På tirsdag publiserte kongressdemokrater to tiltalepunkter [‘articles of impeachment’] i riksrettsprosessen mot den amerikanske presidenten Donald Trump, sentrert på påstander om at han «kompromitterte USAs nasjonale sikkerhet».
Fascisten i Det hvite hus blir ikke tiltalt for å ha revet tusenvis av immigrantbarn ut av deres foreldres armer, for å ha rettsforfulgt de politiske dissidentene Julian Assange og Chelsea Manning, eller for å presidere over et globalt apparat for utenomrettslige drap. Snarere er riksrettstiltalen over Trumps unnlatelse av å forfølge konflikten med Russland med tilstrekkelig kraft.
Dokumentet argumenterer for at den amerikanske presidenten «forrådte Nasjonen» ved å holde igjen «frigjøringen av $ 391 millioner av amerikanske skattebetaleres midler som Kongressen hadde bevilget ... med det formål å yte essensiell militær sikkerhetsassistanse til Ukraina for å motsette seg russisk aggresjon».
Dette er den første riksrettstiltalen mot en sittende president basert på «nasjonal sikkerhet», komplett med erklæringen om at den amerikanske presidenten er en «trussel mot nasjonal sikkerhet». Den typen utenomkonstitusjonelle argumenter som anvendes av de amerikanske etterretningsagenturene for uten rettskjennelse å berettige massiv avlytting, tortur, «rendition» [utenomjuridisk overføring; dvs. kidnapping], og attentat mot amerikanske statsborgere, alt innen rammene av «krigen mot terror», brukes nå i et forsøk på å fjerne en president.
Impeachment-pådrivet og antiRussland-kampanjen som gikk forut, har involvert CIAs og FBIs direkte intervensjon i innenrikspolitikken. Selv riksrettsgranskningen ble utløst av en CIA-agent som jobbet i Det hvite hus. Dessuten viser en nylig utgitt rapport at FBI berettiget avlytting av en tidligere Trump-medarbeider med referanse til en endring av politiske retningslinje relatert Ukraina i Det republikanske partiets plattform.
Denne prosessen er første gang – med det mulige unntak av de mørke og grumsete begivenhetene rundt attentatet på John F. Kennedy – at CIA og assosierte etterretningsagenturer har forsøkt å fjerne en sittende president.
Enhver som støtter demokratenes impeachment-operasjon i håp om at det å fjerne Trump på disse tiltalepunktene kan få noen slags progressiv konsekvens, ignorerer ganske enkelt alt hva demokratene og deres CIA-allierte har gjort og sagt.
Det mest ekstraordinære elementet i impeachment-forløpet var den nesten fullstendige dominansen av amerikansk politikk relatert Ukraina. Det er av den aller største politiske betydning, for ikke å si besynderlig ironisk, at USAs oppildning til det fascist-ledede 2014-kuppet i Kiev har fått vidtrekkende konsekvenser for det politiske liv i USA. For å få ført frem implementeringen av konfrontasjonen med Russland, som var formål for kuppet, har etterretningsagenturene som bestemmer Det demokratiske partiets politikk nå blitt tvunget til å gå for en riksrettstiltale av Trump.
I 1986 ble Iran-Contras-skandalen utløst av avsløringer som viste at Reagan-administrasjonen hadde kokt sammen et intrikat arrangement med våpensalg til Iran for finansiering og bevæpning av den illegale Contras-krigen mot Sandinista-regimet i Nicaragua. Granskning avdekket at Reagan-administrasjonen flagrant krenket Boland Amendment, som var vedtatt av Kongressen for å forby den amerikanske regjeringens støtte til Contras.
Men i dette tilfellet er hovedanklagen at Trump holdt igjen anvendelsen av penger som Kongressen hadde bevilget til promotering av en krig som i sin helhet planlegges bak det amerikanske folkets rygg.
De antidemokratiske impulsene bak impeachment-pådrivet er oppsummert av kommentarene fra erkekrigshisseren Thomas Friedman, som på onsdag skrev i New York Times: «Generelt sett mener jeg at presidenter bør velges og fjernes av velgerne ved valgurnene. Men når jeg hører Trump-forsvarere skrike ‘Riksrettstiltale undergraver folkets vilje’, da sier jeg: Virkelig?»
Å si at «generelt sett» bør landets ledelse velges av velgerne, er å si at det skal bare være tilfelle når det passer CIA, FBI og militæret.
Friedmans virkelige bekymring er ikke at Trump undergraver «folkets vilje», men at han undergraver hva dominerende fraksjoner i etterretningsagenturene vurderer å være den amerikanske styringsklassens geostrategiske imperativer.
For alt demokratenes snakk om «korrupsjon», «forhindring av rettsprosessen», «bestikkelse» og en «organisert forbrytersk trussel [‘shakedown’]», står de virkelige årsakene for impeachment nakent eksponert som meningsforskjeller om hvordan man best får gjennomført amerikansk imperialismes rovgriske politiske retningslinjer.
Både Trump-presidentskapet og demokratenes impeachment-kampanje er forskjellige manifesteringer av det amerikanske demokratiets dype og uløselige krise. Trump har truet med å gjøre impeachment-kampen om til en «borgerkrig», og har antydet at han kunne appellere til sine bevæpnede, høyreekstreme støttespillere for å forsvare ham mot det han har kalt et «kupp fra den dype staten».
Demokratenes kampanje mot «utenlandsk innblanding» som innrammet impeachment-pådrivet har besørget rammeverk for innføringen av innenlandske sensurtiltak, der etterretningsagenturene og representanter for begge partier rekrutterer Google, Facebook og Twitter til å nedgradere og slette venstreorienterte, antikrig og sosialistiske publikasjoner, nettsider og grupper.
Men selv mens Trump og hans demokratiske motstandere frenetisk fordømmer hverandre som forrædere og krever hverandres rettsforfølgelse, har det samtidig oppstått en bemerkelsesverdig tverrpartienhet om grunnleggende anliggender amerikansk imperialisme står overfor.
Dette ble tydeliggjort denne uka med kongressdemokraters raskt påfølgende bekjentgjøring av enighet om to lovtekster, som begge er landemerker: antiKina-handelsavtalen USMCA [o. anm.: en revidert NAFTA-avtale, mellom USA, Mexico og Canada] og vedtaket av det største militærbudsjettet i USAs historie.
Militærbudsjettet, som på onsdag ble overveldende vedtatt av Representantenes hus, etablerer Space Force [‘Verdensrom-styrken’] som ei ny våpengrein av de amerikanske væpnede styrker, samtidig som det retter sanksjoner mot Russland, Kina, Tyrkia og Nord-Korea.
«Wow! Alle våre prioriteringer gikk gjennom til den endelige versjonen av NDAA [National Defense Authorization Act],» hoverte Trump, og bemerket spesielt fjerningen av språk som forhindret Pentagon-midler fra anvendelse for hans tilslag mot immigranter. Midt i en skrikende sosial ulikhet er alle fraksjoner av den amerikanske styringseliten dedikert til krig i utlandet og angrep på demokratiske rettigheter på hjemmebane.
Den politiske krisen i Washington er innrammet av det globale oppsvinget av klassekampen og amerikansk imperialismes utdypende krise.
Det siste halvåret har sett en uforlignelig ekspansjon av klassekampen på tvers av hele verden. Masseprotester mot ulikhet har brutt ut fra Chile til Puerto Rico, til Libanon og Irak. Bilarbeidere har gått ut i streik i Mexico og USA, mens store deler av Paris-metroen fortsatt er nedstengt, midt i ei streikebølge over hele Frankrike. En nylig utgave av tidsskriftet Time, med tittelen «Hvordan Amerikas eliter mistet sitt grep», bemerker med bekymring det voksende publikum for sosialisme over hele landet.
Like viktig er serien av tilbakeslag for amerikansk imperialismes bestrebelser, i kjølvannet av oppløsingen av USSR, på å opprettholde sitt globale hegemoni gjennom militær vold.
World Socialist Web Site bemerket [engelsk tekst] da USA i 2003 invaderte Irak: «Uansett resultatet av de innledende stadiene av konflikten som er påbegynt, har amerikansk imperialisme et rendevouz med katastrofe. Den kan ikke erobre verden. Den kan ikke på ny pålegge massene i Midtøsten kolonilenker. Den vil ikke gjennom medium av krig finne en levedyktig løsning for sine interne lidelser. Snarere vil de uforutsette vanskelighetene og den voksende motstanden som konsekvens av krig intensivere alle de interne motsetningene i det amerikanske samfunnet.»
Mer enn femten år senere blir krigene i Irak og Afghanistan universelt ansett å være fiaskoer. De USA-støttede regimeendringsoperasjonene i Syria og Libya har ikke produsert annet enn blodbad. Og det USA-støttede 2014-kuppet mot Ukraina, som begynte som et forsøk på å få brakt Ukraina inn i NATO, har ikke lyktes med sine fundamentale mål.
Innen denne konteksten bemerket Foreign Affairs at det «ikke var overraskende» at «Ukraina er i sentrum av denne stormen».
«I løpet av det siste kvarte århundret», har alle USAs bestrebelser for å pålegge sitt hegemoni på det «eurasiske kontinentet gått på grunn i Ukraina. For det er i Ukraina at den manglende forbindelsen mellom de triumfalistiske vrangforestillingene om historiens slutt og de pågående realitetene av stormaktskonkurranse kan avleses i sin mest nakne form.»
Men stilt overfor denne enorme rekka av tilbakeslag og fiaskoer fordobler amerikansk imperialisme anstrengelsene og erstatter «krigen mot terror» med forberedelsene til «stormaktskonflikt».
Amerikansk imperialismes uløselige krise har skapt dype konflikter innen styringsklassen.
Men den relativt manglende interessen for prosessforløpet blant den brede massen av befolkningen understreker operasjonens grunnleggende udemokratiske og reaksjonære karakter. Uansett utfall vil resultatet bli en ytterligere forflytning til høyre. Impeachment-prosessens suksess ville intensivere konfrontasjonen med Russland, med ukalkulerbart farlige konsekvenser. Mislykkes prosessen kan det faktisk styrke Trump.
Kampen mot Trump-administrasjonen er uadskillelig fra kampen mot kapitalistsystemet og begge partienes krigskomplotter. Den må føres helt uavhengig av, og i opposisjon til Det demokratiske partiet.
Det objektive sosiale grunnlaget for kampen mot Trump-administrasjonen er det globale oppsvinget av klassekampen. Den voksende bølga av streiker og protester fra arbeiderklassen, såfremt den forenes internasjonalt og bevæpnes med et sosialistisk perspektiv, er middelet til å motsette seg ikke bare Trump-administrasjonen, men kapitalistsystemet som den er den korrupte utveksten av.
Forfatteren anbefaler også:
Nei til amerikansk fascisme! Bygg en massebevegelse for å tvinge ut Trump!
[15. oktober 2019]