Amerikas torturister og deres medskyldige må rettsforfølges

10 December 2019

«Jeg var i en så ubeskrivelig tilstand av smerte… Jeg høret lyder fra brødrene, ikke bare fra én, men fra mer enn én bror; én stønnet, en annen kastet opp og en annen skreik: ryggen min, ryggen min!»

«Han begynte å banke hodet mitt mot veggen med begge hender. Bankingen var så kraftig at jeg på et tidspunkt følte at hodeskallen var sprukket ... Så slepte han meg over til enda en veldig liten firkantet boks. Ved hjelp av vaktene dyttet han meg ned i boksen ...»

—Denbeaux, Mark et al., How America Tortures (2019) [lenke til originaltekst på engelsk], Vedlegg I: Abu Zubaydahs notater

                                                               ***

Jussuniversitetet Seton Halls senter for politikk og forskning [Seton Hall University of Law - Center for Policy and Research] publiserte i forrige måned en rapport med tittelen «Hvordan Amerika torturerer», som inneholder åtte betydningsfulle tegninger utført av torturofferet Abu Zubaydah.

Tegningene er alene en kraftfull tiltale mot hele det politiske etablissementet i USA, som ikke har holdt noen ansvarlig for de avbildede forbrytelsene.

Rapporten representerer arbeidet til et team ledet av professor Mark Denbeaux, som fungerer som advokat for flere av de internerte i Guantanamo Bay, deriblant for Abu Zubaydah. Dokumentet samler materiale fra mange kilder, og inkluderer meldinger fra Central Intelligence Agency (CIA) og andre regjeringsdokumenter, i tillegg til Abu Zubaydahs egen beretning om hva som skjedde, for å besørge en kronologi «ikke bare fra CIAs perspektiv, men også fra de torturertes perspektiv». Resultatet er fordømmende.

CIAs torturteknikker er i rapporten katalogisert i utfyllende detaljer. De inkluderer «trang innesperring» i små bokser, i noen tilfeller «med tilføring av insekter til den mørke boksen, som ytterligere en måte å skremme den internerte som var innestengt i den». Rapporten dokumenterer anvendelsen av kvinnelige soldater for seksuell håning og ydmykelse av fanger, der «kvinnelig militært personell gikk rundt barbrystet under avhør, utførte påtvungne lap dances [o. anm.: kvinnelig dansers antydende bevegelse over en sittende manns fang], og tilgrising av de internerte med rød væske, som de identifiserte som menstruasjonsblod.»

En FBI-agent beskrev det å finne fanger «på gulvet i fosterstilling, lenket på hender og føtter, uten stol, mat eller vann. I de fleste tilfeller hadde de urinert eller gjort på seg, og hadde vært etterlatt der i [atten, tjuefire] timer, eller lengre.»

Høy rap-musikk ble spilt døgnet rundt. Den nå beryktede praksisen med «ufrivillig rektalfôring» innebar å pumpe purret mat inn i offerets endetarm, uten medisinsk begrunnelse.

Hvordan har utøverne av disse bestialske forbrytelsene kunnet klare å unnslippe påtale? Det er ikke på grunn av mangel av bevis.

Mandag var femårsdag for det amerikanske Senatets spesialkomité for etterretnings publisering av «sammendraget» av komitèens funn angående CIAs torturprogram. Dette sammendraget, som er på hundrevis av sider, er selv bare et omriss av den totalt 6 700 sider-lange undertrykte rapporten, som inkluderte 38 000 fotnoter.

World Socialist Web Site skrev den gangen sammendraget ble utgitt: «Fra et juridisk standpunkt berettiger rapportens dokumenterte krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten en øyeblikkelig arrestering, med tiltale og rettsforfølgelse av alle involvert i programmet, fra selve torturistene og deres ‘eksterne kontraktører’, og hele veien opp til toppembetsrepresentanter i Bush- og Obama-administrasjonene, som hadde tilsyn med programmet og siden forsøkte å dekke over det.»

Forbrytelsene utført av det amerikanske militæret og etterretningstjenestene under den såkalte «krigen mot terror» var avskyelige, overlagte og involverte ekstrem fornedrelse. Disse forbrytelsene ble ytterligere forverret av bestrebelser over lang tid på å dekke over dem, med ødeleggelse av bevismateriale og forhindring av etterforskninger.

Forbrytelsene kan ikke avskrives som en overivrig opptreden av «forbryterske» agenter på lavt nivå. Tvert imot, de var organisert i kaldt blod og på de høyeste nivå. Rapporten fra Seton Hall Law School uttaler som et faktum at «toppembetsfunksjonærer i vestfløyen av Det hvite hus og justisdepartementets (DOJ) avdeling for juridisk rådgivning [Office of Legal Counsel] orkestrerte og førte slett tilsyn med et grufullt torturprogram som var ansvarlig for internering og avhør av utallige internerte.»

New York Times’ redaksjonelle lederartikkel publisert den 5. desember med tittelen «Ikke se vekk», er et forsøk på skadekontroll etter utgivelsen av Abu Zubaydahs illustrasjoner. Samtidig som lederartikkelen fordømmer tortur som «barbarisk og illegalt», forsøker den å skylde torturprogrammet på republikanerne, og fordømmer president Trump og «de som tenker som ham».

Times konkluderer: «USA har jordas desidert største sikkerhetsetablissement, og det med størst rekkevidde. Når USA begår eller tilrettelegger for krigsforbrytelser da eroderer det æren, effektiviteten og verdien av denne styrken.»

Times forsøker ikke å forklare hvordan det kunne skje at ikke én eneste noensinne ble tiltalt for en opptreden som de innrømmer var «barbarisk og illegal» og utgjorde «krigsforbrytelser».

I virkeligheten var CIAs torturprogram fullt-og-helt støttet av begge partiene. Jay Rockefeller, toppdemokraten i Senatets etterretningskomité, så vel som Nancy Pelosi, daværende leder for demokratene i Representantenes hus, ble orientert om programmet i 2002.

Obama-administrasjonen spilte en nøkkelrolle for legitimeringen av tortur og for beskyttelsen av krigsforbrytere fra påtale. Under slagordet om å «se fremover, ikke tilbake» nektet demokratene å rettsforfølge enhver som noen gang var involvert i programmet eller i tildekkingen. Analytikeren John Kiriakou var den eneste CIA-ansatte som noensinne ble tiltalt av Obama-administrasjonen i forbindelse med tortur, og han ble fengslet for offentlig å ha erkjent at CIA var engasjert i waterboarding [o. anm.: en torturmetode med simulerte drukningsfornemmelser].

Obama nektet i årevis å gi ut Senatets torturrapport og bisto CIAs bestrebelser for å få undertrykt den. I 2015 gikk Obama-administrasjonen med hell rettens vei for å få forhindret at American Civil Liberties Union (ACLU) fikk tak i den under anvedelse av loven om informasjonsfrihet [Freedom of Information Act].

Hva hadde New York Times den gangen å si om disse «barbariske og illegale» handlingene? Den 6. april 2002 hoverte en Times-overskrift: «En mesterterrorist er fakket». Times beskrev bortføringen av Abu Zubaydah fra Pakistan, gjennomført uten anklager eller rettslige forhandlinger av noe slag, som at «hans pågripelse demonstrerer at det møysommelige internasjonale detektivarbeidet i den nåværende fasen av krigen mot terror lønner seg».

Times videreførte sin rolle som CIA-stenograf i en artikkel den 12. juni 2002, med tittelen «Spor av terror»: «Etter nesten 100 økter med CIA- og FBI-avhørere på et sterkt bevoktet, ikke avslørt sted, har den fangede terroristen Abu Zubaydah gitt fra seg informasjon som amerikanske embetsrepresentanter sier er sentral for Bush-administrasjonens innsats for å forhindre ei ny bølge av angrep mot USA.»

Denne versjonen av begivenhetene var, som det nå er universelt erkjent, ei samling løgner. Abu Zubaydah var ikke en operatør på høyt nivå i Al Qaida, og kanskje han har ikke engang vært medlem. Han har aldri blitt siktet for noen forbrytelse, enn si blitt stil for retten og dømt. Men til den-dag-i-dag vansmekter han fortsatt i ei celle i torturleiren Guantanamo Bay, uten utsikter til å bli løslatt.

Fem år etter publiseringen av Senatets rapport, hvor befinner så torturistene og deres medsammensvorne seg? Gina Haspel, som var sjef for, og førte tilsyn med en CIA-torturcamp i Thailand og som i 2005 var involvert i ødeleggelsen av videoopptak av Abu Zubaydahs tortur, ble av Trump forfremmet til stillingen som etterretningstjenestens nye direktør.

John Brennan, den forrige direktøren, som var en CIA-representant på høyt nivå under Bush-administrasjonen, og som under Obama beordret agenter til å bryte seg inn i senatsansattes datamaskiner i forsøk på å søke opp fordømmende informasjon relatert til tortur, tjener nå som en godt betalt «topp nasjonalsikkerhets- og etterretningsanalytiker» for NBC News og MSNBC. Han opptrer regelmessig på nyhetsprogrammer, for å agitere til fordel for demokratenes pådriv for riksrettstiltale av presidenten.

James Mitchell, som med sitt foretak Mitchell Jessen and Associates fikk en CIA-kontrakt på $ 81 millioner for å utvikle og implementere de «forbedrede avhørs»-teknikkene anvendt på Abu Zubaydah og andre, er fortsatt på frifot. I følge en artikkel i Bloomberg News fra 2014 er han nå pensjonert og anvender sin fritid på kajakkpadling, rafting og klatring.

Og hva har blitt skjebnen til de som avslørte offisiell kriminalitet? Julian Assange er fengslet i Belmarsh Prison i London, der hans liv er i fare grunnet betingelser som utgjør tortur. Chelsea Manning ble fengslet og torturert, løslatt og deretter fengslet igjen for å ha nektet å vitne for en storjury mot Assange. Edward Snowden ble tvunget til å flykte fra landet og søke tilflukt i Russland.

Torturistene og deres medsammensvorne har ikke blitt rettsforfulgt, ikke på grunn av mangel på bevismateriale eller utilstrekkelig juridisk begrunnelse, men fordi hele det politiske etablissementet er implisert på de høyeste nivå, og inkluderer demokratene, republikanerne, militæret og etterretningstjenestene, etablissementsmediene og alle de som utførte det reaksjonære bedrageriet kalt «krigen mot terror».

Unnlatelsen av å rettsforfølge torturistene har tjent til å oppmuntre de mest fascistiske sjiktene i statsapparatet, og åpnet veien for at Trump i fullt dagslys kunne skryte av sin støtte for tortur. Trump og hans fascistiske rådgivere, skremt av veksten av sosial opposisjon, mener at Gestapo-typen metoder implementert under «krigen mot terror» er nødvendige for å forskrekke og undertrykke opposisjon, både i utlandet og internt. Samtidig som Trump skryter av at han er for å implementere torturmetoder i Guantanamo Bay som er «helvetes mye verre», forteller han politioffiserer i USA: «Ikke vær for snille.»

Demokratene og deres allierte er bekymret for at offentlig diskusjon om statsforbrytelsene skulle tjene til å oppildne folkelig fiendtlighet mot de institusjonene New York Times beskriver som «jordas største sikkerhetsetablissement». Det ville skjære på tvers av demokratenes pågående tiltak for å innynde og innordne seg med CIA, som del av deres pådriv for riksrettstiltale mot Trump. Dessuten understreker CIA-torturavsløringene hykleriet i deres egne bestrebelser på, i «menneskerettighetenes» navn, å berettige amerikansk imperialistaggresjon og undergraving over hele verden.

Av disse grunner må kravet om å få stilt torturistene for retten reises av den internasjonale arbeiderklassen. Ethvert individ som i noen som helst kapasitet deltok i CIAs torturprogram, eller i tildekkingen av det, så vel som de som ikke grep inn da de hadde den muligheten, må møte arrestering, tiltale og en rettsprosess.

Kampen for å få slutt på tortur én gang for alle må kobles til den internasjonale arbeiderklassens voksende kamper for å forsvare og utvide sine demokratiske og sosiale rettigheter, og for å stanse styringsklasses pådriv i retning av diktatur. Hele den eksisterende sosiale orden er implisert i tortur og den må styrtes.

Tom Carter