Tyrkia er beredt til å sende tropper inn i Libya dersom den krigsherjede nordafrikanske nasjonens beleirede Tripoli-regjering ber om Ankaras hjelp, advarte president Recep Tayyip Erdoğan på tirsdag.

Intervensjonstrusselen kom da den libyske hovedstaden, et byområde som inkluderer anslagsvis to millioner innbyggere, så ut til å være på randen av en fullskala kamp mellom samlingen av militser som støtter statsminister Fayez al-Sarrajs Tripoli-baserte GNA-regjering [Government of National Accord] som er anerkjent av FN, og den såkalte LNA-hæren [Libyan National Army], som er innordnet med den rivaliserende regjeringen basert på det libyske Representantenes hus, i den østlige havnebyen Tobruk.

Libya, som en gang var det rikeste landet i Afrika, og kan skryte av kontinentets største oljereserver, ble omgjort til en såkalt mislykket stat og kastet ut i et permanent kaos og blodutgytelse, av USAs og NATOs 2011-krig for regimeendring. En syv-måneder-lang bombekampanje ble lansert som backing for CIA-støttede islamistiske militser, for å få ødelagt Libyas sikkerhetsstyrker og landets viktigste infrastruktur, for å få styrtet regjeringen til Muammar Gaddafi, som ble torturert og myrdet av en islamistisk lynsjemobb.

Tyrkia er den eneste makten som gir noen betydelig materiell støtte til statsminister Al-Sarrajs GNA-regjering i Tripoli. Den rivaliserende Tobruk-regjeringen og LNA-hæren, som er under kommando av den 76-år-gamle «feltmarkalk» Khalifa Haftar, har vunnet støtte fra Egypt, De forente arabiske emirater (UAE), Jordan, Saudi-Arabia, Frankrike og Russland.

Washingtons holdning til konflikten har vært tvetydig. Mens USA formelt anerkjenner GNA-regjeringen i Tripoli og har oppfordret til våpenhvile, snakket president Donald Trump i april personlig med Haftar da hans styrker mønstret den foregående beleiringen av Tripoli, og Trump har siden berømmet Haftar for å ha spilt en «vesentlig rolle i bekjempelsen av terrorisme og sikring av Libyas oljeressurser».

Haftar er en tidligere Gaddafi-general som dreide om til å bli en CIA-operatør, og tilbrakte to tiår bosatt i nærheten av CIAs hovedkvarter i Langley i Virginia, der han kollaborerte i amerikanske komplotter mot Gaddafi-regjeringen, før han kort tid etter at NATO-krigen begynte i 2011 dro tilbake til Libya for å lede NATO-støttede «rebeller».

Haftars styrker synes å ha fått et overtak, blant rapporter om russisk bistand i form av militære kontraktører så vel som krigsfly og luftvernsystemer, som har gitt LNA kontroll over det libyske luftrommet.

Washingtons standpunkt synes å ha endret seg i opposisjon mot den økte russiske rollen. I forrige måned sa general Stephen Townsend, sjefen for det amerikanske militærets Afrika-kommando (AFRICOM), at et russisk luftvernbatteri hadde skutt ned en amerikansk militær overvåkningsdrone nær Tripoli. Han erkjente at den amerikanske dronen kan ha blitt feilidentifisert som en av de tyrkiske dronene som GNA-militsene brukte for å angripe Haftars LNA-styrker. Han la til: «Men de vet så absolutt hvem den tilhører nå, og de nekter å returnere den. De sier at de ikke vet hvor den er, men den kjøper jeg ikke.» Amerikanske embetsrepresentanter antydet også at Russland «utnyttet» krisen skapt av amerikansk imperialismes ødeleggelse av Libyas regjering og samfunn for åtte år siden.

USAs utenriksminister Mike Pompeo sa på onsdag at han i Washington dagen før hadde diskutert Libya med sin russiske kollega Sergei Lavrov, og da hadde insistert på at det «ikke var noen militær løsning». Han gjentok også USAs støtte til våpenembargoen pålagt Libya i 2011, en embargo som ble blatant krenket av CIA med våpenleveransene til de islamistiske militsene i landet, våpen som senere fant veien til Al Qaida-tilknyttede styrker i Syria og andre steder.

Hvorvidt forhandlingene som antydes vil finne sted, er langt fra klart. Haftar og hans kohorter har erklært at de vil innta Tripoli før året er omme. LNA-styrkene er angivelig bare drøyt 3 kilometer fra den libyske hovedstaden, etter å ha tatt kontroll over det meste av distriktet Salah el-Deen rett sør for Tripoli. LNAs inntreden i byen ville så godt som sikkert utløse blodige gatekamper og fordriving av en befolkning som allerede inkluderer et stort antall både interne og eksterne flyktninger.

Erdoğans antydning om at tyrkiske soldater kunne bli sendt inn for å støtte opp GNA-regjeringen, kom kort etter undertegningen av en avtale mellom den tyrkiske regjeringen og Tripoli-regimet, som ikke bare angikk sikkerhetsbistand og inkluderte retten til å bygge tyrkiske baser i Libya, men også omfattet en intensjonsavtale, et såkalt MoU [Memorandum of Understanding], som avgrenser en angivelig diagonal maritim grense mellom de to landene.

Overenskomsten gjør hevd på en stor utstrekning av det østlige Middelhavet som skiller Libya fra Tyrkia, inkludert farvann utenfor den greske øya Kreta, og utenfor Kypros og Egypt, i tillegg til påviste off-shore reserver av olje og naturgass til anslått verdi er hundrevis av milliarder dollar.

Tripoli-regjeringens ambassadør til Hellas ble utvist etter undertegningen av avtalen, og Hellas dro straks til FN for å utfordre avtalen som et brudd på folkeretten. Regjeringen på Kypros sa at den ville gå til juridisk aksjon ved Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICJ) mot det den sa var Tyrkias krenkelse av landets suverene rettigheter.

Tyrkias overenskomst med et regime som ser ut til å være på sine siste bein i Libya er innrettet på å styrke egne krav om boreletingsrettigheter i området.

«Med denne nye avtalen mellom Tyrkia og Libya kan vi iverksette felles leteaksjoner i disse eksklusive økonomiske sonene som vi definerte. Det er ingen problemer,» sa Erdoğan på tirsdag.

«Andre internasjonale aktører kan ikke utføre leteoperasjoner i de områdene Tyrkia trakk opp i denne overenskomsten uten å få innvilget tillatelse. Det greske Kypros, Egypt, Hellas og Israel kan ikke etablere en gassoverføringsforbindelse uten først å ha fått tillatelse fra Tyrkia,» la han til.

Tyrkias utenriksminister Mevlut Cavusoglu sa til det regjeringsinnordnede nyhetsnettverket A Haber på onsdag at Ankara «har retten til å forhindre» enhver ikke-autorisert boring i farvannene de har gjort hevd på. Spurt om Tyrkia ville ty til militærmakt for å forhindre slik boring, svarte han: «Selvfølgelig».

Kypros har inngått avtaler med energikonglomeratene franske Total og italienske ENI for å få utført felles boreoperasjoner i farvann som Tyrkia nå har gjort krav på. I juli sendte Tyrkia borefartøyer eskortert av tyrkiske krigsskip ut for å gjennomføre leteboringer i områder Kypros anser som sin eksklusive økonomiske sone. I fjor blokkerte tyrkiske krigsskip et borefartøy leaset av ENI fra å komme inn i farvann sørøst for Kypros. Tyrkia anerkjenner ikke landet, og hevder en stor del av dets økonomiske sone som sin egen, basert på det de sier er deres beskyttelse av tyrkisk-kyprioter i en utbryter-ministat nord på øya.

Konflikten over energireserver i det østlige Middelhavet og den blodige krigen i Libya er del av en stadig mer ustabil situasjon i hele regionen, som reiser trusselen for en regionomfattende og til-og-med global militær brannstorm.