Med tidligere Federal Reserve-styreleder Paul Volckers bortgang (1979-1987) sist søndag har den amerikanske styringsklassen mistet en av sine mest dedikerte og ublue tjenere.

Under fanen for bekjempelse av inflasjon var Volcker sjefarkitekt for klassekrigen mot arbeiderklassen i USA og internasjonalt, som videreføres og utdypes hver dag. Over hele verden har politikere, sentralbankfolk og foretaksmedier hyllet hans «arv».

New York Times’ Neil Irwin hevdet innyndende: «Hans liv er et vitnesbyrd om hva dedikerte offentlige tjenere kan få til, bare de bøyer seg over oppgaven og ikke lar seg veilede av hvordan ting fungerte før, eller hvordan de måtte ønske at ting skulle være, men av verden som den er. Og det riktige svaret er ikke alltid det mest populære.»

Elizabeth Warren, demokratenes angivelige «venstre» presidentkandidat, forsøkte å portrettere Volcker som en motstander av finanseliten, og tvitret: «Paul Volcker sloss for å tøyle Wall Street-bankene som bedrev risikabel finansgambling, og vi fant sammen da lovfremlegget Volcker Rule ble signert til lov…»

Lawrence Summers, tidligere finansminister under Bill Clinton, beskrev Volcker som «modell for enhver finansembetsrepresentant som etterfulgte ham». Ben Bernanke, tidligere Fed-styreleder sa at Volcker personifiserte ideen om å «gjøre det som var politisk upopulært, men økonomisk nødvendig». Janet Yellen, Bernankes etterfølger ved Fed, sa at Volcker var en «inspirasjon for meg og for Federal Reserve».

Jerome Powell, nåværende Fed-leder, sa at Volckers «bidrag til nasjonen etterlot en varig arv».

Hva er så denne «arven?» Den består av ruineringen av enorme industriområder og den maligne veksten av sosiale onder som synkende forventet levealder, fallende lønninger, stigende deltidsarbeid og betinget sysselsetting, opioidkrisen, rekordhøye selvmordsrater, svimlende finansspekulasjoner, og akkumuleringen av massive formuer i hendene på et finansoligarki samtidig med stadig større sosial ulikhet.

Det spesifikke oppdraget Volcker utførte var å jekke opp rentene og kaste landet ut i resesjon [lavkonjunktur], som dermed skapte massearbeidsløshet som et middel for å bryte ned arbeiderklassens sosiale motstand.

En fullstendig regnskap ville avsløre at hans politiske retningslinjer, pålagt på vegne av den amerikanske styringsklassen, resulterte i usett sosial elendighet og en for tidlig død for millioner av mennesker, ikke bare i USA, men over hele verden, der han gikk opp løypa fulgt av styringsklassene overalt.

Den sosiale kontrarevolusjonen han innledet var fra starten av, og er fortsatt i dag politikken begge partier og hele det politiske etablissementet følger. Volcker legemliggjorde enheten mellom demokratene og republikanerne på essensielle spørsmål om økonomisk politikk relatert styringsklassens grunnleggende interesser. Han var demokrat og ble utnevnt til Fed-leder av en demokratisk president, han tjenestegjort under republikaneren Reagan, og han ble hentet inn i den demokratiske Obama-administrasjonen for å bistå med tilsyn for redningsoperasjonen for bankene og intensiveringen av klassekrigen mot arbeiderklassen etter 2008.

Volcker ble den 25. juli 1979 utnevnt av president Jimmy Carter til å lede Federal Reserve. Det var en tid med en kollosal krise for amerikansk og global kapitalisme. Etterkrigstidens økonomiske boom var over, Keynes-politikken hadde mislyktes, det monetære Bretton Woods-systemet hadde kollapset, USA var i grepet av det som ble kalt «stagflasjon», dollaren falt og den påfølgende vekkløpende inflasjonen hadde ført til et oppsving fra arbeiderklassen som forsøkte å forsvare sine levestandarder.

I 1977 og 1978 streiket amerikanske kullgruvearbeidere i 111 dager og trosset en ingen-streik forordning utstedt i henhold til loven Taft-Hartley Act. Gruvearbeidere brente offentligt Carters tilbake-til-arbeid beordring på streikevaktene. Administrasjonen trakk den konklusjon at dette bare var starten og at det måtte føres krig mot arbeiderklassen for å sikre amerikansk kapitalismes stabilitet.

Globaliseringen av den kapitalistiske verdensøkonomien hadde gjort det mulig for amerikanske foretak, som tapte markedsandeler både på hjemmebane og i utlandet, å flytte produksjonen til lavlønns arbeidskraftsparadis rundt om i verden. De stolte på det nasjonalistiske og pro-kapitalistiske fagforeningsbyråkratiet for å få satt arbeidere opp mot sine klassebrødre og -søstre internasjonalt, og få presset gjennom oppsigelser og lønnskutt for å styrke «deres» USA-baserte selskapers profitt.

Signalet for starten på klassekrig og sosial kontrarevolusjon kom med valget av Thatcher-regjeringen i Storbritannia i mai 1979. Volcker ble utnevnt mindre enn tre måneder senere.

I en artikkel om Volkers utnevnelse, publisert to dager etter hendelsen, skrev Bulletin, avisa til Workers League [forløper for Socialist Equality Party (US)]: «Utnevnelsen av den konservative bankmannen Paul Volcker til leder for Federal Reserve Board er en krigserklæring mot arbeiderklassen.»

Artikkelen fortsatte med å erklære at Volcker hadde blitt installert for å «utføre rå og brutal monetærpolitikk [‘tight-money’] ... og pålegge fullskala depresjonsbetingelser på familier fra arbeider- og middelklassen».

Dette forvarselet ble raskt verifisert da millioner av arbeidsplasser ble høvlet vekk og den amerikanske økonomien stupte ut i to resesjoner, av størrelsesorden ikke sett siden 1930-tallet.

Det nye regimet skulle snart få sine konsekvenser. I desember 1979 organiserte Carter-administrasjonen redningsplanken for Chrysler Corporation, der selskapet fikk lånegarantier som motytelse for innrømmelser fra bilarbeidernes fagforening United Automobile Workers (UAW), som inkludert direkte kutt av lønninger og rettigheter. Det var første gang en fagforening påla sine medlemmer slike tiltak, og det satte mønster for hva som skulle komme gjennom hele 1980-tallet.

Dette programmets instrument var å heve rentene. Én måned etter utnevnelsen hevet Volcker rentene to ganger, og innen desember 1980 var Feds basisrente på rekordnivået 21,5 prosent.

Resultatet var økonomisk ruinering, og særlig av industribyer som Detroit, Buffalo, Pittsburgh, Akron, Youngstown, Gary og mange andre – en prosess som har fortsatt til dags dato.

Valget av Reagan i USA, som etterfulgte valget av Thatcher i Storbritannia, skulle se en akselerering av denne industrielle borgerkrigen da arbeiderklassen kjempet imot. I august 1981 ga Reagan ordre om å avskjedige og svarteliste 12 000 streikende flygeledere. Han var i stand til å håndheve oppsigelsene fordi AFL-CIO-byråkratiet blokkerte all effektiv støtte for flygelederne og lot deres fagforbund PATCO bli ødelagt.

Volcker skulle senere komme til å berømme Reagan for hans streikebryting, der han erklærte at PATCO-arbeidernes nederlag var den viktigste faktoren for å få brakt inflasjonen under kontroll. Han sa at PATCO-resultatet var avgjørende, i sin «psykologiske effekt for svekkingen av forhandlingsposisjonen til fagforeningene på andre områder – uansett hvilke saksanliggender».

Et medlem av Feds komité for rentefastsetting (Federal Open Market Committee) formulerte saken enda mer direkte, der han på et møte i februar 1981 sa at «inflasjonen ikke vil være trygt beseiret ... før alle disse arbeiderne og deres fagforeninger sier seg enige i å akseptere mindre. Dersom de ikke er imponert av ord, så kanskje elimineringen av ytterligere noen millioner arbeidsplasser kan få overbevist dem.»

PATCO-streiken satte mønsteret for arbeidslivkampene som fulgte i kobber- og kullgruvene, ved kjøttpakkeanlegg, flyselskaper, stålverk og bilfabrikkanlegg. Arbeidere sloss iherdig for å forsvare sine lønninger og betingelser, og trosset volden som regjeringen slapp løs mot dem, bare for å oppleve å bli forlatt av det korporatistiske fagforeningsbyråkratiet, isolerte og beseiret, der byråkratiet førte filosofien om næringsforening [‘unionism’] til dens logiske konklusjon, ved åpent å ta side med foretaksledelsen og kapitaliststaten. Resultatet var ødeleggelsen av fagforeningene som organisasjoner til forsvar for arbeiderne, og deres omdanning til de agenturene for håndheving av selskapenes og bankenes diktater som de er i dag.

Det er et annet aspekt ved Volckers «arv» som har fått stadig større betydning over tid. Ødeleggelsen av nøkkelsektorer av industrien på 1980-tallet var starten av en prosess der profittakkumulering antok form av stadig større økonomisk parasittisme, som oppkjøp av selskaper i fiendtlige overtakelser for deretter å hule dem ut og selge av de forskjellige delene. Opphopingen av formue ble ikke utført gjennom produktiv aktivitet, men ved hjelp av finansiell manipulering finansiert av gjeld – en prosess som i dag har nådd usette nivå.

Volcker avsluttet sin periode som Fed-leder i 1987, for å bli erstattet av Alan Greenspan, den gjennomførte representanten for den nye modus for formueakkumulering som Volckers klassekrig mot arbeiderklassen hadde banet vei for. Greenspan-agendaen ble tydeliggjort helt fra begynnelsen av hans periode, da han som respons på aksjemarkedskrasjet i oktober 1987 erklærte at Feds finanstappekraner var åpne for bankene og finanshusene – en politikk videreført og utdypet av hans etterfølgere.

Men Volckers rolle var ikke over. I november 2008, i kjølvannet av det globale finanskrasjet, ble denne arbeiderklassens innbitte fiende utnevnt av president Obama til å lede et rådgivingsstyre i Det hvite hus for å pønske ut tiltak for håndtering av krisen. Et av styrets viktigste initiativ var redningen av bilprodusentene Chrysler og General Motors, i samspill med UAW som konsoliderte det nå beryktede to-sjikt-lønnssystemet som har kuttet ned lønningene til amerikanske bilarbeidere og banet veien for alle de usikre arbeidsbetingelsene som siden fulgte.

I den siste perioden av sitt liv var Volcker til en viss grad kritisk til den gjennomgripende avreguleringen av finanssystemet. Med sitt blikk fast fokusert på profittsystemets fremtid fryktet han at dette kunne føre til forstyrrelse av den finansielle stabiliteten og utbrudd av den klassekampen han hadde forsøkt å få undertrykt.

Nå er imidlertid den såkalte Volcker-regelen, som var et veldig begrenset forsøk på å dempe noen av finanskapitalens mest hårreisende parasittiske tiltak, i ferd med å skrotes.

Et av lovprisingstemaene som Volcker overøses med ved sin bortgang er at han brakte stabilitet til kapitalistøkonomien og finanssystemet. Ingenting kunne vært fjernere fra sannheten.

Den amerikanske såvel som verdenskapitalismen sitter nå på et berg av gjeld, anslått å være $ 255 billioner, eller $ 32 500 for hver mann, kvinne og barn på planeten, som truer med å implodere. Og den sosiale ulikheten han bidro til å skape fører nå til et internasjonalt oppsving av klassekampen.

Hvilke lærdommer, under disse nye betingelsene, må den amerikanske og den internasjonale arbeiderklassen nå trekke fra Paul Volckers liv og virke?

Leo Trotskij skrev en gang at styringsklassen i krisetider, når den står med ryggen mot veggen, trekker veksler på all sin kontrarevolusjonære historiske erfaring, der den bestreber seg på å forbli i sadelen. Slike erfaringer ble legemliggjort av Volckers rolle i klassekonfliktene på 1980-tallet.

Med klassekampen som nå antar enda mer eksplosive og utbredte dimensjoner bestreber borgerskapet seg på å utvikle autoritære og direkte fascistiske styreformer for å kontre den. Som Trotskij skrev, består derfor arbeiderklassens oppgave «i å stille sin egen revolusjonære strategi opp mot borgerskapets grundig gjennomtenkte kontrarevolusjonære strategi, og den må være tilsvarende gjennomtenkt helt til sluttresultatet.»