 6 000 og 8 500 fra opprørspolitiet var mobilisert. Innen kl. 20:00 hadde det blitt foretatt 90 arrestasjoner, derav 71 preventive interneringer, i tillegg til 11 490 som ble preventivt tatt i varetekt og ransaket.
Streiken den 5. desember er produkt av en ny fase i klassekampen, med radikaliseringen av voksende sjikt av den internasjonale arbeiderklassen. Oppfordringen til streiken kom fra det nasjonale jernbaneforetaket SNCF, der fagforeningene bekymret seg for at de ville miste kontrollen, etter at to store spontanstreiker rystet jernbanene i høst, i opposisjon mot privatisering av SNCF, så vel som mot lønnskutt og innføringen av to-nivå-arbeid. Så snart oppfordringen var varslet prøvde imidlertid stadig bredere lag av arbeidere å benytte anledningen til å delta i en lovlig godkjent streik.
Denne mobiliseringen reflekterer bred og voksende motstand mot EUs politikk – lønnsfrys i offentligsektor og drastiske angrep på pensjoner og andre sosiale rettigheter. Macron eliminerer mange spesialpensjonsfond og forflytter seg i retning pensjoner basert på «poeng», som er uten noen forhåndssatt pengeverdi. Staten har med forakt avvist forhåpninger om mer sosial likhet og bedre levekår for arbeidere, og planlegger i stedet dype nedskjæringer av pensjoner, helsetjenester og andre sentrale programmer.
Det er utbredt opposisjon blant arbeidere mot den kapitalistiske sosiale orden, så vel som en legitim mistillit til fagforeningene og -forbundene, som forhandler med Macron om nedskjæringene og til nå ikke hadde organisert noen betydelig streikeaksjon siden han ble valgt i 2017.
Mer bredt sett hadde ingen av problemene som drev frem torsdagens streik en nasjonal karakter; alle av dem – lave lønninger og sosial innstramming, utbyttingen av arbeidere på underbemannede arbeidsplasser, sosial ulikhet, militær-politi-represjon av enhver motstand mot bankenes diktater – er alle internasjonale problemer, som i år har mobilisert titalls eller hundretalls millioner arbeidere internasjonalt. Løsningen på disse problemene krever eksproprieringen av milliardærenes finansaristokrati, som dominerer det økonomiske liv gjennom de internasjonale finansmarkedene.
Dette krever at arbeidere gjør et brudd med de nasjonalt baserte fagforeningsbyråkratiene, og bygger aksjonskomitéer, uavhengig av fagforeningene og -forbundene, slik at de kan ta kampen ut av fagforeningsbyråkratienes hender og knytte den opp med kampene til deres klasseforente brødre og søstre over hele verden.
Gjennom tiår har «sosial dialog» mellom fagforbund, arbeidsgiverforeninger og staten i Frankrike bare tjent til å pålegge arbeiderklassen en sosial tilbakegang. Faktisk hastet Macron-regjeringens toppfunksjonærer frem for å promotere fagforeningene og -forbundene under streiken, og bekjentgjorde med dét at de klart visste at fagforeningsbyråkratene hadde til hensikt å godta pensjonsnedskjæringene, og ville kvele enhver politisk kamp mot Macron.
Gilles Legendre, leder for Macrons parlamentariske gruppe i Nasjonalforsamlingen, uttalte: «Ingen fagforening tror for alvor at han [Macron] vil gi det opp.» Det vil si at fagforeningene faktisk leter etter et råttent kompromiss med staten og arbeidsgivergruppene til å pålegge arbeiderne, som vil omfatte praktisk talt alle de nedskjæringene Macron har planlagt.
Statsminister Edouard Philippe erklærte, fra krigsrommet han opprettet ved samferdselsdepartementet: «Totalt sett har streikene og protestene utfoldet seg som planlagt. Det var organisert mange protester i Frankrike i dag, og de fleste går bra. ... Jeg vil gi uttrykk for min respekt til fagforeningene og -forbundene, for deres organisastoriske suksess.»
Slike kommentarer bekrefter advarslene fra det franske PES (Parti d’legalité socialiste) [Sosialistisk Likhetsparti] og partiets oppfordring til å bygge aksjonskomitéer for å gjennomføre kampen, uavhengig av fagforeningene og -forbundene. Arbeidere har ingenting å tjene på en kamp innenfor et rent nasjonalt rammeverk, som er kontrollert av fagforeningsbyråkrater tett knyttet til staten. Veien videre er å ta kampen ut av fagforeningenes og -forbundenes hender og vende seg mot et sosialistisk, internasjonalistisk og revolusjonært perspektiv for å forene deres kamper med deres klassebrødre og -søstre rundt om i verden.